Kjør aldri forbi en politibil

I går ettermiddag skulle jeg ta en tur til Svinesund for å handle litt. Jeg tok inn på E6 mot syd ved Sarpsborg/Fredrikstad. Det var lite trafikk i min retning (syd), men stor trafikk nordover, av folk som var på vei tilbake til Oslo etter handletur. Jeg ga god gass, inntil nåla pekte på 114 km/t, og la inn fartsholderen. Etter min erfaring er den faktiske farten min da mellom 104 og 108 km/t. Det hender jeg kjører «enda fortere» på motorveien, men jeg hadde god tid i går, det var grått, trist og litt salt, halvfuktig vei med null grader. God grunn til å ta det passe pent, men ellers var det rimelig gode kjøreforhold på en strak vei, herunder god sikt. Fartsgrensen er som kjent 100 blank.

Etter ca 5 km, nesten alene på motorveien, nådde jeg igjen en liten kolonne biler. De fleste lå i høyre felt, mens én bil lå i venstre. Jeg antok den i venstre var i ferd med å kjøre rolig forbi rekken.

Da jeg nærmet meg bakerste bilen i denne rekka blinket jeg, la jeg meg ut i venstre felt og startet gli sakte forbi dem. Så nådde jeg igjen bilen i venstre felt. Den viste seg å ligge konstant litt foran rekka i høyre, med samme fart som de bak. Underlig. Jeg slo av fartsholderen og gikk over på manuell gasspedal, som man må når man kjører bak noen. Lå så pent bak et lite stykke, men la meg etterhvert over i høyre felt, som var blitt ledig. Til min smule irritasjon gjorde ikke bilen foran det samme. Den fortsatte i venstre felt, på tross av at det var ledig i høyre. Noen hundre meter foran kjørte en lastebil. Jeg antok det var enda et eksempel den vanlige «feltskiftevegringen». Det vil si at man ikke «gidder» skifte til høyre felt dersom man ser et antatt sakteregående kjøretøy i horisonten. Det er visst «jobb» i skifte felt, og noen unngår det, enda de har noen bak seg som kanskje vil forbi. Men jeg var ikke utålmodig, og motsto fristelsen til å gli forbi, eller opp på siden, fra mitt høyre felt. Jeg lå derfor pent bak, på skrå.

Et godt stykke lenger frem skiftet så denne bilen foran endelig over i høyre felt, inn foran meg. Det var da ingen andre kjøretøy å se forover. Der lå jeg rett bak, jeg justerte igjen avstanden til forankjørende, så den var god og trygg. Men deretter kikket jeg meg bakover og aktiverte fartsholderen igjen. Den tok da bilen opp til farten jeg hadde før jeg koblet den ut. Jeg merket derfor straks at jeg nærmet meg bilen foran, blinket og skiftet til venstre felt, med antakelse av jeg snart vil gli pent forbi den.

Med andre ord, en helt normal og fin kjøring på motorvei. Men noen km over fartsgrensen da, for min del, rett nok.

Men slik skulle det ikke bli. For akkurat da jeg la meg ut, da jeg var som nærmest den forankjørende, oppdaget jeg at det var en møkkete politibil. Alle biler var møkkete i går, på grunn av føret, salting osv. Man kunne knapt se fargen på dem, for ikke å nevne tyde kjennemerket. Men på baklokket, over støtfangeren, kunne jeg nå skimte, i blå skrift, «POLI..».

Ofte har jeg sett politibiler på veien med en hale etter seg. Noen ganger er det kassebiler som tydeligvis er på fangetransport eller liknende, og har god tid. Men ingen tør kjøre forbi. Det vil si, jeg har gjort det noen ganger, med meget moderat fart, ca fartsgrensen, for ikke å provosere noen som måtte ha hatt en dårlig dag. Ofte har jeg imidlertid tenkt at de i politibilen sikkert stadig irriterer seg over at andre er så «redde» for politiet at de helst holder seg bak og godt under fartsgrensen, i milevis, selv om de egentlig hadde villet dra på litt mer. Spesielt på gode motorveien, med den, i Norge, egentlig ganske urimelig lave 100-grensen den har. Snittfarten blant folk (personbiler) er vel nærmere 110, egentlig. Vegvesenet har trolig tall på det.

Så jeg lot det stå til. Jeg mener selvsagt, og som andre, at jeg kjører forsvarlig. Jeg bremser imidlertid aldri for verken fotobokser eller politibiler som ikke er under utrykning. Kjører ikke så fort, og i alle fall aldri «kenguru». Jeg følger derimot nøye med på trafikken, veien og føret, og tar det meget med ro når det er grunn til det. Andre bilers fart, og valg av kjørefart, er ikke interessant, spesielt ikke på motorveien. Det er meg en ukjent tanke å skulle ville forbi noen bare for å vise at jeg kan eller tør det. Har 100 HK og synes det holder. Det er altså ikke slik jeg kjører bil. Liker dog lite å bli «holdt tilbake» av «latsabber» og de uten bakspeil. Bedre er jeg ikke. Jeg bruker helst min kjøreerfaring til å kjøre både trygt og effektivt, og jeg bryr meg absolutt om fartsgrensen på stedet, dog ikke helt slavisk. Desto lavere fartsgrense, og desto mer «særskilt» og gjennomvurdert den trolig er, desto større respekt har jeg for den. I den andre enden av dette, er det 100 på motorveien, javel, men tøyer heller den litt enn de andre, og spesielt i 30-50-soner er jeg meget lovlydig.

Så var jeg da altså oppe på siden av denne møkkagråhvite politibilen og gled sakte forbi. Men plutselig skjøt den fart og holdt seg ganske langt foran et lite stykke, helt til den nådde igjen en lastebil, og igjen måtte senke farten. Så gled jeg derfor helt forbi, og litt til, og la meg inn i høyre felt, godt foran lastebilen. Jeg så fremover og ante ikke hvilken frekk forbrytelse jeg akkurat hadde begått, skulle det vise seg.

Blålys!

Au. Jeg bremset og stanset pent på veiskulderen. Politibilen likeså, bak meg. Jeg får ta et forelegg da, for kjøring i 105 i 100-sone på motorvei. Sånn omtrent tenkte jeg. Skulle vel ikke gi «prikk» engang dette da.

Det varte underlig lenge før politipersonen kom ut av bilen sin og frem til meg, men endelig, og jeg rullet ned:

– Har du førerkort? spurte han bryskt.
– Ja, vær så god! svarte jeg.
– Du aner kanskje hvorfor jeg stoppet deg?
– Tja, jeg kjørte vel litt fort da?
– Nemlig, og du kjørte forbi meg her borte!
– Ja.
– Jeg skal innrømme at jeg ble kraftig provosert av deg!
– Javel?
– Du kjører nemlig ikke forbi en politibil som faktisk ligger akkurat på fartsgrensen!
– Neivel. Beklager det. Det gikk nok littegrann fort da, men …
– Og jeg provoserte deg litt her borte i bakken, så du, ved å øke farten min for å se om du ville øke på enda mer. Og du skulle vel bare forbi uansett, du? Hva?
– Neida, absolutt ikke. Det er virkelig ikke slik jeg kjører bil.
– Jasså, du. Slik oppførsel som din er et meget dårlig eksempel for andre trafikanter!
– Ok.
– Så lær deg dette: Kjør aldri forbi politiet! Vis såpass respekt!
– Skal huske det.
– Så vel. (Mumle), men det er lille julaften, så jeg skal la deg kjøre videre.
– Takk. Og god jul til deg, da.
– God jul, kjør nå pent videre.

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted