Etter dommen i terrorsaken i Oslo Tingrett, der Breivik, tross ett sett av de sakkyndige, ble erklært tilregnelig, kan man spørre seg om selve rettspsykiatrien er tilregnelig. I Sverige rulles sakte, men sikkert, opp en langt større rettsskandale der rettspsykiatrien har en helt sentral rolle, nemlig i saken om “seriemorderen Thomas Quick”, nå den psykiatriske fangen Sture Bergwall.
Sture Bergwall, som er hans egentlige navn, i en periode også kjent som Thomas Quick, tilsto i alt minst 17 drap, hvorav han ble dømt for åtte (sju saker, det var ett dobbeltdrap), basert på tvilsomme indisier, falske “bevis” og hans egne tilståelser. I 2008 trakk han tilbake alle tilståelser, også de han aldri ble tiltalt for. I dag er han endelig frikjent for tre av åtte drap, og innvilget gjenopptakelse for ytterligere tre. Mye tyder på at han med tiden vil bli frikjent for samtlige drap.
Breivik ble ansett som utilregnelig av to meget anerkjente norske rettspsykiatere, men møtte massiv motstand fra en rekke andre fagfolk, psykologer og psykiatere, herunder de andre rettspsykiaterne. Og “Den rettsmedisinske kommisjon” hadde “intet vesentlig å bemerke” til de de to førstes metode og rapport.
Hadde retten trodd på de først oppnevnte, og uten den debatt som kom etter at den ble kjent, som endte opp med en ny oppnevnelse, kunne Breivik blitt ansett fri for ansvar for sine handlinger, dømt til psykiatrisk behandling. Den dag han ble “frisk” kunne han sluppet ut, i alle fall om vanlig praksis hadde blitt fulgt. Nå hadde kanskje ingen våget erklære ham frisk de første 20 årene, men det ville vært en helt absurd og uholdbar situasjon å holde en frisk person innesperret, uten å være dømt til straff. Det kunne blitt “mat” for Den europeiske menneskerettsdomstol og blitt heller pinlig for det norske rettssystem. (At det allerede er pinlig at vi ikke har mulighet for å idømme lengre straff enn 21 år lar jeg ligge i denne omgang.)
Så til en svensk lederkommentar.
Fra lederartikkel i den svenske avisen “Dagens Nyheter” – signert Erik Helmerson, oversatt av meg:
Ett av de mest intressante innslagene i [Sveriges Radios] ”Studio etts” utmerkede Thomas Quick-spesial siste uke handlet om psykiatrisk omsorg. Først var det Quick/Sture Bergwall selv som fortalte om den behandlingen han har gjennomgått bak murene på Säter sykehus [Skönvik rettspsykiatriske klinikk i svenske Dalarna].
Det kalles rekonstruksjonsterapi. Grunntanken er at de voldshandlinger som en forbryter begår er en slags dramatiseringer av overgrep som denne selv ble utsatt for i sin barndom. Men senere fortrengt.
I følge Sture Bergwall skjedde det slik: Han tilsto falskt én forbrytelse. Terapeuten nøstet så bakover inntil Quick fant på en fryktelig barndomshendelse som forklarte forbrytelsen. Han fortalte så noe annet om sin barndom, noe som i følge terapeuten måtte ha ført til en ny forbrytelse. Som Quick da var tvunget å finne på og tilstå.
”Og så”, sier Bergwall i radioprogrammet, ”gikk fortellingene videre”.
En annan medvirkende i programmet, dr.philos. i rettspsykiatri Anna Dåderman, angrep rekonstruksjonsterapien kraftig. Hun kalte metoden ”meget uvanlig” og sa at den i kombinasjon med sterke narkotiske legemidler, noe Quick faktisk fikk, passer utmerket til å plante falske minner hos mennesker. Til medisinens, dengang ukjente, bivirkninger hører hallusinasjoner og doble identiteter. ”Bivirkningene ble tolket som fremskritt i terapien”, i følge Anna Dåderman.
Om Bergwalls og Dådermans beskrivelser er riktige er det all grunn til å foreta en grundig granskning av psykiatriens rolle i kriminalomsorgen – og ikke minst i etterforskningen av mistenkte forbrytelser. Man husker med gru bølgen av incestanklager på 80-tallet, da ”fortrengte minner” av overgrep ble ansett sannere enn virkelige minner, og den til dels store tiltroen til diverse obskure vitnepsykologer.
At rettspsykiatri ikke er noen eksakt vitenskap ser man tydelig også i tilfellet Breivik, som både var tilregnelig og ikke tilregnelig. Oslo-rettsaken viser hvor viktig det er for rettssikkerheten med stor gjennomsiktighet og en pågående offentlig dialog om psykiatriens rolle.
Trend-påvirkelighet og sterk overbevisning kan være en farlig kombinasjon, ikke minst innenfor psykiatrien. Legg till stor makt, og miksen kan bli direkte ødeleggende.
Erik Helmerson, DN.se
Hør radioprogrammet fra Sveriges Radio P1 “Studio Ett special”, fra mandag 20. august 2012, her.