Jeg har i sommer:
- Sittet på en terrasse, etter en min noensinne lengste kjøretur, en herlig middag og solens nedgang i horisonten, med en sigar i den ene hånden og en kald hvitvin i den andre, og sett ut over selveste Napolibukta i kveldsdisen, med øya Capri i vest, storbyen Napoli tvers over og vulkanen Vesuv i øst. Det har jeg! Og synet og tilfredsheten der og da kommer jeg ikke til å glemme med det første. Sorrento het stedet.
- Besøkt én av mine barndoms nærmest mytiske drømmesteder, større enn både «jordbærstedet» og «kardemommeby», en eksotisk øy jeg ble fortalt om til som barn, og som jeg aldri siden helt har glemt. Capri, het øya.
- Stått og kikket ned i krateret på en aktiv, dog sovende vulkan. Ja, vulkan! Flere hundre meter bred og dyp, fy flate. Dette er et av naturens formasjoner, men som skiller seg ut ved å være relativt få år gammel, i alle fall akkurat i sin nåværende form. Hvis jeg skal dø snart, så fikk jeg i all fall med meg den, både avgrunnen ved toppen og Napoli bortenunder. Vesuv, het den.
- Beundret originalmaleriet av den eritreiske sibylle. Det er en kvinnelig skjønnhet som sitter med med korslagte bein og blar i en bok, antakelig en visdomsbok. Det befant seg i taket av et kapell i Vatikanet i Roma og ble malt av Michelangelo for flere hundre år siden. Et fotografi av dette utsnittet, i form av en innrammet plakat, har hengt på veggen min i 6 år nå, og jeg blir aldri lei av motivet. Jeg måtte dit, der det virkelig er, i det vakreste rom på denne jord. Og noen gråt da de kom inn, og jeg begynte nesten å grine sjøl. Sixtinske kapell, het rommet.
Det uforglemmelige er der ute, helt fra Vigelandsparken, Røros og Nærøyfjorden her på berget, til Central Park, pyramidene og den kinesiske mur. Å bli sittende eller liggende, hjemme, på hytta, på campingen eller på stranda, det er dét man angrer på, når det en gang er for sent å begi seg opp og ut. I alle fall tror jeg det nå mer. Verdensarven, het det visst.