For et par år siden dukket det opp et nytt begrep, jentevold. Først kunne man tro det var en spesiell «jentete» vold, med mest lugging og klyping, men nei. Det var slag og spark, men fra såkalte jentegjenger.
Kulturforsker Sidsel Natland ba pent om ikke å kalle slikt jentevold.
Det hjalp selvsagt ikke. Nå har vi fått kvinnevold, i alle fall i Dagbladet.
Men det er da i heiteste huleste ikke vesentlig hvilket kjønn det er på voldsutøveren, om det er mor eller far, eller de har andre roller overfor voldsofferet. Vold er vold.
Men er det forskjell på kjønnene når det gjelder voldsutøvelse? Ja, det er det. Det er det fortsatt, tross siste statistikk. Når det gjelder riktig grov vold utøves den fortsatt mest av menn. Men det burde ikke være noe nytt at i forhold til mildere vold (ja, det er forskjell) så er forskjellene ikke store, om der i det hele tatt. Det gjelder både overfor partner og overfor barn.
Vi har visst det. Vi, de fleste. Det har bare vært slik at å antyde noe slikt ville blitt utlagt som å unnskylde menns vold mot kvinner.
Skill ikke mellom mannevold og kvinnevold. Forsøk skille noe mellom grovere former for vold og mildere. Det er nemlig en problematisk nedre grense, mot det vi oftest snakker om som press, dytt, løft og fysisk tvang. Men slag, dask og fik er vold, ikke alltid traumatisk eller nedverdigende, men svært uønsket, da den kan gi slikt som følge. Det er mye av mild vold, så mye at det er et stort kulturelt problem. Grov vold, der er liv og fysisk helse er truet, den kan vi lettere få øye på, identifisere og sette en stopper for på mer tradisjonelle måter.
La nå ikke denne «kvinnevolden» få stå stor oppmerksomhet at vi ikke evner å bekjempe de groveste tilfelle effektivt. Når nær sagt en firedel av kjernefamiliene er voldelige så står vi ikke overfor et vanlig bekjempelsesproblem. Det må massiv skolering og opplysning til. Det kan ikke løses med samme midler som grovere tilfeller, gjennom etterforskning og rettsapparat
Foreldre må bli mer kompetente på barneoppdragelse, men vi kan ikke ta barna fra en stor del av befolkningen.
Jeg synes det er rart at vold fra kvinner, spesielt mødre, skulle være så tabubelagt. Det er ikke snakk om tabu, det har vært betraktet som uinteressant. Sikker alkoholisert, og da ligger problemet egentlig på annen kant. Historier om barn som har hatt voldelig mor har vært kjent til alle tider. Mer overraskende har vært at også i parforhold er kvinner omtrent like voldelige, om man teller «tilfeller» uten å gradere for grovhet.
Så om man kunne bare slutte med denne kjønnsfokuseringen når det gjelder vold så var mye vunnet allerede. Det er fortsatt nok av spennende kjønnsrelaterte emner, bare ikke vold, ikke den type vold vi snakker om denne sammenhengen, familievold.
Hvis nå bare alle kjønnssegregerte antivoldsgrupper kunne slå seg sammen og kjempe for felles sak så var mye vunnet.
Det dreier seg om vold mot barn, denne gang. Men alle kan bli utsatt for vold, barn, voksne, kvinner og menn, fra en utøver, kvinne eller mann. Så gjenstår hvordan dele inn på en hensiktsmessig måte, og hvordan bekjempe de ulike typene.
Vår stolte humane kultur rommer mye dritt. Vi rike, hvite, vestlige, norske, vi begår også vold, tilmed mot barn. Vi trenger tilpasse oss, integrere oss i en human verden der menneskeverdet, ukrenkeligheten og selvbestemmelsen står høyt.
Nevn ikke det ordet som tittelen er. Det eksisterer ikke. Det er en konstruksjon. Vold eksisterer. Grov vold må bekjempes resolutt og med dom og straff. Den mildere volden, særlig den innen familiene og husstandene og i andre nære relasjoner, den må vi ennå finne metoder for å bekjempe.