Maskedrama

Vi har lest. For mange herrens år siden, «Beatles». For ikke så lenge siden, «Halvbroren». Der «Beatles» var en herlig og ikke så lite nostalgisk historie om noen gutters oppvekst i Oslo på 60-tallet, skrevet av en da ganske ung, men ettertenksom, følelsvar og meget lovende forfatter, var «Halvbroren» en helt krønike av format, helstøpt, modent og særdeles bra.

Så da måtte vi jo gå løs på «Maskeblomstfamilien», drama i tre akter av Lars Saabye Christensen. Det begynte som det pleide, om en gutt og hans oppvekst i Oslo på 60-tallet, passe melankolsk og underfundig, full av christensenske metaforer. Igjen. Men så feil kan man ta. Vi tro uti med begge beina, gitt.

Første setning i boka var åpenbart en løgn. Etterhvert var dét det eneste sikre. En stadig mer bisarr oppveksthistorie brettes ut, tildels i forskjellige versjoner. Det finnes en forteller, et subjekt, hovedpersonen, og det finnes «noen» han forteller den til, som bare innimellom kommer med spørsmål. Hvorfor forteller han i det hele tatt? Hvorfor tok faren livet av seg? Ble han lurt og kom i økonomisk uføre, eller var han skaphomse? Hvorfor «forsvant» moren, enken? Hvem var egentlig Tante? Var hun ond, dum eller oppofrende? Hva skjedde egentlig med Emilie? Og sist, men ikke minst, hva var det for noe merkelig rart med hovedpersonen, hvor mye lyver og fordreier han virkeligheten, og hva heter han? Det er en gutt som forteller, men …

Alle sporene ligger der, strødd ut mellom setningene. Mysteriene, løgnene, de blir ikke oppklart med en gang, men man aner vel, håper vel, at sannheten skal komme for en dag. Ting er trist og ubehagelig, direkte trykkende. Skal han bli voksen og riste av seg traumene? Etterhvert som man nærmer seg slutten, siste side ligger faretruende nær, og han har ikke engang begynt på noen oppklaring, så får man en litt, nei veldig uhyggelig følelse. Hva i svarte, heiteste, huleste er det forfatteren vil med dette? Alt er blitt helt tåkete og uten mening, hovepersonen, som man har fått ganske mye sympati for, tross alt, oppfører seg stadig merkeligere, blir direkte slem, slett ikke voksen og sympatien vakler. Puslespillbitene ligger ikke riktig på plass, de er tilspikket og bendt, det hele skurrer og bildet av virkeligheten er alvorlig fordreid.

Ikke før på siste side, uten å egentlig avsløre noe vi ikke allerede burde ant, så går det noe skrekkelig opp for oss lesere. Og vi må granske sjelen og tenke etter om vi lo noe sted i dramaet, om vi faktisk fikk med oss det som sto å lese, og om hvordan vi kunne … I de siste setningene løfter derfor fortelleren speilet opp foran oss, den stakkars leser, som nevnt ikke ved å oppklare noe som helst, men bare ved å påpeke den åpenbare fordreiningen av én av de omtalte hendelsene, en hendelse som tidligere liksom var i en ubetydelig parentes, og så forteller han derigjennom alt det som trengs for å nagle oss og stille oss i forlegenhet. Vi svelger en ekstra gang og er pinlig berørt. Såpass. Vi grøsser. Og vi får ikke sove. Det var jo en så fin historie, så velfortalt, med så mange drivende momenter, helt til den nest siste setningen. Og ikke er vi sikre heller, men det betyr ikke noe nå, for det var likevel ikke sannheten det dreide seg om, men de giftige løgnene, de som gror der uvitenheten rår. Skrik, i tragediens form.

Helt genialt og – fy flate.