Det syke kjønn

Et av de mange vulvasymboler, her som hjerte

Tittelen er hentet fra samme på et kapittel i boka «Kvinner lider – menn dør», redigert av Berit Schei og Leiv S. Bakketeig, kapitlet skrevet av professor i sosialmedisin John Gunnar Mæland og førsteamanuensis Siren Haugland. Boka tar for seg kjønnsbaserte helseforskjeller når det gjelder områder som levealder, kreft, hjertelidelser, psykisk helse, rusmiddelbruk, over- og undervekt.


Fra før er kvinner sykere enn menn på en rekke områder. Det vil si, kvinner oppgir oftere at de er syke, oppsøker oftere helsevesenet, har høyere sykefravær og så videre, enn menn.

Vi har en rekke klassiske kvinnesykdommer som brystkreft, underlivsplager, menstruasjonsplager og bekkenløsning. Dertil er kvinner mer enn menn plaget av hypotyreose, angst, depresjoner, spiseforstyrrelser, fibromyalgi, beinskjørhet, kronisk trøtthet, migrene og så videre. Dessuten har vi noen historiske kvinnesykdommer som «hysteri», meget populært omkring 1870 til 1915, klorose og nevrasteni, begge fra omtrent samme tidsperiode. Disse blir nå ofte betegnet som «kultursykdommer», altså diagnoser som mer hadde med datidens kultur, oppfatninger om moral og om kvinners plass i samfunnet. For eksempel var onani ansett som meget skadelig og årsak til sinnslidelser, både hos menn og kvinner. Hekseri var vel også en en slags kulturell «kvinnesykdom» i sin tid.

I dag er det også slik at kvinner har mer «vondt» enn menn, men det er også mer akseptert, både som tilstandsbeskrivelse og begrunnelse overfor folketrygden. Visse diagnoser har økt og øker stadig, spesielt slike som ikke har noen god forklaring eller eksplisitt diagnostikk, så som fibromyalgi og kronisk tretthetssyndrom.

Kvinner som ofre i fokus

Flere kvinnesykdommer må gi uføretrygd, mente partiet SV foran valget i 2005, som eksempel på at kvinnesykdommenes plass og anerkjennelse er en slags kampsak. Kvinner er det lidende kjønn, ikke bare som voldsoffer, men også som sykdomsoffer.

Vold mot kvinner er generelt i sterk fokus for tiden, og bra er det. Men en kan lett får det inntrykk at voldsofre først og fremst er kvinner, mens det faktisk er flest menn blant voldsofre. Uansett er vold alvorlig. Det er likevel slik at en bestemt type vold for tiden får veldig spesifikk oppmerksomhet, nemlig menns vold mot kvinner. Det er et enormt problem, men det er da all vold. For tiden er det likevel kvinner som ofre som sterkt er i fokus, som en slags tidsånd. Kvinners offersituasjon er tydeligvis mye viktigere enn menns. Vold er imidlertid ikke mitt hovedpoeng denne gang, men ofre.

Nylig ble vi nemlig presentert for enda en angivelig meget utbredt og alvorlig kvinnesykdom, kalt vestibulitt. Søker man etter denne sykdommen blant de mange helsenettstedene, blant beskrivelser av og helseråd om ulike kvinneplager, så er denne bare såvidt nevnt, tydeligvis som en mer sjelden tilstand. Vestibulitt er «lokalisert provosert vulvodyni», eller smerter som sårhet, svie og kløe, samt tørrhet og sprekkdannelser i slimhinnen, i den såkalte skjedeforgården, dvs. ytre del av skjeden nærmest i skjedeåpningen, og som oppstår før, under eller etter samleie. Altså kvinners aller kanskje mest private lille sted, og nest mest følsomme, det ca 10 mm lange partiet, fullt at nervereseptorer, trolig fullt av koblinger til sjel og sinn, og trolig også til moral og kultur. Trolig der friksjonen blir størst.

En ny folkesykdom

I følge NRK Puls utvikler intet mindre enn ti prosent av alle kvinner i fertil alder vestibulitt. Ti prosent av alle kvinner, tenk på det et sekund igjen. Vi snakker da om en folkesykdom av rang. Hva annet rammer én av ti av alle mellom femten og femti? Jeg har problemer med å finne noe alvorlig av tilsvarende omfang.

Hva betyr så egentlig denne «statistikken»? At de får tilstanden og har den livet ut, eller at de får den for en periode? Trolig «utvikler» 99% av befolkningen forkjølelse i løpet av et liv, men det betyr ikke at vi neste alle til enhver tid er forkjølet. Hva slags statistisk metode som er brukt for denne påstanden fremgår ikke. Omfanget er uhyrlig og totalt usannsynlig, men blir bare satt frem som påstand, trolig til skrekk og advarsel. Om den er sann eller dokumenterbar spiller tydeligvis ingen rolle, eller om det er én eller ti prosent anses kanskje som likegyldig, et tall skal frem, og det bør være såpass stort at det fenger. For min del anser jeg det ikke for det spor troverdig.

Frivillig plikt

Pliktsex gjør kvinner syke heter det. Slik «pliktsex» er tydeligvis noe kvinner har, sex av «plikt», og det må da naturligvis være av plikt overfor partneren. Han vil, hun godtar på grunn av pliktfølelse. Det betyr at hun ikke er klar, er ikke våt i underlivet, vulva og skjede og det oppstår en så sterk friksjon under samleiet at hun «utvikler» en sykdom. Som mann vil jeg vel brukt litt andre ord om denne «tilstanden», men la gå. Dette er kliniske betraktninger.

Det hele skurrer likevel veldig i mine ører også her, nemlig forklaringsmåten, spesielt bruken av ordet «plikt».

Hvis det er snakk om frivillig sex så er det ikke snakk om «plikt». Hvis hun vil, men ikke har er fysisk klar, så er det snakk om manglende eller for kort innledning til sex. Det er nå sånn at menn lett kan bli «klar» bare ved tanken eller synet av kvinnen, mens hun trenger litt mer fysisk intimitet og stimulering for å bli «klar». Ikke alltid, men sånn typisk. Situasjonen er på ingen måte grei for mannen heller, faktisk en skikkelig «turn off» og garantert ubehag.

Men da er det jo ikke snakk om plikt for noen av partene. Det er snakk om ubalansert sex, dårlig sex, mangel på kommunikasjon om ønsker og behov mellom dem. Det er tydelig i artikkelen at kvinnen ikke skal klandres for dette, men «lære seg å sette grenser». Så må det vel være mannen da, som ikke forstår, noe man lett vil konkludere med, mens man glatt overser at frivillig sex mellom to er et samspill og en gjensidig intimitetshandling. Hun skal «lære å si nei», altså, som en del av en «grensesetting» overfor sin mannlige partner, i stedet for å bli bedre på samspill og kommunikasjon slik at de kan ha sex når de begge faktisk vil og kan. Dette er et besynderlig syn på både kvinner og sex, spør du meg. Men det passer så merkelig godt inn i et bilde av kvinnen som offer, offer for et sexpress, i alle fall som selvutslettende pliktoppfyllende. Selv frivillig sex blir her til noe tvilsomt og skadelig. I stedet for å oppfordre til bedre sex, bedre kommunikasjon med partneren og mer og finere intimitet, så blir det hele til noe tvilsomt, tvangspreget, grensende til seksuelt overgrep. Jeg vil kalle denslags brønnpissing, en styggeliggjøring av det vi heller skal verne om i en tid med mye fokus på seksuelt press.

Vestibulitt – en sykdom?

«Gjør kvinner syke», heter det videre i artikkelen. Ingen vet egentlig årsaken til vestibulitt så langt jeg kan finne ut. Det er ingen spesifikk sykdom, men en beskrevet tilstand, igjen så langt jeg kan lese meg til. Trolig har den mange årsaker, fysiologiske og psykiske. Trolig også «kulturelle». Noen går så langt som til å antyde at det er en sosialt sett akseptert forklaring når hun faktisk ikke ønsker, og da er det nærliggende å tenke at sykdommen er mer oppfunnet en reell. Man trenger den som diagnose.

Svensk forskning har hevdet at vestibulitt kan skyldes bruk av P-piller, noe som påviselig gjør slimhinnene i underlivet noe mer mottakelig for smerte og for tørrhet. I noen tilfeller. Andre avviser dette og peker på ubehandlet soppinfeksjon som mer sannsynlig. Andre igjen vil fremheve langvarig bruk av reseptfrie antisoppmidler. Til slutt nevnes overdreven hygiene eller dårlig hygienisk teknikk. At kvinnelige gentitale slimhinner er mer utsatt for forstyrrelse av den naturlige bakteriefloraen enn hos menn er velkjent og skyldes anatomien.

Medisinsk fragmentering og vår tid

Vi er kommet i en perfeksjonistisk tidsalder. Man skal være lekker, rik og en god elskerinne. Man skal sannsynligvis ha serieorgasmer også. Kravene kan gjøre mange syke.

sier Rolf Kirschner, overlege og gynekolog ved Vulvaklinikken på Rikshospitalet. Ikke på Kvinneklinikken, ikke på Gynekologisk Avdeling, men på Vulvaklinikken. Du verden, her er det spesialisering. Så får man vente de har peiling på faget. For er hun syk i vulva så er hun syk i nettopp vulva og skal behandles i vulva. Vi er noen fine fragmenter, så godt for de medisinske spesialiteter, hvert organ for seg kan behandles kjapt og effektivt. Skulle ikke forundre meg om tilsvarende spesialavdeling på svensk heter «fittkliniken».

Men denne er opptatt av «tidsalderen» forundrer litt. Så originalt, liksom. Vi er preget av så mye unaturlig og tidligere ukjent, som stress, nå for tiden. Dessuten er det så om å gjøre å være rik, nå for tiden, hva det nå enn har det ringeste med saken å gjøre. Og så lekker som man må være, nå for tiden. Og kvinner, nå for tiden, de er så opptatt av å være gode «elskerinner». Mulig det skyldes trendens blant nåtidens feminister, de skal være opptatt av å være de beste i senga. Så fri og bevare meg vel for «nåfortiden». Det var mye bedre for hundre år siden. Da var kvinner sykdomsfrie og friske som fisk, vet vi. De hadde i alle fall ikke vestibulitt. Sånt var ikke oppfunnet engang. Alt skal går så fort, nå for tiden. Allting går for fort, spesielt sex.

Men hvordan kan man definere vestibulitt som en sykdom, eller som en diagnose? Er det virkelig noen objektive kriterier for det? Jeg har altså ikke funnet noen. Så hvordan telle noe man ikke helt vet hva er, og i hvor stor grad det er, f.eks telle alle som har utviklet fibromyalgi? Om man hadde det én gang for ti år siden, hvordan telle det? Eller hvordan telle hun som har det permanent, hatt det i svært mange år?

Friske kvinner – finnes de?

Sexolog Trude Aarnes ved klinikk NB22 i Oslo bekrefter overfor NRK at mange av hennes vestibulitt-pasienter har presset seg selv til å gjennomføre samleie selv om de ikke har lyst og på tross av smerter. Mange av dem. Og hvor mange har blitt det uten å ha utviklet vestibulitt?

Og selvsagt er gjennomgangsmelodien stadig at legene ikke vet noe om «sykdommen». Dette er en sånn ny, litt alternativ sykdom dagens leger ikke har lært noe om, ikke lærer noe om og ikke vil lære noe om. Ekspertisen finnes visstnok kun i støttegruppene, eventuelt i et hjørne hos oss på Vulvaklinikken. Hørt den før?

Skal vi virkelig ta inn over oss enda en «kvinnesykdom» og i enda sterkere grad få innprentet et bilde av kvinner som syke, som så lett blir syke, som ofre? Ti prosent med vestibulitt, sånn omtrent oppdaget over natten! Om man skal tro media så må man snart virkelig lure på om det finnes friske kvinner, kvinner som ikke ville hatt så inderlig godt av en ny spesialklinikk, en støttegruppe, sånn at de kan blitt kvitt den illusjonen om å være frisk. Å være frisk, som kvinne, er jo unormalt og direkte usolidarisk, ja sykt, rett og slett.

Illustrasjon: Fra Wikimedia Commons, Public Domain

Også publisert på iNorden.org.

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted