«Take the long way home» fra Steinkjer

— Synd, tenkte jeg å si. Vi får ikke høre den, men alle de andre får holde. Det må holde.

Vi hadde reist langt. Så langt at det er galt. Ikke synd, men galt, slikt som de gale gjør. Det tok ikke så lang kjøretid som til Montreux, men mye mer enn halvparten. Der er bare det at dette var for én kveld, for en eneste opptreden.

Marit Larsen, flinke Marit, nydelige Marit. hadde akkurat avsluttet sin konsert. Ikke et vondt ord om Marit Larsen, men det ble for oss bare en lunk, sånn litt for å finne konsertstemningen. Et par tusen mennesker på Guldbergaunet stadion, halvparten av dem på matta, resten på tribunen, i god avstand der man bare innimellom orket klappe.

Vi ble enige om at den DVD-en måtte vi ha. Signert av himself. Fra Montreal. Ikke til salgs i Europa før i september. Så den ble kjøpt, men det var bare det at *den* ikke sto på programmet, så jeg.

Fredrikstad – Steinkjer i stor bil, men god bil, over Alvdal og Kvikne, gjennom trønderstaden og hele, lange trønderlandet, opp til denne flekken på kartet, Nord-Trøndelags fylkes hovedsete, hadde vi tråklet oss. Langt som fy. For dette som skulle komme. For ham, for alt bandet sto for, for alt det hadde betydd for oss, i sin tid, og nå. I morgen, allerede, skulle vi ta den lange veien hjem, den over Dombås og kanskje Gjøvik

Klokka var presis 22. Tre tusen mennesker omtrent, derav to tusen på matta, var klare. Himself entrer scenen, en langhåra gubbe med glimt i øyet og et mildt smil på lur.

— So you think you’re a Romeo! Playing a part in a picture show? Take the Long Way Home!

Det hvinte blant publikum. Vi istemte så godt vi kunne. Ingen hørte likevel nå våre hese stemmebånd ulyd. Vi var straks med, men måpende. Dette lot seg høre, men hvor var bandet, liksom? Det var ikke noe band der, bare en ham, den ene, den eneste, Roger Hodgson – «formerly of Supertramp».

Mr Hodgson spilte vekselvis på piano og gitar. Med seg hadde han en kar på saksofon, en enten sår eller lekende saksofon. Hans navn var visst MacDonald eller MacDonnel.

Hodgson fortatte etter en kort hilsen til publikum med «Give a Little Bit» og vi tok oppfordringen, og litt til. Det var egentlig kaldt, slik som sene augustkvelder i Nord-Trøndelag kan være, men da Hodgson dro i gang ukjent materiale, vakre «Lovers in the Wind», så kom varmen.

Roger Hodgson er selv en mild sensommervind, gråstenket og markert. En eldre mann som når han var nitten etablerte Supertramp, et navn han hadde hentet fra en gammel bok om en viss «Super-Tramp», nå en bestefar som beholdt sitt lange hår fra sin glanstid. Så kom naturligvis «Logical Song» og hele stadion glødet i nostalgisk rus:

When I was young! It seemd life was so wonderful.
A miracle, oh it was beautiful, magical.

Vi sang med, gynget og dinglet stående, som om vi hang i en stropp fra en usynlig hvelving. For det låt så akkurat som det gjør på studioalbumet fra 1979, men hvordan er det mulig at to mann på scenen kan utgjøre hele Supertramp? Men det er ikke noe muffens med det. Litt «komp» er fraværende, men det spilte jo ingen rolle her og nå. Sangene satt som et skudd, fremført presis som de skulle.

Roger fortalte om at han som tenåring hadde hatt en drøm om å besøke Amerika og skrev en sang om det. Og en dag, mange år senere, så sto han faktisk i Los Angeles og produserte nettopp denne låta. Rart hvordan drømmer noen ganger kan slå til. Et par anslag på pianoet, og bølgen går over matta: «Breakfast in America». En bølge gikk nedover ryggen på meg, vider rundt hele kroppen og alle hår reiste seg i fryd. Mer!

Så, totalt overraskende, og muligens utenom programmet, erklærte han plutselig at han skulle spille den. **Den.** Likevel, altså! Det er «Child of Vision». Det var som å få elektrisk støt da han dro i gang med «Child of Vision, won’t you listen …». Det var indrefileten, og resten av konserten mer som en dessert, særlig «School» og «It’s Raining Again». Og makkeren hans spilte sin melodica like briljant som han trakterte saksofonen, akkurat de rette magiske «soundet» disse skal ha for at det skal være ekte Supertramp.

Hele jordkloden svaiet og svingte, folk sang og koret av full hals, for dette kunne man på rams: «You’re old enough some people say. To read the signs and walk away. It’s only time that heals the pain … and makes the sun come out again!»

Og vi var der, med klump i halsen, hadde tårer i øynene og sanselig sett nede for telling. Drømmer **blir** oppfylt. Livet **er** vakkert. For vi har da «read the signs and walked way» et par ganger i dette livet, og så inni helvete som det kan regne noen ganger. Som om ikke vi vet det. Men det regnet ikke den kvelden. Ikke var det kaldt heller, før etterpå.

Og slik tonet livets hittil største konsert ut. Konserter *tar slutt*. Sånn er det bare. Til en natts søvn, der konserten fortsatte i hodet gjennom hele natta, gjennom dusjen og til langt uti frokost-egget. Like til vi naturligvis tok den lange veien hjem.

Lenker:
Hodgsons herlige høytidsstund
Publikumssvikt, en storfornøyd Hodgson
Bilder, Adressa
Fin kveld, Adressa