Når nøden er størst …

Hege har viet et vennskapelig arbeidsmøte med meg med en hyggelig bloggpost, så jeg gjør gjerne det samme.

Hege «Livet Leker» har hatt problemer med WordPress etter oppgraderingen til 2.5. Det viste seg være Internet Explorer som ikke ville være med på notene.

Siden vi bor i samme by avtalte vi å møtes på en kafe med åpent trådløst nett, og satte oss ned for å finne ut av det. Og det gjorde vi. Firefox ble løsningen denne gang. En lærdom for Hege. WordPress 2.5 er ikke helt venner med Internet Explorer, merkelig nok. En lærdom for meg.

Hyggelig å møte et annet menneske på den måten. Hyggelig å kunne hjelpe.

Jeg vet ikke hvor mye bloggere møtes «IRL», men det kan åpenbart være hyggelig. Og noen ganger kan det være til konkret hjelp. En blogger har naturlig sympati med en annen som måtte synes blogging plutselig har blitt teknisk vanskelig.

Så hjelp hverandre. Har en annen blogger i din nærhet problemer, tilby hjelp, om du kan. Det kan komme mye godt ut av det. Å møte noen med felles interesser er alltid interessant, også om man er svært ulike personligheter og ellers har helt ulike interesser ellers.

Den avstanden som Internett gir kan være både behagelig og ubehagelig. I vår tid er det mye fokus på ubehagelige opplevelser. Det er synd. Vi er da bare mennesker, vi fleste. Det bør ikke være noe problem å møtes, se hverandre i øynene, ta hverandre i hånda, gi en klem. Jeg synes det nesten er skummelt at Internett-bekjentskap skal være noe litt farlig, noe som nærmest krever at man skaffer seg spesiell beskyttelse.

Som blogger er det mest spennende bekjentskapene andre bloggere. Som regel er det bare bekjentskap, men i spesielle tilfelle kan det jo føre til noe mer, som ved alle møter mellom mennesker. Men det å møte fremmede mennesker krever et åpent sinn og vilje til respekt. Og ingen vil vel si de ikke har det?

Jeg har aldri møtt noen, og kommet i samtale, som ikke har lært meg noe og øket min ærbødighet for hvor både forskjellige vi er og hvor like vi er, vi mennesker.

For omkring ti år siden tok jeg den beslutning at rene Internett-bekjentskaper ikke skulle få dekke mitt sosiale behov for kontakt med andre mennesker. Beslutningen kom etter et par opplevelser og et par erkjennelser som siden har sittet som støpt i meg. Ingen får bety noe før jeg har møtt dem.

Enslige, single, som meg selv, er mest utsatt for «syndromet», der nettbekjentskaper får bli det viktigste.

Mitt råd er, alltid prioritér IRL-venner foran «nettvenner» eller det å sette deg foran maskinen. Kompromissløst.

Mitt råd er, liker du noen du har blitt kjent med på nettet, søk å møte vedkommende raskt, før en form for relasjon får utvikle seg eller manifestere seg.

Og har du noe å gi, noe å lære bort, noe å hjelpe med, vær åpen og by på deg selv. I lengden vil det gi mye, spesielt i form av å lære andre å kjenne. Og ha respekt, enorm respekt, fordi det er så mye du ikke vet, om ting og tang og om mennesker. Det er viktigste du kan lære. Jeg har flere ganger trådt fatalt feil.

Takk til Hege, som inspirerte meg til å skrive dette, ut fra en litt brå, rar måte å treffes på. En sprudlende og hyggelig dame, trolig med helt andre interesser og kunnskaper enn meg, men likevel helt begripelig. Og lykke til, Hege.

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted

En kommentar om “Når nøden er størst …”

Det er stengt for kommentarer.