Til Gaustatoppen!

Forrige gang jeg var på Gaustatoppen var i 1972. Det var pinse og fortsatt en del snø i fjellet. Vi hadde vært i Rjukan og tatt Krossobanen, sett Vemork og Mår kraftstasjon. Siste dag skulle vi bestige toppen. Etter en times hard oppstigning var vi endelig der, med en helt utrolig utsikt. Allerde da var det turisthytte der, med servering av mat og drikke. Dessuten var det et kommunikasjonstårn. I hytta var jeg noe forbauset over at de hadde et lager med kassevis av brus, og spurte hvordan de fikk det hit opp. Svaret var, til min store forbauselse, at de fik det opp med heisen. Heisen? Jo, Televerket disponerer heis. Siden det åpenbart ikke var noen heis utenpå fjellet, måte den være inni fjellet. Straks ville jeg prøve den, men den var ikke tilgjengelig for publikum.

I årene etter forsøkte jeg stadig finne ut mer om heisen, men det var ikke enkelt. Jeg forsto at det var Forsvaret som eide den. NATO, sa min far. Det er der pengene til slikt kommer fra, og de tekniske detaljene er hemmeligheter.

Ikke før i 2002 begynte det å sive ut en del informasjon, og da i forbnidelse med planer om utbygging av Gausta-området for vinterturisme og ønke om å bruke Gaustabanen til å frakte alpinister og andre opp til toppen. Forsvaret ga så tillatelse til prøvedrift i 2004 og 2005, noen få kjøredager i påska og om sommeren.

Lørdag 13. august dro vi fra Fredrikstad med bil i retning Rjukan og Gaustatoppen. Kirsti, som alltid, med rullestol, for anlednigen utstyrt med en ekstra transportabel rullestol, siden det er for trangt til å sitte i den mens man kjører opp. Siste tur for publikum, for i år, og hvis det ikke blir fast drift, kanskje for alltid. Men det ser nå ut til å ordne seg med Forsvaret.

Akurat der slyngveien fra Rjukan kom opp i skaret tok en liten grusvei av til høyre, forbi en forsvarsbygning og kom op på en liten parkeringsplass med nyoppsatt billetthytte og en svær grønn port inn mot fjellet. Oppå porten lå en rund, grønn bygning med vinduer, som et flytårn. Ut under porten kom en smalt jernbanespor.

Etter en stund åpnet porten seg og ut kom en bitteliten vogn, som en T-banevogn av minimale dimensjoner. Batteridrevet, med styreplass bare in den ene enden. T-bane til Gaustatoppen! Dette var rimelig eksotiske greier, til Norge å være. Hva ville vi få se der inne i fjellet, og hvordan i heiteste dundre skulle vi komme opp nesten tusen meter med det rukkelet der?

Vi gikk ombord og satte oss, sjåføren inntok plassen sin, vred på en bryter og holdt i en spak. Utsysket beveget seg i rykk og napp, inn porten og inn i en tunnel så trang at man knapt kunne gått oppreist, og man kunne nesten ha berørt begge tunneleveggene samtidig. Det humpet og gikk, i svak oppoverbakke, kaldt og fuktig. Etter ca fem minutters kjøring stanset vi, og det var der en liten fjellhall. Lenger frem, der sporet sluttet, var det en trapp og ved siden av trappen en helt usannsynlig underlig farkost. To vogner, med en tredje lastevogn, ikke bakerst, nei nederst, for hele «toget» var konstruert som en trapp. Har man sett Fløybanen, så skjønner man prinsippet, men denne var mye brattere, dobbelt så bratt, omtrent. Og videre oppover, inn i et trangt hull fremme i taket, der skulle den bevege seg, tydeligvis. Eller var den trange hallen forsynt med heiseanordninger, tydelig for tyngre gods, men man må anta, av begrenset omfang.

Vi kom oss opp trappen og inn i den nye vogna fra et av trinnene. Ikke akkurat tilgjengelig for barnevogner og annet rullende materiell her. Donignen satte seg i bevegelse, uvisst hvordan, men oppover. 40 graders vinkel opp! Tunnelen var her om mulig enda trangere. Veggen gled forbi bare centimetre utenfor vinduene. Det var så bratt også inne i vognene at setet tvers over lå en halvmeter lavere, og nabokupeen foran en hel meter høyere. Og oppover gikk det og gikk det i en hel kilometer, 650 meter høydeforskjell. Etter 5 minutters kjøring trodde jeg bestemt vi møtte et annet tog på vei ned, men sa ikke noe. Det var likevel for trangt til å møtes, så det var nok bare et spøkelsestog.

På toppen var det en tilsvarende hall, noe større, og med et maskinrom. En motor drev et svært hjul, og rundt hjulet var viklet en kabel av stål. En spak var merket med Opp, Stans, Ned. Bak spaken satt en mann, uten forklaring på hvordan han kom seg opp før første tur eller ned etter siste tur, midtvinters.

Så måtte vi gå en hundre meter lang tunnel vannrett ut av fjellet, ut til en steinfylling, den såkalte Tuddalsfyllinga. Friskt, høyt og utsikt til halve Norge, i alle fall om skyene ikke hadde vært der. Nye tåkeskyer kom drievden oppover langs fjellet, men vi så ned mot Tuddal-siden og med øvre del av Vestfjorddalen med Rjukan mot høyre. Bak oss, opp steinura, lå turisthytta og tårnet. Bak det igjen selve Tinden, toppen av toppen. På grunn av at siste tur gikk ned om et kvarter, så var det ikke tid til særlig mer. Vi ville rekke den. Med rullestol måtet vi ellers ha overnattet, nei overvintret, der oppe. Aldri så flott, det fristet ikke. Men det skulle vise seg at vi på nedturen likevel og faktisk, bevitnet, møtte et tog på vei opp! Vi kunne også observere en smal trapp ved siden av sporet, og kom i snakk med en av driftsfolkene som hadde gått den trappa. Ikke en gang, hundrevis.

Nedover samme vei, pass for dørene, døren lukkes, neste og siste stasjon Gausta Indre, overgang til linje 1.

Hjemover via Tuddal, ut og plukket noen multer på ei myr, hjem til middag. Vi hadde vært der gjort det, med rullestol.

Vi kommer nok tilbake, neste år eller året etter, en gnistrende solskinnsdag, om driften kommer i gang.

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted