Inntil for noen år siden var jeg av erfaring at eiendomsmeglere flest er noen overbetalte, inkomptente og sleipe spyttslikkere, Nei, gi meg en hederlig arbeidende og alminnelig kompetent arbeider, kontorist, funksjonær eller leder. Disse vet stort sett sin plass og får stort sett betalt etter vett, kompetanse og tilstedeværelelse, i det minste. Men eiendomsmeglere generelt har null av dette, men tjener likevel rått. De informerer ikke, de er frekke og arrogante, de driter en lang marsj i klienten, bare de blir ferdig med salget. Jeg vil ikke ta i dem med ildtang!
Fra omkring 2000 kom muligheten til å bruke nettmegler og gjøre 90% selv. Eventuelt har man alltid hatt muligheten til å bruke advokat, eller om man er kompetent, gjøre alt selv. Men man bør vite hva man driver med, ellers kan man risikere å bli snytt for hele kjøpesummen i verste tilfelle. Fra da var jeg fast bestemt på aldri å selge hus via vanlig megler.
Da jeg i 2001 skulle selge en eiendom for min mor, og min fremtidige arv, ble det likevel slik at jeg valgte megler, men med sterk skepsis. Det som skulle selges var en bolig- eller fritidseiendom i heller dårlig forfatning, et stykke fra Oslo.
Meglerfirmaet jeg fant var et på Jessheim, tilknyttet Postbanken. Megleren skulle vise seg å være en ganske ung og flott kvinne. Frisk og kjapp, nydelig og med den rette «appeal», som du forstår. Men for all del av typen som både kvinner og menn synes om. Anstendig til tusen.
Allerede fra første møte skjønte jeg at jeg kanskje hadde vært noe for kategorisk i mtt syn på meglere. Da salget var over var jeg dypt imponert, hadde fått stor respekt og bortimot forelsket. Hun var relativt nyutdannet, men hadde også utpreget dannelse, erfaring, alle relevante kunnskaper og utviste stor høflighet og ærbødighet overfor oppdragsgiver (meg), eier og kjøper. Hele salget gikk først litt tregt, så plutselig som smurt. Fremmøte og hennes fremtoning, og – ok da – hennes flotte vesen – altså dødsflotte vesen, hjalp helt klart veldig også overfor kjøper. Jeg tror han fikk lyst til å kjøpe gjennom henne, rett og slett.
Da salget var over kjøpte jeg bukett blomster til megleren, og ba om et ord med sjefen hennes hvor jeg ga uttrykk for min tilfredshet. Blomstene kom visst passende, for hun skulle da straks gifte seg, viste det seg (akk, pokker), og jeg kunne også gratulere og ønske lykke til.
Bilen jeg kjører ble finansiert med forskudd på arv, som igjen kom fra dette salget. Hver gang jeg kjører en tur tenker jeg på megleren som fikk salget gjennomført og til god pris. Hadde det ikke gått så bra sto vel eiendommen der den dag i dag og forfalt, og stadig mer uselgelig.
Moral: Bli aldri så forbannet selvrettferdig og hoven at du setter folk i bås etter yrke og slikt. Tilmed advokater kan være ok. Ikke etter andre kriterier for den saks skyld. Folk er individer, i ethvert yrke, i enhver krets, herunder ved kjønn, legning, nasjonalitet, farge, religion eller kultur. Det finnes flotte mennesker som er pliktoppfyllende, flittige, kan sine ting og oppfører seg eksemplarisk respektfullt og høflig. De er verdt det du betaler for deres tid, og litt til.
Det pinlige er jo ikke fullt ut å ha begripet det før i 2001. Noen mennesker er bare så behagelige og bra i det de gjør og kan! Og jeg har vært her siden 1958, fortsatt fordomsfull og snart for gammel til å begeistres. Slutter jeg å være dum før jeg dør, eller etter?