Begjær

— Da må vi **møtes**, Knut! sa hun plutselig i løpet av den hyggelige, men ikke så lite stotrende telefonsamtalen, samtalen som hittil hadde dreid seg om en innledende bløff, mye uvesentligheter og litt sladder om folk vi begge kjente litt, før den plutselig tok en viss retning.


Ordene sank litt i meg før jeg klarte gi et svar. **Møtes.** Jeg var litt forvirret, for vi hadde jo nettopp *møttes* ordentlig på den festen sist lørdag. Vi hadde jo tilmed møttes før i kantinen, og noen av de siste gangene hadde praten vært ganske fin og munter. Vi hadde sittet litt etter at de andre hadde gått tilbake til arbeidet, ikke lenge, bare et par minutter, men det hadde vært nok til at vi fikk vekslet noen ord som var litt mer personlige. Jeg visste hvor hun jobbet. Jeg visste tilmed litt hvem hun var, for jeg hadde gjort noen veldig diskrete undersøkelser og snappet opp litt hist og her. Men mest hadde jeg bare sett henne. Noen ganger hadde jeg gjort ærender innom hennes avdeling, helt grunnløst, men for å få se henne litt. Hun hadde en utstråling, i alle fall noe som traff meg. Hun hadde halvlangt mørkt hår, litt harde øyne, stor selvsikkerhet og passe sminket.

Men det var også noe rustikt, som en skogens kvinne eller noe i den retning som endelig var kommet i hus og fått stelt seg. Men det sterkeste var kanskje at hun på vis virket sulten, og kunne begjære og tilmed være meget villig. I alle fall i min innbilning. Men jeg hadde fort gitt opp de tankene jeg måtte ha hatt. Problemet var at hun var temmelig uoppnåelig. Hun minst ti år eldre enn meg, var gift, men uten barn, og hun snakket alltid tydelig og fint om mannen sin. Om hvor *egentlig* fin og bra han var. Jeg hadde møtt ham ved en anledning, utenfor bygningen her. Han var vel en noe innesluttet type, svært stille og forsiktig, så litt rar ut på enkelte måter, men en stor kraftig kar man neppe ville irritere.

Jeg slo meg fort til ro at det var da *noe* å ha en slik rå drømmekvinne gående rundt på egen arbeidsplass, kun til avstandsnytelse, til inspirasjon og til å hilse hyggelig på, i et slags idiotisk håp om at hun en dag, en vakker dag, om aldri så lenge til, og da hun og mannen for lengst hadde skilt lag i unåde, at hun ville legge merke til meg. Litt.

Så gjorde tilfeldighetene at vi kom til å spise ved samme bord i kantinen et par ganger, og pratet litt. Det litt pirrende var likevel at jeg på et vis følte meg observert, og at hun helt styrt ble sittende overfor meg, og passet på at vi snakket om noe, stilte pussige spørsmål, akkurat mens de andre krøllet sammen matpakkepapiret eller samlet tallerkener, straks klare til å reise seg.

Jeg var likevel sikker på at det kun var for å være hyggelig, men kanskje også at hun av en eller annen grunn kanskje ville slippe gå sammen med de andre tilbake for å jobbe.

Slik kom vi også til å nevne litt om hvem vi hadde bekjentskap med. En av de vi tydeligvis begge visste litt hvem var, en sykepleier som het Jan, hadde akkurat kjøpt hus oppe på Svenskehaugen. Så kunne jeg fortelle at noen hadde nevnt at han visst skulle holde et litt større selskap med mange inviterte, flere her fra huset, selv om man ikke snakket så høyt om det. Kunne jo ikke invitere alle, så det ble vel de han kjente. Mer ble ikke nevnt, for tiden gikk og arbeidet kallet.

Jan var litt av en type, med langt hår i hestehale, bundet opp når han jobbet. Godt likt på jobben, dyktig, med kone og to barn, nå også eget hus med hage i et av byens flottere områder.

— Åssen er det oppå Haugen, da? spurte jeg tilfeldigvis, bare for å ha noe å hilse med og fordi ryktene hadde det til at han hadde kjøpt hus der.

— Begynner å komme i orden nå, rommene er ferdige, men terrassen gjenstår å fikse litt, så den får stå sånn til våren.

— Ja, du har bra utsikt vet jeg. Kjenner noen i nabohuset, så jeg har vært der oppe et par ganger.

— Å ja, du kjenner Solberg?

— Litt. Var der og hjelp ham med en TV-antenne og fikk en kaffe, i fjor. Så vi er på nikk, i alle fall.

— Du? Jeg tror … Du skjønner, vi skal ha en liten fest nå på lørdag. Hvis du har anledning, så må du gjerne komme. Vi er allerede 25, men det er plass til deg også. Ta med dama, eller hva du har, eventuelt. Men ikke spre ordet for mye. Det skal være for venner og det er fullt nok nå.

— Takk for invitasjonen. Nei, jeg kommer eventuelt alene. Det er ingen å …, ja, du vet.

Sant var det siste ikke, men det forholdet mitt var jo på et vis utløpt på dato. Såpass at jeg ikke hadde villet mer, og heller villet prioritere den festen. Vi bodde ikke sammen, men vanket sammen, det vil si, satt mest hos henne, snakket om igjen om de samme gamle ting vi gjorde forrige måned, besøkt noen venner, spist hjemmelaget mat om vi gadd, drukkket billig vin og sett på TV, før vi så hadde lagt oss og det vanlige greiene man bedriver, først med begjær, så med glede og så av vane. Det var ingen ting i veien med henne. Det var bare det at det også var alt det hadde vært å si nå, sett fra min side, så jeg nesten hadde gruet meg til å komme enda en fredag for å tilbringe kveld og natt, sove lenge og igjen tenke på om vi gadd lage middag eller hente en pizza. Kom oss nesten aldri noen steder, ble bare sittende inne, til nød en spasertur. Så hadde det blitt snakk om dette med å flytte sammen ordentlig, kjøpe større leilighet, vi to, og kanskje at vi fikk en liten, vi også. Først var jeg veldig positiv, tok initiativ til å planlegge det mer i detalj, når, hvorhen, og tenke på vår begges avstand til jobb. For vi hadde arbeidsplass temmelig langt unna hverandre, så skulle vi bli værende i den måtte vi i det minste bo midt mellom. Eller vente til vi fikk nye jobber, begge eller en av oss, men vi var begge i vår aller første, faste jobb. Men det ble liksom aldri noe, og jeg mistet litt gløden for det også.

Men det måtte bety jeg var for venn å regne når Jan sa det slik. Hyggelig, men litt rart. På den annen side han hadde alltid vært veldig hyggelig mot meg, og hadde tatt seg tid til noen ord stadig vekk, så det hadde vel bare vært slik at han kort og godt gjerne hadde villet ha meg med, tross min litt unge alder i forhold til ham og hans venner, antakelig.

Til kjæresten hadde jeg bare sagt at jeg skulle reise bort, at jeg ikke kunne komme denne helga. Forklaringen hadde ikke vært helt troverdig, og hun hadde blitt noe oppgitt og usikker, men det hadde fått så være. Jeg hadde villet se andre mennesker igjen, i alle fall før jeg bestemte meg for om prosjektet vårt hadde noe for seg.

Stor hadde derfor overraskelsen vært da jeg så *henne*, der på festen. Altså henne, hun fra avdelingen. Hun hadde kommet sent, og hadde ikke fått hilst på alle før hun hadde vært i gang med å prate seg rundt blant deltakerne. Kona i huset var røyk-allergisk, så all røyking hadde foregått ute, lenge før det var vanlig at man gjorde akkurat det. Det hadde lagt en demper på noen, men mange hadde stadig tatt en tur ut på terrassen for å ta en blås. De fleste tok seg røyk på fest, så det hadde til tider vært folksomt der ute.

— Hei, Knut! strålte hun i det hun kom ut der jeg sto sammen med en flokk og trampet og dampet i kulden.

— Hei, neimen …

Det var akkurat falt snø, det knirket stadig lett under føttene, og snøen på terrassen ble godt sammentråkket. Hun hadde pratet mest med de andre, hadde nesten ikke sett nesten min vei, ørlite smil bare mellom de andre. Jeg hadde blitt stående litt til, hadde vurdert tenne røyk nummer to for å se om jeg kunne ha blitt litt på tomannshånd, men hadde besinnet meg. Det hadde vært inne at det hadde vært musikk, støy, mange mennesker, dansen hadde kommet i gang og praten og latteren hadde stått i taket. Ute hadde det heller vært bitende og i grunn lite lovende.

Så jeg hadde gått inn, men etter en time, der jeg stadig tok meg i å speide litt etter henne, til da jeg så at tre personer komme leende inn fra terrassen, tre av tre, og det var da tomt og øde der ute, så hadde jeg igjen gått mot terrassedøra og ut, fisket opp en sigarett og tent den. Plutselig hadde hun så bare vært der, uten en lyd, uten et knirk.

— Du er her du også, ja. Visste ikke det jeg. Det var hyggelig. Full fest her, gitt.

— Ja, jeg ble invitert av Anne, hun på regnskap, vet du. Altså, hun kunne ikke gå likevel, men hadde spurt Jan om hun kunne gi invitasjonen til meg, om det var ok. Og det var det, så da er jeg er, hadde hun sagt og smilt lurt.

Vi hadde stått og hutret mens vi pratet løst og fast, som vanlig. Det var da jeg hadde lagt merke til det som sterkest. Hun var så gudsjammerlig tiltrekkende at jeg holdt på å, ja, nesten bli mann for min hatt der og da, spesielt da hun hadde kommet litt nær i det hun hadde stått og trampet litt i snøen og bikket litt. Jeg hadde aldri sett henne i den type klær, heller. Jeg hadde faktisk blitt andpusten bare av stå der nær henne. Tiltrekning, ja, men det hadde vært litt i overkant, og jeg hadde ikke fått henne ut av hodet. Og hvordan kunne det ha seg at hun var her, uten ektemannen? Og hvordan kunne jeg føle det der greiene sånn satans kraftig overfor en ti år eldre kvinne? Uvant, i alle fall. Etter en stund hadde vi begge returnert til festen, og ikke sett stort mer til hverandre. Problemet var bare at jeg hadde vært temmelig slått ut, av et fysisk begjær, og ikke nok med det, hun hadde nå virket plutselig *oppnåelig* på et vis. Litt. Noe. Ganske. Mye. Måtte.

Til min skuffelse hadde hun ikke vært å se mandag. Så jeg hadde ventet til tirsdag, men jeg hadde nesten også vært glad hun ikke dukket opp, for jeg hadde vært litt ute av kontroll. Etter tre dager så måtte jeg finne på noe og hadde spurt etter henne i avdelingen. Hun hadde sykdom i familien og ville være borte i alle fall en ukes tid. Sånn. Helvete satan. Okay. Javel. Vente, lide, vente.

To uker senere hadde hun forlengst kommet tilbake på jobb, og alt hadde vært nesten normalt. Jeg hadde klart legge henne litt til siden i tankene, klart jobbe omtrent normalt, men ikke helt. Men da hadde jeg unngått henne. Hadde funnet grunner til ikke å spise i kantina. Hadde heller gått på veggene på kontoret og ute i gangen. Det var ofte tomt i flere minutter sammenhengende, når alle var til lunsj. Bokstavelig talt gått på veggene.

Så hadde jeg ikke holdt det ut. Jeg hadde revet etter telefonkatalogen og funnet nummeret. hadde noterte det og latt det ligge i lommeboka. Skulle jo ikke noe med det, så det var jo ikke til noe. Bare ha det. Se på det, og bli gal. Forholdet til kjæresten hadde vært på bunnnivå. Jeg hadde holdt meg unna, hadde bare kort stukket innom og vært syk av ett eller annet, fått holde senga hjemme denne helga. Og så videre.

Alt samme kveld hadde jeg tatt opp telefonrøret og holdt i det, hørt summetonen inntil den sluttet og summe, lagt røret tilbake og holdt det hardt nede. I noen minutter, før jeg igjen hadde løftet det. Jeg hadde ikke lidd slik på år. Jeg var ikke gammel, tidlig i tyveårene, men noe erfaring hadde jeg da. Men dette visste jeg ikke, at det hadde kunnet bli så vanvittig igjen, så lenge etter de første gangene jeg hadde følt denslags, sikkert snart ti år tidligere.

Neste dag hadde jeg vært virkelig syk og holdt meg hjemme. Jeg hadde ikke sovet, ikke spist og bare lidd. Den kvelden gjorde jeg det, jeg hadde dusjet, pusset tennene og kledd meg ordentlig, som om jeg skulle ut og møte noen. Men jeg hadde bare bestemt meg. Jeg hadde skullet ringe. Jeg hadde nemlig kommet på en uhyre tynn begrunnelse for å ringe. Den hadde vært så syltynn at det knapt kunne latt seg beskrive. Noe om at jeg trodde at det kanskje var hun som hadde mistet den øredobben som ble funnet på festen. Rent oppspinn, men helvete heller. Jeg *måtte* ha noe å si, bare. En flik. Noe å starte med å si, slik at det kunne gå videre til en høflighetsfrase, og litt til, og kanskje. Fått høre stemmen, og på en litt ufarlig måte over telefonen.

Så hadde det ringt det hos henne, jeg hadde holdt røret og pusten, mens pulsen hadde dundret.

— Det er Sølvberg, sa stemmen. Det var henne.

— Det er Knut, altså Knut, han … du … vi … s-spi .., stammet jeg og fikk hosteanfall

— Neimen, hei. Jøss, da! Knut, det var overraskende.

— Ja, det var bare at, du skjønner, noen mistet en øredobb, ja, på festen, og så. Jeg sa jeg trodde hvem som … du skjønner. Altså, er den din, eller?

— Har ikke mistet noe jeg, altså, kvitret hun, og jeg trodde jeg skulle svime av.

— Å nei. Nei, bare … Fint. Det var bare … Men, ja, takk for sist, der! fikk jeg endelig frem og åndedrettet mitt hadde faktisk kommet igang igjen.

— Du skjønner, etter den, da jeg kom hjem, så var Trond så, altså, mannen min, du vet det, han var blitt så syk igjen.

— S-syk, åja. Det var da l-leit. Er han bedre da?

— Ja, han var på sykehuset en uke, men nå har han reist til sin mor, da. I Danmark.

— Mor? Åja. Danmark, jaha. Menneh …

— Ja, jeg vet. Det er rart. Du skjønner det, det er litt knute på tråden, og når han blir deppa så drar han dit. Han kommer alltid tilbake, altså. Han … han bare liksom vil holde seg unna meg en stund. Han er egentlig veldig snill. Bare at han er litt rar. Så, nå vet du det. Snilt av deg å ringe, da!

— Sni … sn-nei-hehe. V-var sy hyggelig å se deg der, på festen, altså. U-ute. Ute i snøen, fin utsikt, hehe.

— Ja, ikke sant! Det var forresten så hyggelig å snakke med deg. Du var så fin i den dressen, forresten. Den kledde deg.

— Synes du det? Det var hyggelig å si det. Jeg skulle bare si at du også var fin da. Du var faktisk veldig fin.

— Vet du, jeg likte så godt at vi var der ute litt sammen. Fikk så godt inntrykk av deg, liksom. Liker deg, jeg, skjønner du. Og har savna å prate med deg siste uka. Hvor har du vært?

— S-savn…a? Jeg har bare ikke hatt .. hatt tid, jeg. Mye å … Men der ute, jeg.. Altså, akkurat da, så så jeg deg nesten som første gangen, på et vis. Du var så flott at jeg fikk litt … ble litt problemer og fikk ikke sagt, eller det hadde jo blitt feil, men ..

— Knut?

— Ja?

— Synes du jeg er tiltrekkende? Bare si …

— (sju sekunder pause) Ja! Ja, jeg, altså … Jada. En god del. Ganske … men, vet, unnskyld, det var bare tanker, og …

Det var da ordene falt. **Må møtes.** Jeg miste telefonrøret med et brak. Fikk så plukket det opp og gitt meg tilkjenne med et par unnskyldninger. Klarte ta opp tråden, såvidt.

— Må vi **m-møtes**? Altså, ja, jeg mener, gjerne. Klart. Når?

— Du, jeg ringer deg i morgen. Hadet da, Knut!

Og så var den samtalen over. Neste dag unngikk jeg henne igjen, men fikk sendt et nervøst kort blikk, som ble besvart med en nydelig, men bitte lite smil. Og hun ringte tidlig på kvelden, jeg var alt helt svett. — Pubben, i nabobyen, fredag halv åtte.

Nabobyen, pubben, fredag, halv åtte. Pubben fredag, halv åtte. Pub…

På pubben, fredag halv åtte, da jeg alt hadde vært der bortimot en halvtime, etter en kort busstur, så strenet hun fjongt inn døra, kom rett til meg og ga meg klem. Hun smilte, ga meg et dytt i magen og bestilte seg en øl. Vi gikk til et hjørnebord, satte oss, jeg mot veggen, hun mot lokalet, og startet såvidt å prate litt.

— Du, vil du hilse på venninnen min?

— H-hva? Venninne? Joa, jo, bare …

— Du skjønner — hun står utenfor, og jeg vil bare si ha det. Hun kjørte meg hit. Offisielt er jeg hos henne, skjønner du. Du vet.

— Å, sånn. Okey.

Venninnen hennes kom, min venninne satte seg over på min side, ved siden av meg. Venninnen hennes, som sa hun het Kristin, så meget på meg med et blikk jeg aldri før har sett, smilte til sin venninne, sa to korte ord jeg ikke oppfattet, og gikk igjen. Etter seg fikk hun et kort takk skal du ha, og hadet.

— Så du skal dit etterpå, da? spurte jeg og kunne bitt tunga av meg, min premieidiot.

— Skal kanskje det, sa hun, tok en slurk øl, og la en arm på skulderen min.

— Nå, har du det bra, Knut?

— Topp, sa jeg og tok en slurk øl og la hånden lett på hennes kne.

— Jeg visste ikke at …, sa vi begge i kor, og lo.

Hun sa tidlig at jeg måtte være klar over at det kunne bli vanskelig å møtes igjen særlig mye, selv hun sikkert gjerne skulle ville. Ville vite om jeg forsto, noe jeg gjorde, og som om jeg hadde kunnet annet sa jeg jada. Det ble aldri noen overnatting hos venninnen sin, den kvelden, men morgenen etter våknet jeg lukten av kaffe, kvinne og litt til.

En uke senere ringte plutselig denne Kristin, venninnen, temmelig spiss og jeg skvatt som en katt. Hvem jeg hadde *plapret* til?

— Du syntes vel det var noe å skryte av, hva, så du ikke kunne holde tett?

— Nei, aldri, ikke i dette liv. Ikke en sjel! Hva er det du snakker om, egentlig?

— Vet du hva som har skjedd nå, eller, din faen? Du har ødelagt for dem! *Ødelagt alt.*

Så var den samtalen over. To måneder senere flyttet hun og mannen til Danmark, til den byen hans mor bodde. Venninnen så eller hørte jeg aldri mer til. Ingen av dem. Og kjæreste hadde jeg ikke før nesten et år senere, da med kvinnen som ble en del av mitt liv i svært mange år. I grunn hadde det vært helt ålreit uten det året.

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted

One thought on “Begjær”

Det er stengt for kommentarer.