Litt kjære mor

– Hei mor, det er Knut
– Knut?
– Ja, meg, Knut
– ?
– Sønnen din.

– Å, jaa, ja, usj. Ja, hvor er du da?
– Jeg er hjemme, som vanlig.
– Å, er du det. Jaja. Si fra når du skal komme.
– Står det til?
– Jo, det er som det pleier vel? Godt du ringte akkurat nå, for jeg er så mye ute, vet du.
– Jaså, ute – hmm. Da har du spist i dag da?
– Eeeh? Spist? Jeg pleier jo spise.
– Ja, men i dag? Klokka er jo fem.
– I dag? Fem? Nei, du tuller. Jeg har nettopp stått opp, eller for en stund siden.
– Det er mandag, vet du. Har hjemmehjelpen vært hos deg da?
– Hjemmehjelp? Jeg har da ikke noe hjemmehjelp! Dessuten er det bare noe tull hun driver med, blander seg oppi ting. De er ute etter meg, jeg vet det nok!
– Kom du deg til eldresenteret i dag da?
– I dag? Jeg skulle ikke dit i dag. Det var …
– I går sa du det, at du skulle dit …
– Sa jeg? I går? Det var jo fredag i går, ikke sant?
– Det var søndag i går, mor, og jeg ringte …
– Søndag? Ringte du?
– Ja, men du har fått tatt medisinene dine da?
– Medisiner? Jeg tar da ikke medisiner!
– Mor, du har et helt brett, og sykepleieren kommer jo to ganger daglig og gir deg dem.
– For noe tull! De skal bare utnytte en stakkar! Nei, nå skal jeg slutte lukke opp!
– Vel, men i overmorgen kommer jeg altså innom en tur. Du skal til kontroll hos legen, vet du.
– Nei, vet du hva! Jeg skal ikke til noen lege! Jeg er fo gammel til det, og dessuten er det bare tull, for de finner aldri noe.
– Mor, du går fast til kontrolll, for å sjekke hvordan medisinene virker, ikke sant? Du har vært der før, vi har vært der.
– Jeg, nei. De bare skal lure penger av en, de svindelfantene.
– Men i morgen kommer Ingrid innom da?
– Ingrid?
– Ja, venninne din.
– Å! Men kjenner du Ingrid da? Ingrid er forresten snill.
– Ja, litt. Vi snakkes jo litt når hun er bekymret for deg. Dette vet du da.
– Nei, nå skjønner jeg ingen ting. Også i morgen? Er det ikke lørdag i morgen, da?
– Nei, tirsdag, mor. Tirsdag 12. september.
– Nei, nå må du gi deg! Er du du så sikker på at det er tirsdag? Det er da onsdag i dag, vel? Og jeg begriper ikke at du kjenner Ingrid.
– Du tar feil, det er ennå mandag, og Ingrid kommer i morgen.
– Jaså. Ja, vent til du blir så gammel som meg, så skal du se!
– Mor …
– Jeg tror jeg gir opp jeg. Alle er visst ute etter meg. Det er på tide å dø, så kan dere ha det så godt. Dere vil vel bare ha penga mine. Jeg orker dette ikke mer. Jeg skjønner ingen ting lenger.

Sånn kan en samtale forløpe. Alle som kjenner min mor vet nå at hun er dement. Selv om jeg tar meg til rette, så velger jeg skrive om dette offentlig. Kanskje er det galt, men kanskje er det også det rette. Min mor er dement. Min mor har Alzheimer.

I dag døde hennes bror, min onkel. Av Alzheimer. For åtte år siden døde min far, av Alzheimer pluss Parkinson. Begge var syke av dette i ti år, og min mor har hatt det mer eller mindre i åtte-ni år nå, ettersom man definerer det.

Det er lett å smile av de «senile». De er helt «uttafor». Sånn blir man jo når man blir gammel, ikke sant? Ubrukelig, sittende og sulle uten mål og mening, uten tid og sted, som en grønnsak, ikke sant? Stakkars. Håper jeg ikke blir gammel …

Men det er ikke sant. Det er dobbelt feil. Alzheimer er en sykdom, noe man pådrar seg. Min mor har en eldre søster. Hun er fullstendig klar over tid og sted, klarer seg utmerket, men gammel. Å bli gammel betyr mentalt at man kanskje ikke finner på noe man ikke har gjort de siste 50 årene, at man søker det trygge og vante, at man tar livet ganske rolig og ikke søker mange nye utfordringer. For de fleste, i alle fall. Det kan man anse naturlig, med alderen.

Men å bli dement, det er en tragisk sykdom. På sett og vis den nok verst for de pårørende.

Jeg har kjent min mor som en meget aktiv og intelligent kvinne, både som yrkeskvinne og en kort tid hjemmeværende, engasjert i en rekke spørsmål, samfunn, politikk, økonomi, barn, matlaging, regnskap, som bilfører, som kontrofullmektig innen både handel og forvatning, som min fars kone og livsledsager, som aktiv deltaker i enhver sosial sammenheng, som omsorgsperson, som en meget moderne kvinne for sin tid, som mor, som menneske.

Min mor, slik jeg har kjent henne, både eksisterer og eksisterer ikke. Den personen hun var finnes, og finnes ikke. Hun er seg selv lik, og samtidig absolutt ikke. Jeg kjenner henne, og jeg kjenner henne samtidig ikke igjen. Hun er sin egen slemme parodi, brutalt sagt. Og det er på vis en reprise av det som skjedde min far, og min onkel for den saks skyld. For den som møter en «alzheimer» første gang er det bare et nytt tilfelle. For den som har kjent en «alzheimer» hele sitt liv er det grusomt trist.

Trist, som døden, spør du?

Nei, døden er ofte trist, noen ganger mer, noen ganger mindre, men over død kan man sørge, sørge lenge og vel og en dag komme tilbake til et liv og aksept der ting igjen har mening. Man kan ikke sørge over en levende, eller, i den grad man kan, så kommer man jo ikke tilbake til noen aksept. Det er en sorg uten ende, fortoner det seg, for man ønsker jo ingen død.

For død er det ikke å få Alzheimer, ikke snart. Min mor har det faktisk ikke så verst. Det er sjelden hun klager. Hun er stadig ganske livsglad og kan fortelle begeistret om ting, oftes små ting, som vennskap og hygge, god kaffe eller deilig mat, eller været. Hun lever sitt liv, og ingen skal da ta det fra henne eller mene det er uverdig. Det er ingen tanke hos meg at hun skal få dø. Hun skal få leve, leve sitt liv slik det ennå er, og jeg er rede til å kjempe for at det skal være mest mulig verdig.

Men jeg er i sorg over min mor, som ikke lenger finnes, og som likevel lever i «beste» velgående. Det hender altså hun ikke vet hvem jeg er. Ikke å bli gjenkjent av sin egen levende mor … vel, det er, for å si det pent, en ny erfaring.

En gang for lenge siden snakket man ikke om hjertesykdommer, de bare kom og man døde. En gang var kreft tabu, så begynte man å snakke om kreft, det er forsket enormt og man kan nå behandle ganske mye. En gang må vi også begynne å snakke om Alzheimer, ikke som en skjebne, men som en hardt rammende sykdom av verste sort. Det er en årsak, eller årsaker, til Alzheimer. Og den er ikke «er gammel».

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted