Debatten om implementering av dette direktivet har nå rast i flere år, og det er bare Arbeiderpartiet som definitivt vil ha det slik det foreligger fra EU.
Jeg har hele tiden ment at dette direktivet er et makkverk, enda jeg er varm tilhenger av EU og norsk medlemskap. Jeg mener også at det er uhørt at et slikt direktiv skal pålegges EØS-landene. Jurisdiksjon og kriminalitetsbekjempelse er et nasjonalt anliggende, basert på frivillig samarbeid, selv om dette også kan ha en viss betydning for konkurransen mellom telekom-selskapene.
Men jeg følger ikke all argumentasjonen til DLD-motstanderne heller. Vi trenger en viss regulering av denne uregulerte lagringen av trafikkdata. Den type lagring jeg er spesielt opptatt av er nettilbydernes lagring av den IP-adresse man bruker. For å gjøre det mulig å finne elektroniske spor av forbrytelser må disse dataene lagres noen måneder, i alle fall, og det er jo også stort sett tilfelle i dag. Så lenge at politiet har en sjanse til å bli klar over en forbrytelse og iverksette etterforskning. Men det må være strengt regulert, slik at politiet ikke flere år etter kan vente å finne slikt.
Det må fortsatt være sletteplikt, men også en viss lagringsplikt, lik for alle, forutsigelig for politiet når man ber om innsyn.
Jeg mener også at det er tøv å kalle datalagring for overvåking. Iveren etter å stemple det slik har gjort at jeg stort sett har holdt meg borte fra denne debatten, på tross av min DLD-motstand.
Men Høyre, mitt parti, står nå ved et valg. Jeg råder Høyre til å følge de andre opposisjonspartiene, regjeringspartiene samt SV og Sp, i en dugnad for å finne et norsk system for rimelig datalagring. Så får vi for en gangs skyld mene noe om det EU vedtar. Det er stor motstand også i EU om dette håpløse direktivet.
Så lenge vi frivillig nekter å delta i EUs saksforberedelser og avgjørelser, fordi vi ikke vil være fullt medlem, så er det ingen som bryr seg med hva Norge mener, før vi sier fra ved å nekte implementere tidenes dummeste direktiv.