En helt vanlig lørdag

– Ringer du henne? spurte Fox i det han var klar til å legge på.

Fox var en kompis, med meg, med de fleste. Fox hadde en kommentar til det meste, alltid med spøken og flørten på lur. Vi hadde treftes på meldingssystemet for et par år siden. Han bodde i en by litt lenger syd, men ikke verre enn at vi flere ganger hadde møttes. Fox hadde store kunnskaper om PC-bruk og datanett, og det var vel gjennom det vi kom i kontakt. Det var han som første gangen viste meg World Wide Web og Mosaic. Dessuten kunne vi gå ut og ta en øl og prate. Fox var også sjarmøren og det var alltid damer på gang, damer på flørt eller damer mer fast. Det må vel ha vært litt overlapping, noe som i starten overrasket meg litt. For et styr. Men jeg lærte.


Systemet vi brukte var slike som fantes før Internett ble alment tilgjengelig. Det var faglige diskusjonsgrupper, prategrupper og alt midt i mellom. Forløperen til dagens sosiale elektroniske nettverk, dog i mye mindre skala. Det var ikke mer enn for et år siden det var svært langt mellom kvinnelige deltakere. Dette var guttas bane. Utveksling av spill og programvare, hjelp når man hadde et problem. Ivrige diskusjoner og hyppige krangler, noen ganger med elektronisk fiendskap som resultat.

Men så ble det gradvis mer sosialt og hyggelig, med økende antall deltakere. Nye skulle læres opp, få hjelp og bli mer effektive til å kommunisere. Dessuten var det mange små tricks, og det var valg av riktig programvare. De jentene som etterhvert kom stotrende og hjelpeløst med ble straks tatt seg av og fikk kyndig veiledning av de gamle traverne, altså de som hadde vært med i over en måned. Mer skulle det ikke til. Når de såvel var i gang og behersket opplegget så begynte det å komme mer filosofiske tanker, mer hyggeprat og hva man hadde gjort i dag utenfor nettverket, altså det egentlige liv. Nye grupper ble opprettet for å håndtere denne trafikken, slik at deltakerne i de mer faglige gruppene ikke skulle bli irritert. Etterhvert ble ord som fotball også lov å nevne.

Trafikken økte eksplosivt, folk pratet både i gruppen og privat. Det var allianser og sladder. Enkelte ble gode venner, avtalte å møtes. Rykter gikk. Parforhold var oppstått, og andre utvekslet visstnok så mange tonn privat korrespondanse at «noe» nok var på gang.

Men i det store og det hele var vi en sammensveiset gruppe som diskuterte felles tema, med svære digresjoner riktignok. Vi planla etterhvert et større treff. Vi var jo så fine folk, så mange spennende mennesker. Klart, en dag, om det ikke ble for dyrt, så skulle vi samles fra hele landet. Par, ektepar også, som begge deltok, ville komme begge to.

Gubben var en litt eldre kar som bodde like utenfor byen jeg bodde i. Gubben hadde vært sjømann og i sin ungdom litt av en rabbagast, drevet mye guttstreker og hadde noe saftige damehistorier. Dessuten var han filosofisk anlagt og kunne skrive blodfulle, morsomme innlegg så tastene skvatt. Gubben var en kapasitet og et samlingsmerke, godt likt og høyt respektert av alle. Gubben var vårt grunnfjell.

Rosa var en kvinne østfra, urban, åndfull og bereist. Rosa var likevel søkende, etter meningen i ting og så lett symbolikk. Rosa kunne skrive så det gnistret, kunne overbevise og begeistre. Rosas innlegg var som en blomsterplante, perfekt oppbygget og alltid med en vakker konklusjon. Kveldens høydepunkt av lesning, og hun fikk alltid drøssevis av svar, nesten alltid rosende, men også de som tok opp tråden og brakte det videre. Særlig var Gubben der med kloke kommentarer. Vi var nesten alle litt småforelsket i Rosa. En vakker sjel, og gudbedre også så velformulert og klokkeklar.

En gang da jeg hadde vært ute på søndagstur til fyret sammen med familien, så la jeg ut i brede ordelag om turen, naturen, havet og stemningen der utover. Beskrev opplevelse, den å stige opp på en topp og plutselig se havet. Var det ikke jordas runde form så hadde man sett til Amerika. Rosa var av dem som tok det til seg og drømmet seg til en tur dit ut, det skal vi gjøre, hva?

Nå var det nok noen som kunne lese litt mellom linjene hos Rosa. Og noen hadde fått noen private svar som var littegrann rare, som kanskje antydet en veldig sårbar person, ensom og sterkt usikker på seg selv. Dette var ikke noe å bekymre seg over, men en gang kom Fox og jeg i snakk om Rosa. Jeg hadde en gang fått en kraftig benektelse, nesten illsint, på noe jeg hadde skrevet. Samme hadde han, privat. Vi ble enige om ikke å gå for mye inn på hennes person i det vi skrev, for det var en mørk side der.

I vår lille gruppe var det etterhvert blitt minst to par, og enda to muligens på gang. De hadde alle blitt enige om å gå over til å snakke sammen på telefonen for å bli ferdig snakket. Så finner man tonen. Gruppa som helhet synes jo dette var litt stas,og noen trussel var det ikke fordi det stadig kom nye til. Og livet og kjærligheten er mye viktigere. Så hadde vårt prat, vårt nettverk, også skapt ytterligere mening for noen. Vi var med på en kommunkasjonsrevolusjon.

Dette var situasjonen et par måneder før Fox ringte meg denne sene kvelden. Fox hadde blitt oppringt av Rosa. Rosa hadde ikke uttrykt seg klart og var visst i en viss krise. Men det underlige var at hun ikke befant seg hjemme, men på et hotellrom. Da jeg fikk svar hvor hun hadde reist, hvilket hotell, så trodde jeg han var ute med noen revestreker. Her byen? Nei, du! Den limpinnen går jeg ikke på. Men det var sant. Og jeg måtte ringe. Javel. Jeg hadde aldri møtt Rosa, men en gang snakket kort på telefonen.

– Hei, Rosa. Det er meg. Ja, han. Ja. Jeg bor jo her. Hva gjør du her da?
– Bare er her. Vil se meg om litt.
– Jeg visste jo ikke at du var her, men jeg ville svært gjerne hilse på deg når du først er her. Vi kunne jo ha litt av hvert å prate om?
– Jo, det kunne vært veldig hyggelig, men jeg vil ikke at du kommer. Jeg kan ikke forklare. Setter veldig pris på deg, er så lei meg.

Rosa var rar i stemmen alt fra først ord, men nå var hun på gråten.

– Jeg tror du trenger en drink eller to. Hvis jeg kommer fra kan vi møtes i baren for en times tid. Jeg vil svært gjerne hilse på deg.
– Nei, du må ikke komme. Jeg vil ikke komme med likevel, så ikke kom, vær så snill.
– Helt i orden, Rosa. Som du vil. Hvor lenge blir du da?
– (lang pause) Jeg har rommet til søndag og billett hjem da.
– Har du noen planer for i morgen? (Rosa svarer ikke). Du, jeg kommer i morgen kl 10, hva du nå enn sier. Ha det!

Neste dag, lørdagen, mens jeg satt urolig i lobbyen, og hadde fått dem til å ringe opp og melde min ankomst, så kom hun omsider. Hun smilte litt når hun skjønte det var meg, sa ikke stort, men ga meg en lang klem og hvisket bare et takk for at du kom.

– Men du, jeg vil ikke snakke med deg om meg, eller hvorfor jeg er her.
– Okey. Jeg lover. Vi kan snakke om været. Det er forresten fint. Skal vi gå ut en tur?

Vi gikk ut i sola, hun myste litt og trakk pusten i et langt sukk. Vi så ut på vågen, vannet blinket stille og dette var en gnistrende flott dag, tørt vindstille og ikke så veldig kaldt, enda det så langt fra var sommer.

– Rosa, husker du vi snakket om fyret her utenfor, dit det går an å gå?
– Ja, å ja, gjett om! Du ga jo en så fantastisk skildring av det og dine turer ut dit
– Blir du med? Nå.
– Helt dit? Det er vel veldig langt? Og så har jeg ikke sko til å gå i skog og hei utover der.
– Det er grusvei å gå, helt tørt. Jeg har bilen her, så vi kan kjøre så langt det er lov. Som du husker er det å noen kilometer å gå, mens havet åpner seg. Jeg synes vi skulle at turen. Nå er aldri, hva?

Vi satte oss i bilen, kjørte mot fyret, parkerte på den lille parkeringsplassen der den smale veien ut til fyret starter. Vi begynte å gå, først litt oppover og nedover, der det er litt busker og trær. Naturen utover er ellers slik at det gradvis blir mer åpnet, og plutselig ser man havet og fyret.

– Fint her?
– Akkurat som du beskrev! Nå er jeg glad for at du dro meg med.
– Jeg har drømt om å gå denne veien sammen med deg, jeg.
– Har du? Å, har du sett, sånne blomster!
– Du hører fuglekvitteret også? Er det ikke stille her?
– Det er helt fantastisk. For en perle.
– Snart vil måkeskrik overta. Og så skal du få en overraskelse. Den befinner seg rett bak bakketoppen der borte.

Vi stanset på bakketoppen. Foran oss, et par kilometer ute, lå storhavet, så enormt at det ikke var annet å se enn havet. Ikke en øy, ingen skærgård her. Bare havet. Og fyret. Vi måtte sette oss.

– Du?
– Ja?
– Beklager min oppførsel, altså. Jeg hadde tenkt til å kontakte deg, altså. Bare … æsj!
– Jaja, men nå er vi *her*. Beste møte jeg kan tenke meg. Bedre enn halvsur kaffe på en kafe, vel?

For første gang i de timene jeg hadde sett Rosa så smilte hun ordentlig.

– Du er utrolig snill. Kan du bare gå fra du da? Har du ikke familie, barn?
– Joda, men de klarer seg. Vi har vært her før, flere ganger. Denne gangen med deg. Det er det verdt.

Vi gikk videre utover, og det ble litt drøyt. Satte oss og hvilte føttene enda et par ganger, fôr ut på myra for å plukke en flott plante. Jeg plumpa selvfølgelig. Og så lo vi av det.

Ute på fyret blåste det litt, ikke så rent lite heller. Men det blåser alltid. Det er verre når det virkelig blåser, kunne jeg fortelle og la ut om hvor høyt bølgene kunne stå opp her en vinterstorm.

– **SÅ** høyt? Du tuller.
– Nei, jeg tuller ikke.

Vi fant et lunt hjørne ved fyrvokterhuset og klarte etter utallige forsøk tenne en røyk. Så lo vi litt av det strevet. Pokkers røykesug. Selv her ute. Så mye frisk luft er neppe sunt, haha.

Rosa frøs, og jeg fikk vist litt gentlemannstakter, ved å tilby jakka. Hun aksepterte nølende, og spurte om jeg ikke da vil være den som fryser. – Neida, bare vi nå går innover igjen så går det fint.

Innover gikk praten litt tregt, og jeg skjønte at Rosa grublet på noe, var litt fraværende.

– Du?
– Jess!
– Det .. du skjønner … du synes vel dette er helt rart … tror du jeg er syk?
– Syk? Nei. Men det vel noe. Det vi ikke skulle snakke om.
– Ja, men … Du har reddet meg.
– Æøh, reddet? Du tar vel litt hardt i. Ville bare treffe deg, og så gjerne vise deg dette. Som vi har tastet om.
– Du har det.

Rosa stoppet meg og så direkte på meg.

– Du reddet meg. Du ringte og du kom, og tok meg med. Du bryr deg! Uten deg nå så ville jeg kanskje ikke vært.
– Ikke vært?

Rosa sa ikke mer. Jeg sa ikke mer. Vi gikk videre. Jeg prøvde etterhvert å få i gang praten igjen, ved å snakke om naturen, lyset, stemningen, og sannelig blir det litt kjøligere nå på ettermiddagen. Men Rosa er taus, nesten.

– Du Rosa? Jeg er her.
– Har du ikke skjønt det altså?
– Hva da? Jeg vet ikke hva som har skjedd her, eller hvem, helt sant.
– Det var Gubben. Det var han … jeg skulle møte .. det har vært … vart lenge .. vi ha skrevet, snakket …
– Vet mye om det der, Rosa. Vet veldig godt hva du snakker om.

Så var det min tur til å bli stille, lenge. Et virvar av tanker fløt gjennom hodet mitt, alt som hadde med vårt lille nettverk å gjøre, alt jeg hadde lest mellom linjer, det Fox sa, spesielt. Så, endelig sa jeg:

– Dere skulle møtes der, javel. Men det skar seg da. Det også hadde vel sine grunner, kanskje meget gode grunner, men det må ha vært litt … helt, faens helvete for jævlig. For deg sikkert også en annen. Skal vi gå videre?

Men jeg stoppet, la en arm rundt Rosa og så ga vi hverandre enda en klem. Jeg hadde selv litt tårer i øynene.

– Jeg skjønner tegningen nå. Du trenger ikke si mer, Rosa. Skjønner at du har følt deg litt uttafor. Kom så går vi.
– Vent. Må si … Han fikk ultimatum av kona. Han kunne ikke. Han ville mistet hus og hjem. Han … han … Det var ikke hans feil, altså, det må du ikke tro! Han fikk ikke gå ut av huset i det hele tatt hele helga, og … og ikke engang hilse på meg. Ikke hans feil.
– Jeg tror ikke noe. Jeg kjenner Gubben. Vi er gode venner. Har vært hos ham flere ganger. Knakande fin fyr. Men jeg visste jo ikke dette. Vi går litt til, vi.

Hun var tilbake på hotellet ved firetiden, og jeg dro hjem til middag. En helt vanlig lørdag.

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted

5 kommentarer om “En helt vanlig lørdag”

  1. Miriam: Takk!

    Sissel: Gikk, ikke går, eventuelt. «En vanlig lørdag 2», også med Rosa, tror jeg ikke noe på som prosjekt. Disse historiene under Livet, med jeg-person er bygget på sanne historier, som det heter. Ikke helt slik jeg husker dem og bevisst fordreid, men på sitt vis like sanne som virkeligheten var, og basert på hendelser jeg husker sterkt og tydelig. Så dessverre er det ingen virkelig Rosa det går an vite noe om i presens. Og ikke vil det komme mer. Det betyr vel heller at historien fenget litt som den var.

    Men i mitt hode har Rosa det godt og bra nå, enda flere erfaringer rikere, samt en plass i hjertet for evig.

    Neste historie, om den skulle komme, blir antakelig med andre «personer» utenom «meg».

  2. Når jeg leste denne historien så tok jeg faktisk ikke stilling til om denne historien var sann eller ei – jeg ville faktisk akseptert det uten problem om den ikke var det. Så om Rosa får en oppdiktet del 2, så er det helt fint, for jeg levde meg inn i historien, ikke at/om det var deg som var «jeg». Jeg leser her inne fordi du er en utrolig god formidler, ikke fordi jeg ønsker å vite alt om ditt privatliv. Jeg aksepterer og forutsetter faktisk at noe av det du skriver er lette omskrivninger av virkeligheten, noe er ikke virkelig, mens andre ting (evt bare elementer) er sant.

    Sånn tror jeg også det må være. De fleste av oss skriver blogg, ikke dagbok. Noe må man beskytte/ha for seg selv.

    Skriv en del 2 da 🙂

  3. Sissel: Jeg forstår det, og ville her bare presisere, men grunnen til at det ikke blir en del to er nok at «formidlingsevnen» har noe med at det er såpass selvopplevd som det er. Jeg har ikke hatt inspirasjon til helt ren diktning, ennå.

    Så da må det blir at jeg bruker «Rosa» som navn i en annen fortelling «fra virkeligheten», uten at de har sammenheng i mitt hode.

    Ok. Takk for ideen. 🙂

Det er stengt for kommentarer.