Arbeidslivet

Noen jobber, noe jobber ikke. Når noen ikke jobber er det fordi de har nedsatt evne til å fungere i en jobb. Årsaken kan være sykdom, funksjonshemming, passert aldersgrense eller at man kun har kvalifikasjoner som ikke etterspørres.

Det skal lønne seg å jobbe. De som ikke jobber skal likevel ha en inntekt man kan leve et normalt liv med.

Blant de som jobber er det store forskjeller i inntekt. Blant de som ikke jobber er det også store forskjeller. lavest nede er de som har sosialhjelp, dernest kommer de som går på minstetrygd (trygd med ingen eller små tillegg opparbeidet gjennom inntektsgivende arbeid). Adelen blant de som ikke jobber er de som er sykemeldt. disse får 100% av inntekten fra første dag. Riktignok må arbeidsgiver bære utgiftene de første 16 dagene, og dette går ut over virksomhetenes totale lønnsutgifter og påvirker i sin tur lønnsevne og dermed lønna til alle i virksomheten.

Ellers betaler trygdekassa resten. Tygdekassa får sine inntekter fra de som arbeider, som et forsikringsselskap.

Det er viktig for å få flere i arbeid at utgiftene til alle som ikke er i arbeid fordeles slik at det gir riktige incentiver og særlig fordelingen ikke fører til at utgifter veltes over på den sektoren som ikke kan gjøre noe med saken.

Inkluderende arbeidsliv betyr at man ønsker flere inn i arbeid fremfor å gå hjemme med forbud mot å arbeide. Dette er et svært område, men det er påfallende at arbeidsgiver får lite eller intet for å ansette folk som i utgangspunktet enten har økt risiko for å få sykefravær eller har nedsatt funksjonsevne. Blant de sistnevnte er varig funksjonshemmede. På dette punkt har det foreliggende IA-avtalen vært totalt mislykket.

De syke skal ikke jobbe mer enn det som er forsvarlig for at de kan bli friske av sin sykdom. Men mange både kan og ønsker delta i arbeidslivet med redusert innsats, helt uten at det skader, tvert i mot. Dagens ordning med syk kontra ikke-syk er altfor enkel. Det er grad av arbeidsudyktighet, vurdering av restarbeidskraft osv. som må legges til grunn. Mange syke er fullt ut transportable, og bør jevnlig møte opp til avtaler fremfor å ligge eller sitte hjemme. Dette er positivt og forhindrer misbruk.

Når IA-avtalen generelt ikke har ført til et mer inkluderende arbeidsliv så er det fordi den er elendig utformet og ikke skaper de riktige incentivene. Det er åpenbart at arbeidsgiverne ikke har vært sitt ansvar bevisst, men fortsette å velte kostnader over på det offentlige, på alle som betaler skatt. De sosial konsekvensene av slik utstøting kan være store. Vi mennesker har et behov for samhandling, får være til nytte. Frarøves dette på grunn av kyniske arbeidsgivere eller stivbeinte offentlige ordninger så sendes man inn i en ond sirkel.

I dag belønnes det å ha vært i jobb en tid noe enormt. Da kan man fritt bli syk og vi andre betaler full lønn for dem. Det er tilmed så idiotisk innrettet at en man ikke kan få permisjon til å ta seg av sine små barn om ikke barnets mor har opparbeidet nok rettighet til det. Av dem som er så langtidssyke at de går over til tygd er det ingen rett til «full lønn».

For arbeidsgiver blir det slik at straks en ansatt har vært syk i 16 dager så er det null økonomiske intensiver for å ta vedkommende tilbake, enn si tilrettelegge for at slitasjesykdommer ikke skal forekomme. Arbeidsgiver kan kalkulere inn de 16 dagene og så være kvitt. Dette fører til at det drives rovdrift på ansatte, og samfunnet forøvrig lider. Offentlige arbeidsgivere er som vanlig verst når det gjelder økonomisk kynisme.

Så at dagens IA-avtale er brutt beklager jeg ikke. Den var elendig og ikke-fungerende i det store og det hele.

De tidligere regjeringspartiene er for de foreslåtte endringene, da de selv har foreslått dem tidligere. At de nå later som de er i mot er kun taktikk for å ramme regjeringen. Intet tyder på at de har ombestemt seg. Regjeringspartiene er derimot egentlig mot, eller var mot. Her tyder ting på at de faktisk har ombestemt seg. Regjeringen er klar over hva de tidligere har stemt mot.

Den nye ordningen er ikke noe særlig bedre, kun et skritt i riktig retning. Trolig har det med statsbudsjettet å gjøre at endringen kom nå.

Regjeringen har brutt en inngått avtale. Stort ramaskrik. Regjeringen har brutt en rekke løfter til velgerne også. Ett blir kanskje holdt, og det er at skattene ikke skal økes mer enn til 2004-nivå.

Regjeringen har bedt om bråk, men ære være en regjering som tør be om bråk. Som regel er problemet motsatt, at regjeringen er i lomma på enten LO eller NHO, eller enda verre: Både LO og NHO.

Det norske samfunn dreier seg ikke bare om arbeidslivet, representert ved LO og NHO, men om hele folket, også de som er utenfor arbeidslivet. LO og NHO har felles interesser i å melke det offentlige. De som ikke er i jobb på grunn av ulike mekanismer som støter dem ut av arbeidslivet har også legitime interesser. Alle disse bør bejuble at regjeringen trosset et samstemt LO/NHO, for en gangs skyld.

Glem IA-avtaler, som lette blir en for for planøkonomi der det gjelder å oppfylle målsettinger som skal registreres innenfor avtalen og glemme alle andre målsettinger.

Sykelønnsordningen må totalrenoveres, og det må finnes ordninger der man primært sørger for at grupper som i dag er utstøtt får jobb, og dernest får ned sykefravær som skyldes forhold på arbeidsplassen. Dette er ikke lett, men det bør være mulig å finne noe bedre enn dagens avtale, der LO/NHO har inngått en avtale med en regjeringen. Regjeringen skal stå til rette for Stortinget og kun Stortinget, som folkets valgte representanter. Slike «private» avtaler er en uting, og udemokratisk. En slik avtale skulle aldri vært godtatt, da den binder opp fremtidige regjeringer og stortingsflertall på sentrale spørsmål omkring forvaltningen av den felles pengekassa, og omkring muligheten til å føre politikk.

Midt oppe i alle løftebrudd så kan regjeringens forslag bli en demokratisk seier, og svekke LOs og NHOs felles lobby.