Jeg innrømmer det herved. Den første kvinnen jeg i mitt liv falt pladask for var Charlotte Rampling. Jeg tror det var i 1968, og jeg var bare ti år. Bette Davies øyne har blitt berømte, men hva med Charlotte Ramplings? Leppene og munnen! Og generell utstråling! Hun var, og er den råeste og den heftigste kvinne jeg har sett, på tv/film/video eller RL. Jeg var forhekset den gang som tiåring, og er det ennå. I dag er hun det råeste kvinnemenneske over femti jeg kan tenke meg.
Det kan ha vært «The Avenger», en TV-serie fra 60-tallet, men det spiller ingen rolle. Jeg så episodene kun på grunn av henne, jeg så kun henne, og begrep intet av handlingen. Egentlig så jeg ikke på, jeg stirret, rå-stirret på Charlotte Ramplings øyne, munn, hele ansikt og kropp. Jeg var dypt sjokkert over at synet av et menneske, tilmed kun på en TV-skjerm, kunne vekke slike følelser, slik beundring i meg og slikt intenst ønske om tilknytning. Jeg tror det må være omtrent slik en ung hund (hann) opplever det første gang den får se en annen hund (hunn) mens den er på luftetur med eieren. Total beundring og begeistring! Wow! Det finnes en mening med livet, og meningen ligger i et annet individ av min egen art, men uten helt å begripe hva.
Jeg har jo aldri virkelig møtt Charlotte Rampling, og kommer trolig aldri til å gjøre det. Etterhvert ble hun noe perifer, men aldri glemt. Opp gjennom årene fikk jeg se henne igjen i stadig nye filmer, men likevel ganske sjelden. Hun hadde det ikke for vane å spille i de største filmene, eller i alle fall ikke i de filmene jeg så. Men, altså, innimellom.
Så dukket Charlotte Rampling opp i «Sous le sable» (Under sanden) i 2000 og i «Swimming Pool» i 2003. Sistnevnte så jeg ikke før i går kveld, på TV. I disse filmene får man se en meget moden Charlotte Rampling gjøre eksepsjonelt gode rolletolkninger, meget avbalansert, slik bare en meget erfaren skuespiller kan. «Swimming Pool» er noe i nærheten av hva jeg vil kalle det perfekte drama, enda så ambisiøst det lyder. Kontrasten mellom Sarah og Julie er perfekt portrettert. I tillegg til at dette er godt drama kommer at det er en glitrende psykologisk basert thriller, samt stiller opp et skikkelig mysterium for seeren. Først etter filmen, etter en del grundige funderinger, er det mulig å begripe hva den egentlig handlet om. Hva var liksom virkelig, og hva var «fiction»? Å lage slike mystiske filmer, som ikke ikke røper seg selv underveis, men likevel er dønn troverdig, fordrer en egen slags genialitet hos filmskaperen.
Sånn helt privat vil jeg også tilføye, at selv om filmen hadde vært helt uten intrige, uten handling, uten ingenting, så ville jeg sett den (igjen) av (kremt) én grunn. Den har en scene med Charlotte Rampling naken, liggende strak på en seng, med nærbilder. Sterkt nok det der, sterkt nok til at noe beveget seg ufrivillig. Haka slapp nemlig ned to centimeter.
Hvis jeg virkelig og intenst ønsker jeg noe til min 50-årsdag, så blir det et møte med Charlotte Rampling, fem minutter over en kopp te et sted i England. Antakelig er det ikke umulig, om jeg virkelig vil.
Ja, det handler om film. Egentlig. Film beveger.