«Freedom Drive» til Strasbourg

Strasbourg er en by nordøst i dagens Frankrike, en by som gjennom flere hundre år har hatt en helt særegen historie når det gjelder som fristat, gjennom krig og annektering fra stormaktene Tyskland og Frankrike. Ikke rart man der ikke bare ser på fred, frihet, internasjonalt samarbeid og samkvem som «viktig», men som selve forutsetningen for et videre liv.

I dag er Strasbourg sete for Europarådet, et alleuropeisk «råd» med 47 (for det meste) europeisk medlemsland. Organisasjonen arbeider blant annet for menneskerettighetene, med sosiale, kulturelle og juridiske forhold og har stor prestisje. Europarådet gir råd om, og stiller krav til, blant annet spørsmål omkring demokratiet og rettsstaten i hvert enkelt medlemsland. Man kan si at dette er de europeiske demokratiske rettsstaters viktigste samarbeids- og overvåkingsorgan. Europarådet har ikke noe med EU å gjøre, og favner mye bredere og er mye eldre enn ideene om et EU.

Strasbourg er også sete for den europeiske menneskerettighetsdomstolen, basert på nettopp Europarådets menneskerettighetserklæring. Dit kan personer som mener sine rettigheter krenket bringe sin sak, etter at den er prøvd i nasjonale domstoler. Også Norge er dømt, sist i saken om fritak fra KRL-faget i skolen.

Til sist er Strasbourg ett av to seter for Europaparlamentet, som sammen med Rådet for EU, Europakommisjonen, og EF-Domstolen er ett av de organer som treffer avgjørelser i den Europeiske Union. Norge er ikke medlem, og det finnes ingen norske europaparlamentarikere, men parlamentets saker og avgjørelser har stadig betydning for Norge, da ikke bare fordi vi er med i EØS, men klart også fordi vi er en del av Europa der EU nå omfatter 27 land.

Vi kjenner alle til negativ forskjellsbehandling. Det er handlinger og ordninger som innebærer at mennesker som i det ytre avviker fra det som oppfattes som fullverdig og akseptabelt behandles eller stilles dårligere. Det kan gå på etnisitet, religion, overbevisning, seksuell legning og en rekke andre forhold. Noen blir direkte utsatt for hat, og det er noe vi alle kan ha avsky for. Andre blir utsatt for en mer strukturell diskriminering, fra noe samfunnet **er**, ikke bare individer samfunnet **har**. Men ikke alle er like, naturligvis. Det handler om to ting, nemlig at at alle, uansett, har visse basale rettigheter, som eventuelt bare kan fradømmes dem rettslig, og det handler om retten til alminnelig valgfrihet hva gjelder ens daglige liv, herunder til et arbeid som passer til ens utdannelse og evner. Å *leve* vil for de fleste av oss innebære å kunne velge hvordan vi vil leve det, ikke bare «overleve» det. Det er ikke snakk om noe ønske om å kvotere inn folk til jobber eller verv de ikke er skikket til, men snarere motsatt, slippe å blir «utkvotert» og utestengt på grunn av irrelevante forhold. Ikke bare jobb, men generell samfunnsdeltakelse.

En av de groveste formene for diskriminering er internering. Bare nazistenes systematiske utryddelse er verre, men det er heldigvis historie. Men selv i dagens Europa blir funksjonshemmede plassert på en institusjon, eventuelt underlagt omsorgsregimer som fratar dem elementære rettigheter og valgmuligheter som andre tar som selvsagte. Ofte fremstilles funksjonshemmede som ofre for sine egne «lyter», diagnoser eller «skavanker», og dette fremgår av språket, f.eks sies ofte at den og den er «lenket til rullestolen». Men en rullestol , en førerhund eller et korsett er *verktøy* eller hjelpemidler, ikke forskjellig fra slike vi alle bruker. Og at noen opplever nedsatt funksjonsevne på visse områder betyr like ofte at samfunnet har skapt barrierer ved måten ting er innrettet på. Men også holdninger er med å å skape unødvendige hindre. Man ser problemer, vanskeligheter, utfordringer og utgifter i stedet for å se muligheter og at ethvert menneske kan være i stand til å tilføre noe unikt, kanskje bare med enkel tilrettelegging. Og at diversitet er bra. Funksjonshemmede trenger ikke engang «integrering». Funksjonshemmede blir en del av et normalt samfunn bare ved å fjerne noen hindre vi alle gjerne ser fjernet, helt uten at andre trenger tilpasse seg dette.

Funksjonshemmedes viktigste redskap for et mest mulig uavhengig liv, etter egne valg, er og blir **personlig assistanse**. For mange, som har en bakgrunn av spesialskoler og institusjoner, er dette et fantastisk frigjøringsverktøy, noe man kan gråte av glede over å få tilgang på. Det betyr å bli fri fra tvang, ikke fra tvangen til å gjøre noe bestemt, med fra tvangen ikke å kunne velge, både velge *inn* og velge *bort*. Det er slike valg vi alle tar daglig, som når stå opp, hva ha til frokost, når gå på toalettet, å gå på jobb, bidra til samfunnet, oppleve kultur, besøke venner, reise på ferie, ta del i offentlige tjenester, ha eller gå på fest, når legge seg og så videre. Tenk om noen utenforstående la seg opp i det, ville forhindre det eller utsette det, for din egen del!

I Norge har vi kommet et stykke på vei, men ennå er mye ugjort og rettigheten til personlig assistanse ennå ikke stadfestet. Universell utforming av offentlige steder er bare i sin spede begynnelse, om i det hel tatt reellt i gang. I deler av Europa ellers er forholdene likevel ofte mye verre. Dette i ellers demokratiske rettstater som mener å respektere menneskerettighetene!

En funksjonshemmet opplever ikke bare diskrimineringen når han eller hun møter en person med rasistiske holdninger, en person med hat mot alt «fremmed» eller mot alle «avvik». En funksjonshemmet møter diskrimineringen nesten uansett hva han eller hun skal finne på, fra morgen til kveld, hver eneste dag, uten at det er noen syndebukk, en rasist eller «hater» å peke ut. Men det er klart det er nyanser og ulike situasjoner. Å ha personlig assistent er ett av de mange verktøy som frigjør fra dette. I Norge får man dette om man når frem i kommunen, andre ikke. Ellers i Europa er det så ymse, og mange, uhyggelig mange, bor på **institusjon** den dag i dag. Men funksjonshemmede, som andre, er i stand til å vise solidaritet, og viser det, for det er i grunn samme sak i alle land. Det er barrierer overalt, og tilgangen til frigjøringsverktøyene er begrenset, ved «skjønn», via budsjetter og forbi antikverte eller horrible holdninger.

Institusjonalisering er ille i seg selv, men ofte kan dette være rammen rundt direkte overgrep, alt fra nektelse av elementære ting, via tvang til fysiske og psykiske nedverdigelser og stygge seksuelle overgrep. Selvsagt godtar ingen dette, men det skjer, og innenfor en «ramme» der slikt er lett å skjule og dysse ned.

Gjelder menneskerettighetene for funksjonshemmede, eller må «disse» finne seg i å danne unntak? **Kan** funksjonshemmede «tillates» å nyte godt av menneskerettigheter innenfor rammen av våre typer samfunn? Så definitivt, ja. På kort sikt er det ikke engang dyrt eller egentlig et vesentlig kostnadsspørsmål, men handler mer om alminnelig prioritering og bevissthet, mens på lang sikt kreves nok noen tiltak som innebærer kostnader. Men en anstendig sivilisasjon har visse kostnader, og innarbeidet i alt det vi ellers gjør blir det ingen som vil lide, bare ha fordeler. Har man i vår tid egentlig *råd til* å utelukke en slik, oftest intellektuelt ressurssterk, stor gruppe fra samfunnet?

Og du, som gjerne skriker «rasist» når du ser stygg forskjellsbehandling, hvor er din forståelse for den iboende, daglige diskriminering som skjer i din egen «bakgård»? Du støtter sikkert adopsjonsrett for homofile, og fint det. Men har du i det hele tatt «oppdaget» de funksjonshemmede og deres lange kamp, eller betrakter du dem som noe veldedighet skal ta seg av? Har du i det hele tatt forstått hva deres kamp går ut på, og hvor kort man har kommet, hvilken «mur» av velmente nikk, med påfølgende tiltaksløshet man møter? Tør du tenke hvor mange det dreier seg om, og hva de kjemper for? Er du klar over den europeiske soldariteten og kamp-fellesskapet som finnes? Verdt å engasjere seg i, for deg som mener å kjempe for folks rettigheter?

I høst steller i alle fall funksjonshemmede fra hele Europa for tredje gang i stand en stor markering og demonstrasjon i Strasbourg. Kravene er som før:

* En felles europeisk politikk for ordningen med *personlig assistanse*
* Handling mot det økende antallet personer med funksjonshemminger som *plasseres i institusjon*
* Bedre representasjon av personer med funksjonshemminger i europeiske programmer for *sosial integrering*
* Rett til å få personlig assistanse uavhengig av kostnader
* Fremme passende implementering av filosofien om *Uavhengig Liv* («Independent Living»)
* 5% av bistanden til utviklingsland skal gis til prosjekter for funksjonshemmede
* Handling for å synliggjøre og motvirke de *menneskerettslige overgrep* mange funksjonshemmede opplever
* Rett til å beholde støtten til personlig assistanse på reiser, uavhengig av reisen lengde og formål

Vi reiser i alle fall på mandag, med bil, som virkelig «drive». Andre transportalternativer er for slitsomme. Når man skal fly og bruker rullestol blir man fratatt denne under reisen. Det kan vel gå, men det er krevende. Skal man måtte bytte fly fra utenriks til innenriks, må det hele gjentas to ganger på samme reise. Da blir valget bilen. Det er ikke mitt valg. Jeg skulle ikke egentlig delta, men skulle være sjåfør. Og jeg synes det er verdt det, og bidrar gjerne, selv om jeg selv er «funksjonsfrisk». Jeg kjenner knapt til noen bedre sak, en sak hvor markering og nettopp synliggjøring er mer vesentlig enn her.

Fredrikstad – Strasbourg er 14 timers kontinuerlig kjøring på motorvei/autobahn. Som nevnt i forbindelse med reisen til Italia i sommer så kjører vi på kveld og natt. Det skal bli en virkelig «freedom drive» nedover i Europa. Vi skal gjøre en forskjell.