Gjenføling med med Sigvart Dagsland

Kirsti og jeg har i går kveld vært på Hankø igjen. Fjorårets konsert med Sigvart Dagsland og Karoline Krüger falt i smak. Det var i fjor de urfremførte «Ka e’ du redd for», med Sigvart på en flåte (scenen) og Karoline bokstavlig talt i fjær (i vannet). I år var Sigvart uten Karoline, men holdt en vel så bra konsert. Lydanlegget var også mye bedre i år enn i fjor, mye på grunn av at det var laget en mer permanent scene på stranden.

Men før Dagsland slapp til var det Susanne Lundeng som sto på scenen, med sin fiolin og sin sang. Susanne lød himmelsk bra og satte stemningen skikkelig. Lundeng imponerte nok de fleste en smule, med sin nordnorske sjarm, sin varme, musikalitet og dyktighet.

Månen var full, fullmånekonsert ble det kalt, himmelen var først blå så stjerneklar. Bålet brant, de yngste danset i vannkanten, folk satt som måker (Susannes uttrykk) rundt på svabergene, i badehuset og på selve stranden.

Mot slutten av konserten ble Harald Zwart så revet med og så begeistret at han entret scenen for å «hjelpe» Sigvart. Det gikk jo ikke særlig bra, men han fikk vist sin begeistring for konserten og for de rekordmange fremmøtte. Fortsetter dette komemr dte til være fulstendig svart av folk på søndag. Vi gleder oss allerede.

Et stort pluss også til publikum. Ikke noe bråk eller fyll, og ro under konsertnumrene. Yngste publikummer var trolig Leah Isadora, men heller ikke hun ga lyd fra seg der hun lå i en stropp på sin mors mage. Ingen av artistene, verken i år eller i fjor, har nevnt Märthas tilstedeværelse med et ord. Slik skal det være. Det er kun publikum tilstede og de synger ikke for noen spesielt, men for alle.

Hjemturen gikk med et lite sekshjuls terrengkjøretøy, med tilhenger, helt ned til ferja. En glimrende måte å skaffe rullestolbrukere adgang til disse fantastiske konsertene i fjæra. Pluss til arrangørene og de frivillige.


Publisert

i

,

av

Stikkord: