Ensomheten

Av Anne Helene Guddal («Også det uforsonlige finnes», Kolon 2014)

Tidligere publisert i Aftenposten, der med tillatelse fra Kolon forlag.

Ensomheten hundser alltid, underordner alltid.

Ensomheten setter seg ikke i kroppen som vern eller strategi,
nei ensomheten slår blikket ned og knytter hendene i lommene, bøyer nakken og leter etter riktig plass til føttene;
den er ikke uvitende om sin banalitet.
Fortsett å lese Ensomheten

Cattle Management

«Cattle Mangament» eller kveg-hold er kjøtt- melkebondens fag. Bonden bestemmer når dyra skal ha for, når de skal ut på beite, når de skal melkes, vaskes, vaksineres, insemineres og når det er tid for slakt. Bonden vet hva som er best for dyra og kanskje mest hva som er best for produksjonen. Så han bestemmer.

Helt fra krigen og opp til 80-tallet var Norge et land gjennomsyret av «Cattle Management». Og husdyrflokken, det var vi. En politisk-moralsk elite bestemte hva som var best., for vår velvære og for produksjonen i samfunnet. Det betydde at butikkene hadde åpent fra 9 til 16:30. Det betydde at teletjenester var statsmonopolisert til Televerket. Køer hadde vi godt av. Fjernsyn og radio var statsmonopolisert. Dermed kunne vi fores med oppbyggelige tanker og nyttig informasjon hele uka, litt åndelighet på søndager, og Erik Bye og Harald Tusberg kunne allernådigst får underholde oss litt på lørdagskvelden.

Lista er lang. Og vi fant oss i det. Noen visste hva som var best for oss. Når det var stengt, var det stengt, og vår egen feil som ikke hadde innrettet oss slik «management» hadde bestemt.

Dette gjaldt helt til 80-tallet. En ny bølge av frihet og åpenhet slo inn over landet. Det måtte en borgerlig regjering til for å løsne opp litt. Blant annet fikk butikkene lov til å ha åpent om kvelden, i alle fall til 19. Det skortet ikke på advarsler om hva dette ville bety for samfunnsutviklingen. Skal ikke folk få ha fred om kvelden og slippe handle til alle døgnets tider? Uhemmet kommersialisering!

Nå skriver vi 2015. Driver du butikk eller tjenesteyting i lokale over 100 kvadratmeter, ikke driver transport, ikke helsetjenester, ikke selger planter på rot, ikke serverer alkohol, ikke serverer ferdig mat ved et bord, og måneden ikke er desember, og ikke befinner deg i et utkantsted særlig avhengig av turister, så skal du holde ditt lokale stengt, ved lov. Men ellers kan du holde åpent og selge som du vil.

Trenger du melk på en søndag må du enten finne en «brustadbu» eller en storkiosk. I storkiosken tar de ekstra betalt, men salget går likevel unna. Man har jo ofte ikke alternativer. Det er straff for å glemt kjøpe melk i Norge. Eller en kålrot. Et kg poteter. Eller en boks fiskeboller. Farlige varer når det skal tas med hjem. Men en øl eller hel middag kan jeg kjøpe, bare jeg får den ferdig tilberedt.

Det er på tide at vi ikke finner oss i være kveg. Vi er tenkende mennesker som krever å få bestemme nå vi vil handle hva, uten formyndere, om noen vil tilby oss dette. Vi krever ikke at andre stiller opp og tilbyr, vi bare krever at de ikke straffes for å tilby. En handel er et et bytte som er til begge parters fordel.

Vi har dessuten en streng arbeidsmiljølov. Den ivaretar de ansatte, i varehandelen, i tjenesteyting, herunder transport og helsetjenester. «Lov om helligdagsfred» er overflødig og formyndersk «Cattle Management».

Begrepet «Cattle Mangement» har jeg lånt herfra.

Rjukan – Gaustatoppen, Vemork og Gvepseborg

Sommeren 2014 gikk turen til Rjukan med bil. Vi hadde ordnet oss med privat overnatting denne gang, men kunne også ha valgt hytte. Vi startet fra Oslo på tidlig ettermiddag og var fremme på tidlig kveld, tidsnok til litt mat og en øl på kafeen til Rjukan Hytteby, med elven Måna buldrende like forbi.

Vi hadde bare én dag å gjøre Rjukan på, neste dag. Det var en strålende dag, slik at en tur til Gaustatoppen var klart ønskelig. Bil opp til foten av Gaustatoppen, så Gaustabanen derfra opp, nesten til toppen. Gaustabanen er en særdeles spennende og spektakulær bane som tar deg opp til toppen, inni fjellet.

Utsikten på toppen er fenomenal, og bedre desto bedre vær og sikt, naturligvis. På en klar dag er det uforglemmelig, der du ser halve Sør-Norge. Gaustatoppen er en av Norges desidert beste utsiktspunkter, ikke fordi den er høyest av alle topper, men fordi den er høyest i sitt store område.

Fortsett å lese Rjukan – Gaustatoppen, Vemork og Gvepseborg

Tungtvann

Søndag 4. januar starter. på NRK, dramaserien «Kampen om tungtvannet», som handler om de alliertes kamp mot at tyskerne skulle få tak i det tungtvannet som ble produsert i Norsk Hydros fabrikk på Vemork ved Rjukan, under den annen verdenskrig.

Men hva er tungtvann?

For å besvare det må vi først se på hva vann er. Rent vann er et kjemisk stoff bestående av vannmolekyler. Vannmolekylene betegnes med formelen H2O. Det betyr at stoffet er satt sammen av to grunnstoffer, nemlig hydrogen og oksygen. To hydrogenatomer, bundet til ett oksygenatom og vi får en usedvanlig stabil forbindelse, et av de vanligste stoffene på jorden, livets basis osv.

Hydrogen er det enkleste og letteste av alle grunnstoffer, bestående ett proton i kjernen og i elektronskyen rundt holder det seg med kun ett elektron. Nesten alle grunnstoffer kan forekomme i ulike isotoper, eller varianter, avhengig av antall nøytroner i kjernen. Antallet nøytroner i kjernen endrer ikke grunnstoffets kjemiske karakter, siden disse er elektrisk nøytrale og derfor ikke krever ekstra elektroner i skyen rundt. Siden det i hovedsak er elektronene som er årsak til et stoffs kjemiske egenskaper vil antall nøytroner i kjernen kun få enten mindre betydning for dets massetetthet eller for dets nukleære (kjernefysiske) egenskaper. Kjernefysikk er når selve atomkjernen inngår i reaksjoner og interaksjoner, ikke bare elektronskyen.

For hydrogen finnes flere isotoper, blant annet de som kalles protium og deuterium. Protium er den desidert vanligste hydrogenisotopen, med ingen ekstra nøytroner i kjernen, kun protonet. Deuterium inneholder ett ekstra nøytron og kjernen i atomet blir omtrent dobbelt så tung som den i protium. Protoner og nøytoner er nemlig omtrent like tunge, og forskjellen er at protonet har ladning +1 mens nøytronet har ladning 0.

Så er det spennende at i naturen finnes disse to isotopene i blanding, riktignok ikke likt forekommende, men likevel. For hvert 6420. hydrogenatom man har vi ett av den være deuterium, resten hovedsakelig protium.

Hvis vi symboliserer deuterium som D og protium, for enkelhets skyld, som H, så får vi fire tilfeldige varianter, H2O, DHO, HDO og D2O. Siden DHO og HDO er det samme så ender vi opp med tre egentlige varianter. DHO/HDO kalles «halvtungt vann», mens D2O er det egentlige tungtvann, eller deuteriumbasert tungtvann. Det finnens også andre former for tungtvann, men disse ser vi bort fra her.

Selv om hydrogenet i tungtvann er dobbelt så tungt som hydrogenet i vanlig vann er ikke tungtvann dobbelt så tungt som vanlig vann. Oksygenet utgjør det meste av massen i vann, og den er det samme. Tungtvann blir dermed bare ca 10% tyngre enn vanlig vann.

Siden naturlig vann altså er en blanding av «lettvann», halvtungt- og tungtvann kan man altså tenkes separere de tre typene fra hverandre. Det fikk man til på 1920-tallet ved elektrolyse. I 1934 startet Norsk Hydro produksjon av tungtvann i større skala, mest som et biprodukt av den kommersielle amoniakkproduksjonen, i den nye hydrogenfabrikken på Vemork.

Tungtvann er ganske ufarlig, slett ikke eksplosivt og slett ikke radioaktivt, men ser ut som vanlig vann, kan tilmed ganske trygt drikkes og gis planter. Det oppfører seg dog litt ulikt vanlig vann, kan påvirke koppens celler negativt over tid og er derfor ikke sunt i det lange løp, og til slutt dødelig om man ikke får annet vann.

Hva har så tungtvann med atombomber å gjøre?

Dette er det vanskelige. For å kunne lage en «atombombe», en kjernefysisk bombe, basert på akselererende kjernefisjon, en eksponentiell kjedereaksjon, der tunge atomkjerner spaltes og avgir masse, og dermed avgir enorme mengder energi, trenges en konsentrert (anriket) form at et radioaktivt grunnstoff. For å få dette til må man anrike enten uran- eller plutonium-isotoper i en reaktor. En slik reaktor må «modereres» ved at partiklene bremses, samt reaktoren kjøles. Vann er utmerket til det.

Det følgende er omtrentlig, muligens litt misforstått av meg, men la gå: Problemet med vann er dog at vannet i seg selv kan «stjele» partiklene, som er utskutte nøytroner. Hydrogenatomene kan rett og slett ta dem opp og danne deuterium. På 30-tallet fant man derfor ut at om man kunne bruke tungtvann, der alt vanlig hydrogen allerede er erstattet med deuterium, så ville man kunne lage mer effektive reaktorer for anriking. At de var effektive var noe av poenget og frykten her, skulle man bli ferdig med produksjonen innen krigen var over.

Det var trolig derfor professor Heisenberg ønsket seg tungtvann, enten han nå virkelig trodde han skulle kunne, eller ville, lage en atombombe for tyskerne eller ikke.

Å kunne fly med deg – et luftig nyttårsønske

Denne veien tar mæ dit vi va
Og te tid vi aldri meire kommer
Bildet som har åpna sæ i enden,
blande sæ med blåbærlyng,
og sommer
Vannet her ligg stille og forlatt
Ingen kaste steina,
lage ringa
Over kommer fyganes ei ørn
Kanskje e det du som har fått vinga
Ønske at æ også kunne fly
Kommet dæ i møte over vannet
Fløgge med dæ over land og by
Letta uten tanke på å lande
Denne veien tar mæ dit vi va
Og te dit vi aldri meire kommer
Bildet som har åpna sæ i enden
Blande sæ med blåbærlyng,
og sommer

Til alle de jeg har møtt i 2014, om du har fått vinger, fly bare ut over vannet og jeg kommer deg gjerne i møte der oppe, i 2015. Uten tanke på å lande.

Årets julegave

Jeg har egentlig sluttet gi «julegaver» i form av diverse mer eller mindre nyttige ting og «tang», gjenstander og «dingser», men gir mine nærmeste gjerne en gave i form av en opplevelse, noe man kan huske. Det kan være en reise, eller kanskje mer aktuelt, en kulturell opplevelse, f.eks musikk eller drama i form av konsert eller teater.

Hvorfor ikke gå til topps, finne det ultimate, finne den største dramatiske teateropplevelse som tenkes kan? Må man ikke da til London, New York, Sidney, Paris, Roma, selveste Verona eller kanskje Beijing? Ville ikke slike uforglemmelige oppsetninger helst skje med Alpene, Grand Canyon, den kinesiske mur, Himalaya eller ved Kilimanjaro som bakgrunn? Eller kanskje ved havet, ved en vulkan eller et korallrev? Foruten et topp drama, hva ville den ultimate bakgrunnen være, hvor i verden ville man finne det? Ikke lett å tenke ut.

Men jeg skal gi deg et tips, min kjære leser. Et rått tips om det ultimate, et drama i verdensklasse og en «setting» i en natur som er perfekt for det. I en natur som er verdensberømt og som valfartes til fra fra hele verden. Noe helt og holdet eksklusivt for de som kjenner hemmeligheten, «the event, the time and the place».

Fortsett å lese Årets julegave

Nattog til Lisboa – en vakker film for seniorer

Night Train to Lisbon 2013 PosterFra skoleavslutningstalen til romanfiguren, den portugisiske aristokraten og dommersønnen, senere legen, motstandsmannen og forfatteren, Amadeu do Prado, holdt under diktaturet i Portugal, en gang på begynnelsen av 70-tallet:

Jeg ønsker ikke å leve i en verden uten katedraler. Jeg trenger deres skjønnhet og opphøyethet. Jeg trenger dem mot verdens tarvelighet.

Jeg vil se opp mot lysende kirkevinduer og la meg blende av de overjordiske fargene. Jeg trenger deres glans. Jeg trenger den mot uniformenes skitne fellesfarge.

Jeg vil la meg innhylle i den syrlige svalheten i kirkene. Jeg trenger deres bydende taushet. Jeg trenger den mot det åndløse brølet fra ekserserplassen og det åndrike skvalderet til medløperne.

Jeg vil høre orgelbruset, denne oversvømmelsen av overjordiske toner. Jeg trenger det mot marsjmusikkens skjærende latterlighet.

Jeg elsker mennesker som ber. Jeg trenger synet av dem. Jeg trenger det mot den lumske giften i det overflatiske og tankeløse.

Jeg vil lese de mektige ordene i Bibelen. Jeg trenger den uvirkelige kraften i dens poesi. Jeg trenger den mot språkets forfall og parolenes diktatur.
En verden uten disse tingene ville være en verden jeg ikke ønsker å leve i.

Fra bestselgeren «Nattog til Lisboa» av «Pascal Merciers» (psevdonym), oversatt av Geir Pollen.

Fortsett å lese Nattog til Lisboa – en vakker film for seniorer

Rasjonalitetens jernbur

Helse- og omsorgsarbeider Hilde Ågot Valleraune fra Lillehammer arbeidet en periode i et kommunalt arbeidslag som blant annet sto for hjemmehjelp til den fysisk funksjonshemmede Anders Gjestvang. Anders er forøvrig frisk, spesielt mentalt og kognitivt, for man tro, da han driver et firma med mange ansatte.

Så skjedde det at Hilde og Anders forelsket seg. Da det var et faktum informerte Hilde sin arbeidsgiver om forholdet og skiftet arbeidslag, slik at hun ikke lenger var på jobb hos Anders. Dette er helt etter boka. Det er åpenhet og det er slik det skal være.

Mens Hilde og Anders planlegger å flytte sammen går Lillehammer kommune til det skritt å melde saken til Fylkesmannen, som igjen melder dette til Statens Helsetilsyn.

Så skjer det utrolige etter noen måneders saksbehandlinng. Helsetilsynet «refser» Hilde for å ha innledet et forhold til en «pasient», fratar henne deler av autorisasjonen som omsorgsarbeider, pålegger henne streng egenrapportering til Helsetilsynet samt pålegger henne å gå til psykolog for å få behandling for måten hun knytter relasjoner til andre mennesker på.

Hilde har altså et psykisk problem, å kunne forelske seg, noe som trenger behandling, sier Helsetilsynet. Og forøvrig betrakter dette som om et overgrep er begått.

Det er klart at det som har et arbeide som omsorgsperson ikke skal ha et intimt forhold til den som mottar omsorgen. Det er ikke tvil om det. Det er dog ikke forbudt å forelske seg. Det krever bare at overordnede informeres og at omsorgsrelasjonen avsluttes straks.

Det gjorde Hilde. Det er slik det skal være.

Forfatteren Asle Toje har nettopp utgitt en bok som heter «Jernburet». Han sier i et intervju med Morgenbladet:

– Jeg har hentet uttrykket fra Max Weber. Han snakker om et rasjonalitetens jernbur, hvor det moderne menneskes liv i stadig økende grad formes av upersonlige systemer som er funnet opp og implementert av andre enn dem selv.

Byråkratenes diktatur slår til igjen. Jeg har tidligere skrevet om NAV. Vi trenger en regelstyrt forvaltning. Det er bare en ting som er verre en for mye byråkrati det og det er fraværet av byråkrati. Regler er dog aldri perfekte. De skal dessuten tolkes av mennesker. Dogmatisk tolkning av moderne regler og av gamle skrifter har vi sett tragiske utslag av.

Anders er intet «offer». Hilde er ingen forbryter. Begge er normale, mentalt meget oppegående mennesker. Ingen av dem har gjort noe galt. Likevel kverner deres «sak» gjennom det offentlige byråkratiet der hun blir betraktet som en slags overgriper og han som et offer.

Forelskelser lar seg ikke rasjonalisere eller forby. Det offentlige byråkratiet truer menneskeverdet til oss alle når det overreagerer på denne måten. Selvfølgelig er det «godt ment» og selvfølgelig er det paragrafer å henge dette på. Selvfølgelig er det likevel absurd. Selvfølgelig er dette trakassering. Selvfølgelig er dette et angrep, ikke bare på Hilde og Anders, men på alle mennesker, når man straffer positive egenskaper og handlinger, straffer de «irrasjonelle» følelsene som faktisk er en forutsetning for menneskehetens eksistens, nemlig kjærligheten.

Forelskelse er riktignok nærmest en psykotisk tilstand, og noe vi er utstyrt med fra naturen. Men skal vi så medisineres eller psykologiseres mot den? Det skjer sikkert i Nord-Korea, men her? Hva slags samfunn er det vi har skapt og vil vi ha det sånn?

Forelska seg i pasient – må gå til psykolog

110

E18-VestfoldI sommer økte Vegvesenet fartsgrensen på noen nøye utvalgte motorveistrekninger fra 100 til 110 km/t. For meg betydde det at når jeg holdt ca 110 mellom Årum og Svinesund kjørte jeg helt lovlig. Enda oftere kjører jeg E6 Årum-Oslo. Nå kan jeg også holde 110 fra Solli til Moss Syd helt lovlig. Om litt også på strekingen Moss-Ås, som har like glimrende standard.

Disse endringene, utgått fra samferdselsministeren, er 110% positive. Helt trygg fart, ut fra forholdene, er herved «avkriminalisert».

Trygg Trafikk er skeptisk, som vanlig. Poenget deres er at høyere fart gir mer alvorlige ulykker. Det er helt riktig. Men farten øker i gjennomsnitt kun 3-4 km/t, etter hva jeg kan se av undersøkelser. Men hovedpoenget er at med et slikt argument vil man måtte redusert fartsgrensen ned mot null for å unngå alvorlige ulykker. Når det er uaktuelt å forby all veitrafikk må man altså ikke bare argumentere slik, men finne fornuftige fartsgrenser som avveier hensynet til ulykkesrisiko og alvorlighet kontra nytte i form av økt fremkommelighet, tidsbruk og respekten for fartsgrense generelt. Da kommer man fort til at de beste motorveistrekningene fint tåler 110 km/t som fartsgrense. 110 km/ gir ikke øket alvorlighet av ulykkene der mer enn 80 i forhold til 70 eller 60 på andre 7 meter brede landeveier uten midtdeler. Så hvis Trygg Trafikk er opptatt av ulykkenes frekvens og alvorlighet er det kanskje andre forhold som bør ha fokus enn akkurat denne 110-grensen på de beste motorveiene.

I morgen kjører jeg E6 Solli-Moss, gjennom Råde og Rygge, og skal holde 110, uten å være lovbryter. Herlig. Og takk til fornuften hos vår samferdselsminister.