Hvorfor kan ikke mandatfordelingen mellom partiene fordeles matematisk korrekt? Det er såre enkelt. Man tager hvert partis stemmetall og dividerer med det totale antall stemmer, og får en brøk slik vi kjenner den fra deres prosentvise oppslutning i dag. Denne brøken mulitpliseres så med antall stortingsreprsentanter som skal velges. Man får et mandattall med desimaler, som så forkortes til hele tall. De resterende mandater fordeles så etter tur, blant de partier som har størst restbrøk etter første fordeling. Vips, så er det så korrekt som det er muilg.
Dernest fordeler man disse mandatene på fylkene eller valgdistriktene etter samme prinsipp som man nå fordeler utjevningsmandater, men mer matematisk korrekt.
Antall mandater per fylke, slik man har i dag, herunder beregningsmåten for dette, kan gjerne beholdes innenfor systemet, men ideellt bør arealfaktoren fjernes. Man trenger neppe sperregrense ved dette systemet, men en eventuell sperregrense bør ikke angis i prosent. Man kan ha en sperregrense på antall partier som får komme inn på Stortinget, f.eks 10. De partier som ikke kommer inn, eller som fikk under halvparten av nødvendig antall stemmer for ett mandat, bør dessuten nulles og igjen måtte skaffe underskrifter nok, som et nytt parti, forl å få stille neste gang. Et antall underskrifter bør gjelde hvert fylke, men det kan være vanskelig å gjennomføre.
Matematisk korrekt fordeling er fakstisk noe man tilstreber gjennom systemet med utjevningsmandater, så det er ingen fremmed tanke, men problemet er at dette slett ikke virker med dagens ordning. Det er på tide å forkaste hele dette surrete og kompliserte systemet med delingstall. I alel fall må algoritmene som benyttes være lineære og proporsjonale (flate) og ikke favorisere noen ut fra tiilfeldige fordelinger.
Et demokrati fordrer en demokratisk valgordning, der alle stemmer teller likt når det gjelder det som er det viktigste, nemlig partifordelingen. Fordelingen på distrikter er underordnet dette, og at folkesvake fylker får flere mandater enn andre er ikke i samme grad problematisk. Vi vet jo at kandidater gjerne bytter fylke og stiller i ett annet en der de bor, så man har likevel ingen garanti her.
Såvidt jeg forsto ble Bush valgt i USA uten et flertall bak seg, og det medførste kritikk mot ordningen der. I Norge ble nettopp de “rødgrønne”, med Stoltenberg i spissen, valgt som flertallsblokk på Stortinget uten et flertall av velgerne bak seg. Det får så være denne gang, men vi bør ikke ha et slikt system for fremtiden. I et demokrati teller alle likt, så langt råd er.