Østvold igjen klokest

Per Østvold, leder i Norsk Transportarbeiderforbund, skriver i Aftenposten:

Jeg har hørt flere hevde at Fougner-utvalget var en gjeng med Høyre-folk som aldri har vært spesielt glade i LO, og derfor ikke er troverdige. Partitilhørigheten har jeg ikke sjekket. Uansett mener jeg at det er grunn til å spørre: Hva slags autoritet hadde utvalget hatt, hvis det hadde bestått av mennesker som sto LO nær? Poenget var nettopp at utvalget måtte ha avstand til LO. Det måtte ha uavhengighet. Det måtte ha integritet. Og fordi utvalget besto av erfarne jurister utenfor LOs og Aps nære krets, kan vi også tro på at utvalget ikke har skjult noe, selv om det var negativt for LO og Valla.

og

Selv om jeg aldri har hatt sans for konspirasjonsteoriene i denne saken, tror jeg gjerne at noen i Ap lot være å hjelpe Valla da hun valgte å legge hodet på blokken. Og jeg er helt overbevist om at mange pustet lettet ut da Valla falt. Men det er et langt stykke derfra til å tro at noen planla Vallas fall. Valla falt for egne grep, og på grunn av alvorlige personlige feil. Og når anklagene kan dokumenteres, slik det er gjort i Fougner-utvalgets rapport, er det ikke en konspirasjon, men en tragedie.

For min del vil jeg legge til at Carl I. Hagens uttalelser i en NRK-debatt for et par dager siden, der han mener i vite at Yssen og hennes kumpaner planla å bruke det de visste var Vallas akilleshæl, nemlig at hun *ville komme til* å håndtere saken dårlig og opptre dumt i media dersom hun fikk en slik sak i fleisen. Slik at de ved å konspirerere og konstruere opp en mobbesak kunne lure Valla i fella, sin egen felle, til å falle for eget grep. For Yssen kjente jo Valla, og kjente hennes svakheter i så måte. Ergo så hadde hun selvfølgelig konspirert sammen med Stoltenberg, Try, VG og noen andre i Arbeiderpartiet.

Det var en utrolig selsom argumentasjon fra Hagen. At det skulle være *mulig* å konspirerere, ved å ha venner og å vite om noe sprengstoff, blir altså et argument for at det faktisk var sånn.

Det at Valla hadde en akilleshæl, da ikke ment som hennes faktisk vonde akilleshæl, men hennes tendens til uprofesjonell opptreden etter angrep og drepende anklager fra noen, skulle altså være et tegn på at Valla var et medieoffer og nærmest en forfulgt uskyldighet.

For ja, Valla *hadde* åpenbart evnen til å rote det til for seg. Valla opptrådte ekstremt uprofesjonelt, knapt noen har påstått annet. Mange kanskje tilmed visste at det var slik. Men det betyr i så fall bare at Valla var en tikkende bombe for LO. Hva om en person i NHO eller Statoil måtte ha kommet med et rabiat personangrep på Valla etter forhandlingsmøte, om at Valla da hadde gått helt fra konseptene, samtidig med at det senere kunne bevises med lydopptak at anklagene mot Valla virkelig var stemte, så horribel hadde hennes oppførsel vært. Hva da? Hvordan kunne ikke det ha forstyrret og ødelagt forhandlingene enormt, svekket LO og ført til opprør blant medlemmene?

LO hadde en elendig leder, i alle fall i rollen som arbeidsgiver for sine egne, og en potensiell katastrofe, og det *ble* katastrofe. At katastrofen kunne vært *varslet* av noen av de som kjente Valla godt endrer jo ikke saken. Det er snart bare Valla selv, et par enkeltpersoner av noen synsere, og «Kvinner som støtter Valla», som ikke begriper hvor viktig og riktig det var for LO å bli kvitt Gerd-Liv Valla. Ære være dem for sin standhaftighet. Valla trenger dem nok for å stå oppreist. Og at Valla har skrevet en frisk og avslørende bok har jeg ikke noe i mot. For meg er den bare en spiker i kista over Valla som egnet leder for noe som helst. Omtrent alt som er omtalt fra bokas innhold, og hennes egne intervjuer, viser jo at Valla tenker som en mobber, høres ut som en mobber, driver med forsøk på mobbing i boka, og underbygger de anklagene hun så sterkt avviser.

For den som ennå er i tvil anbefaler jeg å lese avsnittet der Stoltenbergs angivelige forglemmelse av å sende blomster på bursdagen hennes omtales. Jeg ser ingen annen grunn til den omtalen av en febrilsk forvirret Stoltenberg etter Vallas spøk, enn et forsøk på mobbing. For enten var det en vennlig spøk for å erte Stoltenberg litt som venn, og da ville all omtale i ettertid vært hensiktsløs, eller så ble saken brukt av en person med elefanthukommelse for å drite ham ut. Og siden de nå ikke er venner lenger, så var det altså, om ikke mobbing, så et forsøk på det. En «hendelse» bare en mobber kan finne å å ta med i en bok.

Flere har antydet at visse personer høyt på strå, i alle fall de som har vært «statssekretær i fire år», ikke *kan* mobbes. At Yssen altså ikke var «mobb-bar» og slik sett for Yssen med løgn og overdrivelser. Jeg har aldri sett det underbygget at visse personer i visse posisjoner aldri kan mobbes. Jeg er sikker på at mobbing kan enhver bli utsatt for, enhver som har ørsmå ambisjoner om å føle seg som verdsatt menneske, og med en mobber som har ørlite makt over hvordan denne personen skal føle seg. Det er bare å holde det gående lenge nok. Den det er vanskeligst å mobbe er trolig den med mye humor innebygget. Men humor kan også nedbrytes over tid, under press.

Og les utdypende artikkel om Per Østvolds kommentar.

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted

En kommentar om “Østvold igjen klokest”

Det er stengt for kommentarer.