Meningsløse regioner

Regjeringspartiene vil erstatte fylkeskommunen med regionskommuner. Da skal vi altså fortsatt ha tre forvaltningsnivåer. Dette er å gå feil vei. Det Norge trenger er mer effektiv forvaltning.

Norge er i dag delt opp i hele 431 kommuner. Mange av disse er meget små og urasjonelle. Denne inndelingen koster samfunnet milliarder. I stedet for å gå den veien, bør vi redusere antallet kommuner, og Stortinget bør fastsette en ny kommuneinndeling ved lov. Denne inndelingen kan ikke overlates til dagens kommuner å bestemme, da det dreier seg en omdefinering av grenser. Hvem som da er meningsberettiget, blir problematisk. Siden det er Stortinget som både fastsetter kommuneskatten og bevilger penger til kommunene, så er det naturlig at det også tar ansvar for inndelingen. Deretter får lokaldemokratiet virke innenfor de nye kommunene.

Nye kommuner verken bør bli eller trenger å bli gigantiske. De bør for eksempel ha mellom 2000 og 200.000 innbyggere (Oslo unntatt) og det bør være fra fem til 20 i hvert fylke. Fortsatt kan prinsippet om et bo- og arbeidsfellesskap benyttes til å finne naturlige grenser.

Hver kommune bør så lovmessig inndeles i kommunedeler (bydeler). Disse må få en grad av selvstyre, ikke direkte valg, og en grad av egen administrasjon i visse saker der det er hensiktsmessig (byene).

Fylkeskommunene bør fjernes. Oppgavene bør fordeles melom Staten og nye, større kommuner. Trenger Staten endel regionalisering av sin forvatning og drift, er det fullt mulig, etter modeller av Vegvesenet og Helsevesenet. Dessuten har man fylkesmannsembetene.

Pengene som spares kan brukes til å styrke kommuneøkonomien generelt, og i enda sterkere grad kan man forlange at kommunene ser på sin egen forvaltning. Det er store forskjeller. Nylig gjorde Fredrikstad Høyre en sammenlikning mellom Fredrikstad og Drammen. Man fant da at antalle ansatte i Fredrikstad trygt kunne reduseres med mellom 300 og 350 personer. Dette altså i en allerede ganske stor kommune. En kommuneeffektivisering som også trekker opp nye grenser, vil derfor kunnne spare inn enormt, både på personalbruk, ved samordning og mer stordrift.

Det er viktig at dette ikke skjer ved en fysisk sentralisering, men ved en ny organisering. Inndelingen av kommunen, med muligheter for lokalt styre og lokal adminstrasjon, samt lokale virksomheter, må være en forutsetning.

Problemet med regionene er at de trolig kun blir en arena for enda mer byråkrati. Siden de blir «store» trenger de mange sjefsjikt, vil de synes selv.

Og hvem er opptatt av at fiskekvoter tildeles regionalt? Ifølge forslaget blir dette noe av det viktigste de skal drive med.

Av alle samfunnsreformer jeg har vært borti, er denne reginalreformen noe av det mest absurde jeg har sett. Jeg ser bare én bakenforliggende grunn, nemlig å hindre at kommunene blir større. Senterpartiets og SVs kommunepolitikk skal sementeres ved at kommunen bures inne i en forvaltningsmessig tvangstrøye. Dessuten kan Staten påstå den ikke er sentralstyrt, men regionalt delt. Som om disse forlvalgte regiontingene blir noen ennet enn små «storting», og en arena for bikkjeslagsmål om lokalisering av dette og hint, slik norsk tradisjon er.

Publisert på Borgerjournalistene.

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted