Å kjøre på veien

Aftenposten: «75 tonn sneiet bilen»

Steinblokker faller ned fra et høyt fjell, treffer veien og skader en bil. Bilen må repareres for over 30 000 kroner. Bileieren har sendt regningen til Statens Vegvesen med krav om dekning, fordi

* Vegvesenet eier veien
* Vegvesenet må ha visst om rasfaren
* Vegvesenet har ansvaret fordi etaten bruker penger på rassikring av veier generelt, og denne veistrekningen spesielt

.

Nei, Vegvesenet eier ikke veien. Staten eier veien (riksveier), eller den norske folk, gjennom Staten som fellesforvalter. Statens Vegvesen er gitt forvalteransvaret for riks- og fylkesveiene, samt utbyggingsansvaret for nye riks- og fylkesveier.

Ja, Vegvesenet er klar over rasfaren både generelt, på svært mange veistrekninger, og denne inkludert. Vegvesenets oppgave er å treffe tiltak etter de budsjetter de har, akutt og langsiktig, slik at vi får mest mulig sikkerhet for pengene. Vegvesenet kan også stenge veier, men dette på drøftes med politiet og politiske myndigheter straks, for her er det samfunnsmessige hensyn å ta. Vegvesenet *eier* altså ikke veien.

Men man kan gjerne diskutere om veien i dette tilfellet burde vært stengt, da ikke som etterpåklokskap, men ut fra det man visste før steinspranget. Personlig mener jeg at Vegvesenet for sjelden tør stenge en vei, eller for sjelden anbefaler den stengt over lengre tid av sikkerhetsgrunner, men det er en annen sak. Jeg tror dette kunne ha gitt saken større oppmerksomhet og blitt et pressmiddel for større politisk ansvar, spesielt for å åpne den igjen, men da forlanger jeg trolig også at Vegvesenet skal påta seg en slags politisk rolle eller bli sitt eget «veiombud». Vil man kunne hevde.

Vegvesenets oppgave er også å informere politiske myndigheter om veienes tilstand og behovet for investeringer og andre kostnadskrevende tiltak. Man kan diskutere om Vegvesenet gjør dette godt nok. Personlig vil jeg heller stille politiske myndigheter til ansvar for å lese bedre, ta sikkerhet på alvor og finne pengene som trengs.

Hva er så det fundamentale grunnlaget for Vegvesenets virksomhet, på vegne av Staten? Dette er fastslått ved gammel sedvane fra veibyggingens barndom flere hundre år tilbake, den gang bøndene måtte sette i stand en farbar vei i sitt område, som skatt. Siden ble det allerede i 1954 fastslått og gitt eksakt ordlyd i en dom i Høyesterett:

myndighetene stiller veinettet til disposisjon slik det foreligger uten å ha påtatt seg noen garanti mot mulige uhell og uten å ha påtatt seg noen plikt til å fjerne ethvert faremoment som i naturforholdenes medfør fra tid til annen måtte oppstå eller melde seg

Dette er ikke noen tilfeldig, skjønnsmessig dom ut fra en gitt situasjon der og da, verken om trafikkmengde eller veienes beskaffenhet på den tiden. Den fastslår fundamentet. Det er dette Vegvesenet skal gjøre. Det er dette myndigheten anser som sin oppgave. Det er så langt det offentlige tjenesten veibygging og veivedlikehold går. Og godt er det at det er klart definert, så vi vet hvilket ansvar som påhviler oss når vi:

* Kjøper bil og blir bileier (eller en annen gjenstand)
* Kjører på veien

Det er ingen annen enn *eier* som er i første instans ansvarlig når *eiendom* skades. En annen part kan gjøres ansvarlig når når denne har vist uaktsomhet som førte til skaden, eller man ved *avtale* har kjøpt seg fri fra risikoen (forsikret seg). En annen sak er også når noen ved lov er gitt objektivt ansvar, slik bileier er for skader bilen påfører andre og annen eiendom, uansett eventuell uaktsomhet.

Hvorfor måtte Vegvesenet og Staten punge ut etter steinspranget i Hanekleivtunnelen? Fordi det var et byggverk av nyere dato, som skulle vært bygget etter regler som viste seg var brutt på det groveste. Det forelå uaktsomhet. Dessuten bør man se forskjellen, at en tunnel, et tunneltak, er en menneskelig konstruksjon. Det er mulig, og det *blir* laget regler om hvordan slike skal konstrueres slik at de ikke faller sammen. Litt vanskeligere med et helt fjell.

Men veien i Alta er også en konstruksjon. Problemet er at den er bygget for kanskje hundre år siden, først som sti, så utvidet gradvis etter bevilgninger. Herunder også pålagte undersøkelser av rasfare, må man anta. Men det er lenge siden og veien har for lengst gått fra å være et byggverk med en bestemt byggherre, og under «garanti», til en del av en felles infrastruktur, bejublet sådan.

Vegvesenet har altså ansvar for å gjøre det som det anser nødvendig ut fra det man er *klar over*. Her hadde man sett rasfare og truffet tiltak, tiltak man må gå ut fra at er gjort så godt det lot seg gjøre ut fra penger man hadde, det man visste, og at man har skaffet seg kunnskap man trodde var rimelig å trenge. Men det er klar at dette kan ha vært for dårlig, at man har begått unnlatelser. Det må man da påvise. Det holder ikke at Vegvesenet «eier veien» og derigjennom skulle ha et objektivt ansvar for *følgeskader* av å kjøre på den. Vegvesenet er aldri gitt et slikt ansvar, og myndigheten har aldri påtatt seg et slikt. Vegvesenet har ansvaret for *veien* og kan følgelig verken fakturere fjellet eller «vårherre».

La oss si at jeg eier et veiløst fjellområde. Jeg tilbyr meg for en viss sum fra det offentlige å bygge en privat vei gjennom det, mot å stille veien til disposisjon for alle, under veitrafikkloven. Jeg får visse krav om undersøkelser, sikkerhetsnivå osv. som jeg følger. En dag er veien ferdig og åpnes med skilt «Åpen for alle». Hvis det samme dag eller samme år oppdages at det stadig faller steiner ned på den, så er det rimelig om det stilles spørsmål til meg om jeg har sikret den forsvarlig, ut fra gitte krav. Hvis derimot veien ligger der i femti år uten at noe har skjedd, men så skjer et steinsprang, så ville det vært helt urimelig å stille meg til ansvar. Men om jeg så, mot årlig vederlag, påtok meg å inspisere den, vedlikeholde den og rapportere om den? Ja, jeg gjør det, etter alle gitte regler, og gir så tilbakemelding om stor fare for steinsprang, oppdaget etter ti års drift. Dette er det ikke penger til å utbedre, og ber om bevilgning utenom vanlig vedlikehold av overflate og stikkrenner, slik beskrevet i kontrakt. Men myndigheten prioriterer det ikke og en dag går steinspranget. Mitt ansvar?

Men hva med Statens ansvar? Det kan nok diskuteres. Staten gis ansvar gjennom lover og regler, som andre. Ansvarsforholdet er er klart med både sedvane og dommer. Kanskje bør Staten i større grad gis et utvidet objektivt ansvar for ting som skjer på statens eiendom? Jeg vil tro ikke, og i fall bare på meget begrensede områder, der Staten driver farlig, delvis ikke spesielt almennyttig virksomhet. Det vil bare være å belaste oss selv, da noen (skattebetalerne) må betale likevel. Da bedre å holde seg til gode, gamle prinsipper om eget ansvar, spesielt ansvaret for å forsikre sin egen eiendom.

Staten tar, og derfor har, gjennom Folketrygden, ansvar for å gi nødvendig medisinsk hjelp og trygd etter nærmere regler og på nærmere angitt nivå. Det er krystallklart, og nevnes fordi det *ikke* er det jeg skriver om her. Men er man ekstra redd for helsa og utgifter til den kan også der forsikre seg utover folktrygden. Men skal Staten oppnevne seg som obligatorisk forsikringsselskap også for vår eiendom? For at svingen var krappere enn vi trodde, og kjørte ut? For at det var telehiv? Jeg mener nei, men i spesielle tilfeller kan det sikkert finnes grunner som forsvarer dette. Men ikke på offentlig vei, eller for alminnelige naturfenomener, om en aldri så overraskende. Gi heller folk hjelp til å granske og få vurdert om offentlige myndigheter er gjort noe uaktsomt, unnlatt noe de er skyldig til å gjøre.

Vi har i de siste ca femti år laget og fått et samfunn der vi har blitt avhengige av bil og å kjøre, i alle fall om man skal nyte godt av noenlunde samme velferd enten man bor her eller der. Man må ikke bruke bil for å overleve, men for å leve et godt liv. Sånn sett «må» man kjøre, også på en strekning man vet er ekstra farlig. Men generelt er det ikke steinsprang som er farligst ved bilkjøring, bare så det er nevnt. Men det betyr at folk har rimelig politisk krav om at det er veier å komme frem på, og sikre veier, kanskje tilmed langt sikrere, bedre og flere veier. Men da må man prioritere og vi snakker politikk, og er langt fra både formell jus og annen rettighetstenkning.

Så still politiske myndigheter, først utøvende (samferdselsminister Navarsete), dernest de bevilgende (Stortinget), til ansvar for å skaffe bedre og tryggere veier. Rassikring er forsømt. Det er ikke noe man tror eller bare frykter. Det er meterhøye stabler av dokumenter om hvor dårlig det står til, spesielt på eldre veistrekninger, landet rundt.

Til sist må det blir fortgang i saken om et eget Vegtilsyn. At Vegvesenet selv ikke liker å skulle få et Vegtilsyn på nakken er temmelig uinteressant. Bare gjennom et uavhengig veitilsyn kan almenheten få visshet om Vegvesenet faktisk har gjort jobben sin forsvarlig. Nå må vi bare anta, eller selv motbevise det.

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted

En kommentar om “Å kjøre på veien”

  1. Interessante vurderinger. Sjelden å se noen drøfte dette.
    I 2002 ble nullvisjonen innført som ledende prinsipp for norsk trafikksikkehetspolitikk.
    Jeg lurer på om du har vurdert høyesterettsdommen fra 1954 opp mot Nullvisjonen?
    En av de tre søylene nullvisjonen bygger på er ansvar; det skal være et delt ansvar mellom staten og den enkelte trafikant. Myndighetene har ansvar for å legge forholdene til rette, den enkelte trafikant har ansvar for å følge regelverket.
    Kan man på den ene siden ha ansvaret for å legge forholdene til rette, og på den andre siden fraskrive seg alt ansvar dersom en ulykke skulle skje – slik vel denne dommen fra 1954 gjør?

Det er stengt for kommentarer.