Så har jeg vært på åpningen av årets Føling. I fjæra, bokstavelig talt. Det skjedde i Husebukta ved Hankøsundet. Vertene Zwart og Behn ønsket velkommen og fortalte litt om årets program og forberedelsene til årets festival, ispedd et musikalsk og et jøglersk innslag. Deretter var det «Rock’n roll circus» med Cirkus Kha oom, en forestilling med mye akrobatikk og jøgleri, akkomagnert av rock’n roll-musikk. Spenstig og originalt. I all fall har jeg aldri overvært noe slikt før.
Etterpå la jeg veien nedenom Seilerkroa og fikk meg en seilerburger og småpratet med båtfolk over en kald en.
Kveldens høydepunkt var leirbål på stranda, der Unni Wilhelmsen som underholdt kraftig fra scenen. Siden jeg ikke er noen stor Wilhelmsen-fan så er det vanskelig å si om dette var så enormt eller middels, men det er ingen tvil om at dama kan sine ting og er drivende god i sine vise/ballade-fremføringer. Siste halvdelen var viet helt nye sanger, nå med med norsk tekst, noe ulikt Unni. Men steming ble det, barn som leker i fjæra og danskebåtene som glir forbi ute i havgapet. Nesten helt oppholdsvær, tilmed.
Den tidligere så steinete og ulendte stien ned til Trouville har nå fått tykt grusdekke, rene skogsbilveien. Da blir det noe mindre knall og fall på tilbaketuren i mørket, samt fremkommelig for rullende publikum. Og salg av billige lommelykter, for kombinert bruk under konsert og tilbaketur. Smart.
Swingjazzen på hotellet etterpå hoppet jeg over og dro hjem for kvelden.
Jeg har egentlig ikke noe å si om de «halvkongelige» Märtha og Ari, Åsne eller Zwart’n, men når de er med og drar i gang et så flott arrangement, og de beveger seg rundt akkurat som andre, blant andre, har tid til å slå av en prat med «oss vanlige», så fortjener de samme respekt og fred som andre. Det som kan gjøre en eitrende forbanna er disse evindelige paparazziene som overhode ikke har respekt og ikke vil gi dem fred. Var det ikke for dem ville knapt noen lagt merke til dem mer enn andre.
Det er også irriterende å lese avisenes reportasjer, inklusive Fredriksstad Blad. Fokus er på disse kjendisene, ikke på folk og kultur generelt. Men er ikke Føling i Fjæra en sånn kjendisfestival da? spør du gjerne. Nei. Poenget er motsatt. Det har alltid vært kjendiser og kongelige på Hankø. Det som nå er nytt er at vanlieg folk strømmer til og tar øyperlen i bruk. Det er en kontrollert okkupasjon, om man vil. Nyheten fra Hankø er alle de vanlige folk, at de er der, så mange, og storkoser seg. Hankø er vår øy nå, om den ikke helt har vært det før.
Ari Behn har som vert holdt et personlig løfte, eller rettere fulgt opp en uttrykt god intensjon han ga uttrykk for i fjor, overfor oss, etter en smule baluba, og det til gagns. Billig ble det vel ikke, og det hadde krevd spesiell oppmerksomhet og noe hodebry å få det til. Det ville jeg gi ham «credit» for, og fikk gjort da vi sto i samme kø et øyeblikk, han med Leah på armen og jeg en smule brydd over å tiltale en som neppe kjenner meg igjen før jeg får forklart litt, enten han heter Ari eller Ola.
Hvorfor denne udelte begeistringen for festivalen? spør du gjerne. Hemmeligheten, eller neppe så hemmelig siden avisene også rapporterer det, er stemningen der ute disse dagene. Det er så lunt, så rolig, så behagelig og så vennlig, fritt for mas og stress, ingen trengsel, kun forventning og hyggelighet. Byfolk og båtfolk som nyter sommeren og roen og tar ting veldig uhøytidelig. Et lite «paradise found» for oss.
Med så mye folk allerede onsdag så tyder alt på at også årets festival blir en kjempesuksess, torsdag, fredag lørdag og søndag.