* Give a little bit …
* It’s raining again …
* Take the long way home.
* Dreamer
* Breakfast in America
Supertramp er og blir størst. Dette er musikk fenget, satt, ble spilt om igjen og om igjen, til det verken var mer stift eller vinyl igjen, den gang på syttitallet. Den gang man ung, akk. Men nytes også i dag som noe av det ypperst av musikk noen gang laget.
* Jeg husker ikke verken albumet “Supertramp” eller “Indelibly Stamped” fra 1971, men har hørt dem senere. Umodent.
* Men jeg husker “Crime Of The Century” fra 1974.
* Og hvem av oss som levde i 1975 kan glemme “Crisis! What Crisis?”. Ganske høyaktuell tittel, vil jeg mene. Det nærmer seg perfekt.
* Så kom “Even In The Quietest Moments” og “soundet” til Supertramp var blitt akkurat slik jeg ville ha det og elsket det.
* Da “Breakfast in America” så kom i 1979 var det ubeskrivelig. Jeg kunne aldri få nok av den. Trolig spilte jeg den i snitt et par ganger daglig i et års tid, ofte på hodetelefoner. Antakelig er jeg ennå lettere hørselssvekket fra den tiden, men det er ikke alvorlig. Da plata var ferdig var jeg så skuffet over det at jeg bare måtte høre litt til. Albumet Breakfast in America avsluttes med den over sju minutter lange “Child of Vision”. De siste fire minuttene av den er absolutt magisk, guddommelig, jeg har ikke ord. Det er slags omvendt “Bolero”, altså at den toner sakte, sakte ut, med fenomenal gjentakelse og ørliten variasjon. Det er til å bli gal av, mer, mer, som om det var LSD eller noe i den gata.
Hør den, da!
Den 18. august spiller ingen ringere enn Roger Hodgson i Norge. Ja, geniet holder det ennå gående. Jeg har aldri vært på Supertramp-konsert, og det er for sent, tusen år for sent. Men selveste Supertramp himself, **låtskriveren over alle låtskrivere**, Roger Hodgson, skal jeg på konsert med lørdag førstkommende. (Burde nevne Rick Davies også, som den andre låtskriveren i Supertramp, men som ikke kommer.)
Kommentarer
5 kommentarer til “Supertramp”
Nå fikk jo ikke jeg glede av de harde syttiårene, men jeg er et ihuga fan av musikken fra den tiden. Og jeg blir veldig glad hver gang noen kan anbefale noen gode spor derfra.
Det lille jeg hørte av denne snutten (en fantastisk intro!) gikk rett inn. Takk for musikktipset, Knut. Dette må jeg høre mer av!
Bare gjett! Hva hørte jeg på gjennom 12 mil i bil i dag? Ikke P1, ikke P2, ikke P3, ikke P4, ikke kanal 24, ikke, ikke, ikke, men……………………….?
Miriam:
Disse syttiårene var slett ikke harde, men ganske milde og rike. Klær var MYE dyrere da enn nå, så vi var ikke så opptatt av å gå med nyinnkjøpte klær, men “riktige” måtte de være, da som nå.
Men jeg observerer at svært mange unge i dag har stor sans for den musikken som ble skapt og utkom på syttitallet. For britisk musikk var både 60- og 70-tallet en virkelig gullalder, der mye har vist seg å holde frem til i dag.
Supertramp har min varme anbefaling. Den er ennå “moderne” i sitt uttrykk, da stilen deres, kalt “progressiv rock” (rock-beslektet musikk, modernisert med mye “synth”, vidunderlig elektrisk piano og helt nye former) var ganske forut for sin tid. Mot høydepunktet “Breakfast..” ble Supertramps musikalske form nærmere en kombinasjon av vokalbasert og instrumentalbasert, men hyperavansert “popmusikk”, vil man nok kunne hevde.
I dag er Supertramps “form” ikke noe nytt, tvert om. Mange har adoptert og videreutviklet den. Men Supertramp gjorde sin sjanger så ekstremt bra, og konkurransen var stor. Både Genesis, Pink Floyd og Alan Parsons Project var delvis i samme gate, altså nyskapende, noe mykere, mer melodiøs og mer elektronisk musikk basert på 50-60-tallets rock-tradisjon, så påvirket av f.eks Simon & Garfunkels melodiøse pop.
Supertramp hadde mange hits, utallige gullplater og alt som hører til verden over, kanskje noe hjulpet av at de flyttet til L.A. Akkurat “Child of Vision” var ikke av disse, men for meg er den låta kanskje den største, den som ga akkurat meg mest. Jeg forguder den og gråter til den.
Musikken er lett tilgjengelig i alle slags kanaler. Har du problemer med å skaffe deg den så kan jeg hjelpe, side jeg har den/dem på MP3. Men jeg holder meg unna å publisere fritt nedlastbare hele låter i fullkvalitets format, siden det er soleklare åndsverk tilhørende levende personer. Men du kan “låne” for prøvelytting, gi beskjed.
Men lov meg en ting: Ikke lytt (første gang, i alle fall) til Supertramp på PC-tilknyttet lydkort og høyttalere. Jeg vil LIDE om du gjør det. Hør enten på hodetelefon eller, aller helst, på stereoanlegget med rimelig volum. Supertramps musikk eksisterer bare i fullt format. Hele POENGET, eller særpreget, blir borte med dårlig akustisk båndbredde. Nei, du får ikke inntrykk av “åssen det låter” via simple høyttalere.
Takk for et supert svar!
Hehe. Nei jeg har langt fra gode høytalere på PC-en. 🙂 Nå har jeg fått Supertramp over på iPoden og “The Logical song” er min favoritt.
Ellers har jeg hørt på Genesis i hele sommer. “No Son of Mine” er et spor jeg aldri blir lei av.
Alan Parsons Project har jeg ikke hørt om, tror jeg.
Rockens omvendte Bolero. 🙂
Husker jeg leste det for “lenge siden”, men fant det aldri igjen. Ikke før akkurat nå…………
Child of vision er en magisk låt, og din beskrivelse av den er den beste jeg noensinne har lest, og jeg har lest MYE om Supertramp og RH.
mvh
Trond