En ung gutt blir funnet drept i Hardangerbadet i Øystese sentrum. Samtidig meldes en femten år gammel jente savnet. Hun har ikke kommet hjem om kvelden, og ute raser en av vinterens kraftigste stormer.
Krim er en romansjanger mange nok mest anser for å primært å dreie seg om oppklaringen av en alvorlig kriminalsak, og hvor driven til å fortsette lesingen først og fremst er nysgjerrigheten omkring hvem som gjorde det, dernest hvorfor, hvori avsløringen av mer eller indre pikante hemmeligheter er det prirrende element for leseren. For noen typer krim kan det være tilnærmet riktig, også når disse inneholder mye dramatikk, samt en studie i samfunnsmessige forhold og og personlige relasjonene som påvirker både aktørene, som gjerningsperson og etterforskerne, samt de øvrige involverte. Men for mange romaner i sjangeren er krim-aspektet mer et rammerverk, noe forfatteren både har latt seg holde seg innenfor og gjort til en struktur av alvor, av viktigheten, selve begrunnelsen, for den etterforskningen, at en avsløring og oppklaringen små skje, tross ubehaget. For det er ofte ubehagelig å tre inn i materien, det kan disse ved gamle traumer for alle aktørene. En god krim kan ofte vel så godt samme forhold, og like tankevekkende og berørende, som en mer fri type roman kan. For oss som lesere, for alle sjangere fra reiseskildring til diktsamling, er det som teller om fortellingen, i vid forstand, gir innsikt i noe, enten helt nytt perspektiv eller fornyet forståelse for temaet.
Denne gangen har vi startet på «Fritt vilt» av Agnes Lovise Matre. Igjen er vi tilbake i Kvam i Hardanger, der Bengt Alvsaker er politistasjonsleder. De tre forgående fortellingene fra dette bygdesamfunnet har vært fortreffelige, innsiktsfulle, effektivt fortalt med utmerket språk og driv, noe som har plassert Agnes Lovise Matre, ikke bare blant vår nåtids beste krimforfattere, men forfattere overhode. Vi har bare lest de første 15 av de i alt 31 kapitlene, men etter det 13. kapittelet måtte vi stanse litt, her var det mye, her sies det mye uten å skrive det, her er trolig ikke bare nøkkelen til hele fortellingen, men også hele serien i forfatterskapet om Bengt Alvsakers hardangerbygd. Vi måtte lese det igjen, og har i skrivende stund ikke kommet lenger en et par kapitler til.
Det har vært en bilulykke, det er en forsvinning med pågående leteaksjon og et drap, og det er et forferdelig uvær og vinterkulde. Alt involverer lokale ungdommer. Her ser vi hvordan de åpenbart mange dysfunksjonelle familiene i bygda speiles også av Bengts egne familiesituasjon. Bengt, for tiden negativt tenkende og fortvilende angstbitersk, skal avhøre 15 år gamle Linnea hjemme, hun er den som har vanket samme med den forsvunne jenta Angelica, en venninne, som vi tidligere har hørt visstnok skulle være bra for den noe utagerende og klart mistilpassede Angelica, eller er hun mest manipulerende, og i fall, hvordan blitt slik? Og faren vil være tilstede under samtalen med Linnea, enda Bengt ønsker å snakke med henne alene. Men nei, det vil han ikke tillate, side hun bare er 15. Jenta lyver så det renner, det vet vi, og skjer med den bedrvitende og overforklarende farens her totalt uvitende støtte og beskyttelse mot ubehagelige spørsmål. Du store, som forfatteren kan beskrive både Linnea og hele situasjonen med åpenbar innsikt, her og nå sagt som om vi ikke visste dét fra før.
Jeg vet derfor allerede at dette blir bra videre, selv om det er en del gjentakelser, ut fra at den lille etterforskergruppa som vanlig har lite å gå på og atter må gjennomgå det lille de har fått vite, som i de tidligere bøkene. Med det er tilgitt, litterært, fordi det er noe av poenget og realismen i det hele.
For krimsjangeren handler dypest sett om både oppklaring, forklaring og fremfor alt, ønske om rettferdighet. For både her, og som regel, har noen lidt kraftig urett og tatt alvorlig skade. Og som regel er det hos Matre barn og ungdom som er utsatt for noe, over lengre tid og kanskje inntil nylig. Men det er heller ikke god tone mellom undommene, beskyldninger om illojalitet hagler i meldinger over nettet.
Jeg ser det nevnes i andrfes omtale at fortellingen ikke er så spennende som de tildligere. Meget mulig, for det har det virkelig vært. Men kanskje er denne boka likevel helt på topp, da i nettopp skildringene.
Legg inn en kommentar