«Vi har vel alle en tid eller flere i livet vårt hvor vi ikke har en eneste positiv tanke om oss selv. Vi er lavmåls, idiotiske og vi skuffer oss selv gang på gang fordi forventingene til oss selv er skyhøye. Vi innbiller oss at vi kan være like gode som alle andre uten å vite at det bare er innbilninger at de leker seg gjennom livet så høyt der oppe.»
Ordene over er ikke mine. De er Odas. Oda er 17 år. Oda er min datter, men jeg er ikke tilstede hos henne. Oda vet ikke at jeg tenker på henne ti ganger hver dag, at jeg hver uke gråter stille over at jeg ikke er tilstede i hennes liv. Verken Oda eller jeg snakker så veldig mye om det vi tenker, men vi nytter begge tiden andre bruker på å skravle til å tenke. Å skrive er lettere, og en form jeg også behersker, men å beskrive hva jeg føler for min datter klarer jeg ikke. Språket har liksom ikke slike ord.
Tekstene er veldig personlige og dels av privat natur, men kanskje derfor også så gode. Du har fortjent å få lese disse vare og vakre tankene.
Les hennes tekster på http://www.home.no/bluelikeyou/ (tekst).