Sultbløffen i TV2

TV2s reportasje «Sultbløffen» var et overraskende kraftig stykke mediekritikk, spesielt mot BBC, og som dessuten gikk rett i strupen på FN og FNs daværende visegeneralsektretær og leder for OCHA, Jan Egeland. Modig. Grundig.

Det virker som det er tre syn på saken:

• BBC: Det var en sultkatastrofe som rammet millioner og der tusenvis døde av mangel på mat
• Egeland: Det var sult, men den store katastrofen ble avverget på grunn av at han og FN kom med matvarehjelp akkura i tide
• Det var ingen sultkatastrofe eller forhøyet barnedødelighet, men et litt dårlig normalt år

En ting er helt sikkert og det er at i Niger, verdens kanskje mest underutviklede land, dør folk av underernæring, feilernæring og sykdommer relatert til dette hele tiden. Det er dessverre ingen nyhet. Det er mangel på medisiner, sykehus og legehjelp. Det er mangel på skolegang, transportmuligheter og energi. Tørke og Sahara-ørkenen truer stadig jordbruket. Det er kort sagt en enorm fattigdom, etter våre mål. Likevel er ikke alt bare sorgen. Saharas sørlige randsone brødfør millioner.

Dokument 2-programmet ga en del interessante vinklinger på dette med utviklingshjelp og nødhjelp. Utdeling av gratis mat, eller tilmed penger, kan forårsake den neste sultkatastrofen ved å forstyrre matproduksjonen gjennom redusert motivasjon. Dessuten er det ikke sikkert at hjelpen når de «vi» mener trenger den mest, nemlig små barn, rett og slett fordi de voksne enten spiser nødprovianten selv eller helt logisk selger den på markedet. Vår ekstreme opptatthet av sultende barn, gjennom gripende bilder av døende barn, blir satt i en nytt lys. Tankegangen der er mer den at fertile kvinner er mer verdt enn syke barn; at barn kan man skaffe nye av, mens voksne er det verre med. Det er en naturlig prioritering når det er høy spedbarnsdødelighet, men også et høyt antall fødsler. Det er ikke bare å kjøre ut sekker med mel eller dele ut sukkerholdig, mineralberiket peanøttsmør til mødrene og håpe det skal redde barna.

Når det er såpass dårlig mattilgang, dårlig med friskt vann og såpass dårlige helseforhold, spesielt mye malaria og enda verre sykdommer, så er det en permanent krise, ikke en sultedød. Men ved å skape et bilde av en akutt, avvergbar sultkatastrofe der tusentalls alt er døde og nye tusener vil kunne komme til å dø, så mobiliseres pengegavene til hjelpeorganisasjonene. Det tenkes stadig større tall, og ingen har egentlig noe i mot at en fjær blir til fem høns. Ingen vil ødelegge for «den gode sak» ved å korrigere.

Nå kan sterkere ord brukes etter å ha sett reportasjon, om media og løgnaktig journalistikk, kanskje om å lure en hel verden. Jeg foretrekker å være litt forsiktig, da det ikke er stort jeg vet eller klarer finne helt pålitelige kilder om hva som er sant, eller «mest sant» av de mulige scenariene. Hva som vill ha skjedd om nødhjelpen ikke var kommet er da også spekulasjoner, men det er klart at Egeland tar æren for å ha reddet et stort antall mennesker fra sultedøden ved «si fra».

Hva «Leger ute grenser» egentlig mener virker litt uklart, siden de var en av alarmistene den gang i 2005. Det kommer vel en pressemelding derfra.

Men jeg ble veldig nysgjerrig på denne Esther Garvi, hennes familie og Eden Foundation. Det var meget troverdig de sa, og en del annet som kom frem fra lokalkjente personer, ikke bare om hvordan definere situasjonen sommeren 2005, men om nødhjelp, om journalistiske arbeidsmåter og fremstillinger fra Afrika. Spesielt om all uforstanden og mangelen på respekt for at afrikanere stort sett vet hva de driver med. Når vi får servert at de, stakkars uvitende, tvinges til å spise giftige blader fra trærne, mens sannheten er at dette er en tradisjonsrik matkultur, elelr form for «matauk» i trange tider, så må man bare bli oppgitt og forbannet. Det er nedverdigende og man tar da fra dem det eneste de har akkurat like mye av som andre, nemlig stoltheten.

Det beste i reportasjen synes jeg var samtalene med med de afrikanske kvinnene, som mødre, jordbrukere og tilmed tiggere. Det lært meg noe, det ga respekt for dem. Ja, jeg ble rent ærbødig. Snakk om jordnær fornuft og praktisk sans. Snakk om å tilpasse seg virkeligheten. Disse er levende eksempler på hva som har gjort menneskene til de mest suksessfulle dyra på kloden, evnen til å planlegge, tenke, se fremover, tilpasse seg betingelsene, og klare seg i de mest ugjestmilde miljøer.

Så kommer de mest tragiske sykdomstilfellene på TV, vi rike får dårlig samvittighet, penger strømmer inn og resultatet er noen sekker med mel lagt ut for bøndene til å forsyne seg av. Det må jo være rent skadeverk, spesielt hvis det faktisk ikke redder noen. Det er ikke bare av hensyn til «sannheten» vi må få klarhet i hva som skjedde og belyse mekanismene bra reportasjer som den til BBC. Det er i høyeste grad av hensyn til menneskene på den afrikanske landsbygda.

For det er alternativer, alternativer som tar årtier med nitidig arbeid og samarbeid med dem man vil hjelpe. Det er ikke mat nok i verden til at vi kan risikere at et helt kontinent blir avhengig av mat som er flydd inn i sekker. Det er oppskriften på fremtidige katastrofer. Man må absolutt ikke dele ut mat uten at det er ekstremt prekært. Man må gjøre bøndene bedre i stand til å få mat fra sine avlinger, bekjempe ørkenspredning og øke kunnskapene om og mulighetene til å drive bærekraftig jordbruk. De har arbeidskapasitet, og det er den som representerer den virkelige verdien. Så gjelder det å få mest mulig ut av det arbeidet de gjør. Bedre redskaper er ett nøkkelord. Mikrolån kan være en løsning.

Heldigvis er det organisasjoner som har skjønt at det er langsiktig arbeid som teller. Jeg anbefaler gjerne å lese hva Eden Foundation driver med. Esthers blogg, likeså. Der kunne jeg nemlig lese en av kildenes syn på saken, med hennes egne ord.

Og hvorfor ble Egeland så fornærmet? Hvorfor så stotrende svar på spørsmålet om det virkelig var en sultkatastrofe? Hvorfor så skråsikker? Hvorfor ikke benytte sjansen til å imøtegå fakta, om han mener å vite hva som skjedde? Eller ble han lurt av BBC og «Leger uten grenser» den gangen og nå synes affæren er pinlig? «De sendte tilmed en delegasjon til mitt kontor …», var liksom alt vi fikk høre. Enten så har TV2-journalisten nå forsøkt får Egeland til å fremstå som en komplett idiot, eller så er han det. Bare Egeland kan oppklare det, ved å stille til debatt og forklare oss hva den angivelige sultkatastrofen egentlig var.

Ellers blir nok vanskelig å reise penger til nødhjelp i Afrika for fremtiden. Nå vil folk være mer på vakt. Men mest håper jeg det kan bety at langsiktig hjelp til å få økonomien i vekst får mer forståelse og midler. Neste gang jeg skal gi noe så skal det gå til Eden eller liknende, ikke til de store organisasjonene.

Denne artikkelen i Dagsavisen fra 2005 gir også innsikt i hva det dreier seg om.