Fredrikstad Kommune saboterer en viktig, lovbestemt velferdsordning!

Brukerstyrt personlig assistanse er en måte å organisere praktisk og personlig hjelp for funksjonshemmede. Måten å organisere den på er det som skiller ordningen fra en vanlig omsorgstjeneste. Prinsippet om brukerstyring er egentlig en selvfølge for at slik assistanse skal fungere etter hensikten, og det er de funksjonshemmede selv som gjennom de siste 20 år har kjempet frem dette. Brukerstyringen innebærer ingen privilegier. Den betyr kun at det er den som trenger assistansen som selv vet best når den skal ytes, hvordan den skal ytes og hvor den skal ytes. Den innebærer at den funksjonshemmede får beholde slike opplagte rettigheter som til selv å bestemme når man vil stå opp, legge seg, spise, gå på toalettet, dra på jobb, handle i butikken og så videre.

For enhver med assistansebehov som ikke har tatt i bruk BPA blir man underlagt institusjonelle rutiner, som om man var syk eller svekket og trengte medisinsk hjelp. Den som er syk vil i større grad måtte akseptere et regime rundt seg, der leger og sykepleier vurderer og bestemmer behovene. For man har da et mål om å bli frisk, og man har søkt faglig hjelp til dette.

Det er noe helt annet med funksjonshemmede. De er ikke nødvendigvis syke på den måten og trenger ikke medisinsk hjelp i det daglige. Og er de det, så er det en sak for seg. De trenger assistanse, altså praktisk assistanse, personlig assistanse for å kompensere for en eller flere funksjonsnedsettelser. Det er ingen fagfolk som trenger ta vurderinger i det daglige. Slikt vet brukeren selvfølgelig best selv.

Personlige assistenter trenger følgelig ingen fagutdannelse. De trenger bare slike praktiske kunnskaper som enhver har. Noen ganger skal et hjelpemidler betjenes, men slik opplæring gir den funksjonshemmede selv. Assistenten arbeider hele tiden i nært samarbeid med den funksjonshemmede, f.eks med matlaging, vask eller hjelper til med å stå opp om morgenen.

Dette innebærer at den mottakeren av assistansen, brukeren, er arbeidsleder. En arbeidsleder er altså det vi ofte kaller «sjefen». Assistentene har selvfølgelig et ansettelsesforhold i en virksomhet som står for leveransen av tjenesten. Dette innebærer da et brukeren også gjør en jobb for denne virksomheten, ikke som egentlig ansatt, men som innehaver av en rolle. Det kalles arbeidslederrollen. I grunn er det ikke noe annen organisering av arbeidet enn det man finner på andre arbeidsplasser. Det er alltid en sjef, den som daglig eller mer kontinuerlig gir veileding og instruksjon.

Å være sjef for en liten stab er krevende. Ikke alle kan klare en slik oppgave alene, og noen får da ekstra hjelp til det. I alle fall er det viktig at arbeidslederen får nødvendig opplæring i hvordan håndtere personale generelt, og spesielt i i slike assistanseordninger.

Det sier seg selv at enhver lavnivå- og mellomnivåleder også trenger en leder eller en stab, at apparat over seg som kan gi veliedning og støtte i det å være leder. Det kan gjelde rekruttering, sykemeldinger, permisjoner, arbeidsmiljø og personalsaker forøvrig. Det er her Fredrikstad Kommune svikter så totalt.

Siden dette krever erfaring fra assistanseordninger, med alle dets særegenheter i forhold til annen virksomhet, så har de funksjonshemmede selv etablert et andelslag for dette. Dette startet for 15 år siden. Andelslaget er da arbeidsgiveren, yter støtte og veiledning til arbeidslederen ut fra at de organiserer tusenvis av slike ordninger over hele landet. Andelslaget har med andre ord kompetanse på dette.

For funksjonshemmede har BPA vært et frigjøringsverktøy, et verktøy som skaper den frihet som andre tar som en selvfølge.

Det var en stor seier for bevegelsen «Selvstendig Liv» da BPA ble lovfestet for noen år tilbake. Loven virker slik at kommunene er forpliktet til organisere og inkludere brukerstyrt personlig assistanse i det samlede omsorgstilbudet. Det er som nevnt meningen at brukeren gjennom BPA skal kunne frigjøre seg mest mulig fra omsorgsbyråkratiet, det kommunale pleie- og omsorgssystemet spesielt.

For Fredrikstad Kommune er BPA typisk noe som er «not invented here». Det er ordninger man bare motvillig tilbyr. BPA fjerner nemlig makt fra det kommunale byråkratiet og overfører denne makten til brukeren selv. For et byråkrati er det smertefullt. Byråkratiet vil, selv om det i skinn vil følge loven, forsøke undergrave slike opplegg. De er hår i suppa. Det er ikke av vond vilje hos noen, fra kommunestyret og ned til den enkelte ansatte. Det er en iboende egenskap, noe som naturlig utvikles i byråkratier, tilsynelatende som en ren naturlov. Den som ha makt vil forsøke styrke og sikre den. Men egentlig er det en ledelsesoppgave å motvirke at et byråkrati blir maktglad. Kompetent ledelse, som ser sin oppgave som befolkningens tjenere, vil ikke motarbeide gode løsninger, vil ikke føle seg truet av å miste makt. Det handler med andre ord om å delegere til lavest mulige nivå. I Fredrikstad Kommune florerer maktarrogansen, det er selve varemerket på kommunen.

Når det gjelder kompetanse gjelder motsatt prinsipp. Hele poenget med store organisasjoner er at man skal samle kompetanse. Organisasjonen skal samle kompetansen og sørge for at den blir benyttet i alle ledd, sørge for at ledere nedover i systemet faktisk har og bruker kompetansen som er samlet. Også det en ledelsesoppgave. I Fredrikstad Kommune gjør man gjerne motsatt. Administreringen av brukerstyrt personlig assistanse-ordningene er fordelt på en rekke bydelsoppdelte virksomheter, arvet fra de gamle kommunene dagens Fredrikstad en gang ble dannet av. Men organiseringen er ikke engang konsekvent på ett og samme nivå. Fagsjefen sentralt aner ikke hva som foregår, og har nok med sitt.

Konsekvensen av dette merker de som (liksom) har brukerstyrt personlig assistanse: Manglende kunnskap om ordningen, dens hensikt og mål. Manglende, faglig svak eller utilstrekkelig opplæring av arbeidsledere. Overstyring, og beslutninger bak ryggen på arbeidslederne. Manglende forståelse for ordningens særegenheter. Manglende informasjon til både de ansatte assistentene og til arbeidsleder. Arbeidslederne blir bare brysomme, de kan «bypasses» ved å late som de ikke er en del av linjen fra kommune til assistent. De betraktes som kun brukere, blir kun brukere, i betydningen omsorgsmottaker. Dette er i strid med Brukerstyrt Personlig Assistanse, slik den er definert i forskrift. Friheten blir borte når inkompetanse fører til at brukeren f.eks står uten assistent fordi kommunen ikke har fått lyst ut stilling, permittert assistenten, fått inn sykemelding uten å varsle arbeidslederen eller andre av de sikkert dusin måter man kan vanskjøtte sin oppgave.

På tross av at det er omkring 25 assistanseordninger, som kalles BPA-ordninger, i sving i Fredrikstad, så eksisterer neppe egentlige BPA-ordninger. Ordningene er å betrakte som rent kommunal personlig assistanse. Brukerstyringen er enten fjernet eller saboteres. Dette med begrunnelser i kommunens behov, eller sukret med irrelevante hensyn.

Det trenger ikke være slik. Det er nemlig ett forhold som kommunen i sin arroganse har besluttet seg bort fra. BPA kan nemlig organiseres slik at et andelslag er arbeidsgiver for assistentene, eller brukeren selv er arbeidsgiver, noe som passer kun for de mest erfarne. Ved å bruke et andelslag heves kvaliteten på ordningene uten at det koster kommunen mer. Brukeren vil da kunne oppleve reell brukerstyring. Det er videre meningen at innbyggeren selv skal kunne velge hvilken ordning som passer. Dette er også en del av brukerstyringsfilosofien. Men i Fredrikstad dekker man seg bak et gammelt vedtak om at her i kommunen skal ordningene være kommunale. Basta.

Begrunnelsene for vedtaket i omsorgsutvalget fra 2002 er enten gjendrevet eller irrelevante, spesielt sett i lys av de siste årenes erfaringer med BPA rundt om i landet. Man trenger ikke gå lenger enn til Moss. Moss har BPA-ordninger i regi av Andelslaget for Borgerstyrt Personlig Assistanse (ULOBA). Men Fredrikstad spør da ikke Moss om noe. I Fredrikstad vet man det man trenger vite.

Tiden er inne for Fredrikstad til å rive i filler det håpløse gamle vedtaket og slippe de funksjonshemmede fri, følge retningslinjene fra departementet, bestemmelsene og intensjonene i lov som sosiale tjenester. Det er heller intet i veien for at kommunen i mellomtiden kan lage prøvordninger. Bare gjennom prøveordninger kan kommunen finne ut om det er hold i det gamle prinsippvedtaket. Alt annet er å ri prinsipper.

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted