Noen ansatte på Sykehuset Østfold i Fredrikstad la vorspielet til fjorårets julebord til obduksjonsrommet. Og så? Vel, det skjedde så noen uker etter at noen som «visste om det» tipset VG om det, og VG luktet selvfølgelig straks blod.
De ansatte tilhører transport og sikkerhetsdivisjonen, som det så fint heter. Det vil si at de er portører. Portørene er sykehusets «lavkaste». De transporterer og står til tjeneste der og da, når de trengs, dvs. når noen andre mener deres tjenester trengs og da skal det skje straks. De transporterer stort sett varer, men også pasienter og ikke sjelden lik. Dessuten er de veiledere og tildels kontrollører, vakter som holder et visst oppsyn med hvem som beveger seg hvor. Normalt er imidlertid et sykehus åpent. Hvem som helst kan bevege seg hvor som helst, inntil det står et skilt med adgang forbudt for uvedkommende, eller en låst dør. På obduksjonrommet står det adgang forbudt. For uvedkommende.
Portørene er av de få ansatte på sykehuset som generelt har adgang overalt, så sant det er nødvendig for tjenesten. De har, eller må skaffe, nøkkel til ethvert rom, dog med unntak av medisinrom. Obduksjonrommet er intet unntak, tvert om. De har daglige ærend der. De føler seg hjemme der. Det er intet spesielt med det rommet, for dem.
Det dør folk på sykehus. Flere ganger om dagen. Det er naturlig, det er slik det er. Riktignok skal et sykehus helst helbrede syke, men like så ofte skjer at de dør der. Det var ofte nettopp fordi de var i ferd med å dø at de kom på sykehus. Døden er noe dagligdags på sykehus. Det er en del av jobben. For en portør en spesielt trivell del, fordi han kanskje aldri så personen levende, men når han er død skal han transporteres som en eller annen slags gjenstand. Først til kjølerommet, så til obduksjonsrommet, så tilbake, så til kapellet.
Portørene, de såkalt «personalet ved sikkerhets- og transportseksjonen» har som jobb å omgås døde, hver dag, år ut og år inn. De skal ikke la seg påvirke av døden. De skal bare utføre. Obduksjonsrommet er deres daglige arbeidsplass, om ikke primært, så ofte nok.
Døde pasienter obduseres rutinemessig. Ikke fordi det er absolutt nødvendig eller fordi noen krever det. Man gjør det fordi man ønsker å registere og å lære. De medisinske legene og patologene, først og fremst. Det er ren rutine, og det gjøres flere ganger daglig. Liket legges på et stålbord og åpnes. Det åpnes brutalt og nådeløst. Det sprettes opp og innvollene tas ut, skjæres opp og granskes. Hodeskallen sages gjennom og hjernemassen renner ut og ned i en skål. Obduksjonsrommet er et verksted, med redskaper og arbeidsbenker. Arbedisbenkene er av rustfritt stål for å lette renholdet. Hygiene er viktig, nesten viktigere der enn for de levende. Kommer man inn på et obduksjonsrom så ligger det normalt et lik der på benken, med en patolog eller tekniker arbeidene over det, eller han er i siderommet og bearbeider noe, tilmed kanskje klargjør unevnelige redskaper, eller bare sager og sakser. Man bruker ikke små skalpeller eller laserkniver, som på levende.
For de som ikke har vært på et slikt rom, og det har jo de færreste, så fortoner det seg som uhyggelig. Folk skvetter jo til, stiller seg langs veggen med lua i handa, om det kommer en liktransport forbi i korridoren. Folk har respekt for død, og for lik. Det er noe uhygge over det, og noe som nærer til respekt og ærbødighet. Tenk, en død kropp. Her ved meg.
En gang i året er det bittelitt mindre høytidelig på et sykehus. De ansatte kommer utenom arbeidstid, for å møtes for så å gå samlet til julebordet i et lokale nærheten. Det har utviklet seg en tradisjon der de forskjellige avdelingene samles i god tid for sosialt samvær i før man inntar den store salen, der man lett blir borte i mengden av hundrevis av ansatte. Dett er tiden for å myke opp, bryte litt regler, det er jo ikke så farlig når man bare ikke plager eller støter noen, spesielt ikke pasientene. Portørene har sine tradisjoner. I Fredrikstad, som sikkert mange andre steder, fant de ut at obduksjonrommet var en grei plass å møtes. Der kan man være relativt godt i fred på kveldstid. Litt avsondret. En fin mulighet til å ta seg en liten øl, denne ene dagen i året da man kan tillate seg en øl på sykehuset, på arbeidsplassen. Ikke helt i tråd med reglemntetet, men pytt. Man skader ingen, og ingen får vite om det heller, vanligvis. Man kan flire litt. Obdusenten skulle bare visst, men det får han ikke. Man er nøye med å rydde opp. Man etterlater ikke spor. Man vet hvordan det skal se ut. Man har ikke gjort noe galt, man har bare omgått, tatt seg litt frihet, under fullt ansvar, og kost seg. Det er levende lys, det er duk på bordet, for anledningen et metallbord som så hendig står der midt i rommet. Det er øl eller vin glassene, og det er skål, for enda et år her på bruket. Det er jaggu meg snart jul, Inger-Lill i fjerde er dødsflott og nå er det fest og revy, snart.
Det er ikke reglementert. Selvfølgelig er det ikke reglementert. Man reglementerer ikke slikt. Man har ikke engang forbudt det, for ingen har tenkt tanken. Implisitt er det altså helt ureglementert. Et obduksjonsrom skal ikke brukes til slikt. Ikke noe annet rom heller, for den saks skyld. Slik er et sykehus. Man har en del generelle regler, og en del forventninger om ansvarlig oppførsel og hygienisk fremferd. Vask hendene.
Vist var det lik i kjøleskapene i naboromet. Og så? Det er alltid lik på et sykehus. Det bryr man seg fint lite om. Det er pasientene man skal bry seg om. Led noen pasient overlast, enn si, kan et lik i naborommet føle seg forstyrret?
Et sykehusdirektør vil ikke bry seg. Han vil nemlig ikke vite om slikt. Så sant det ikke skjer noe galt, og det ikke kommer ut, så er han liketil. ja nærmest humrende til slikt. Unntatt hvis det kommer i VG. Da er han ydmyk, da beklager han, da skammer han seg, over at han har «sånne» ansatte. De skal få refs, må vite, og det skal aldri gjenta seg. Liksom.
Jeg har selv jobbet på sykehus i 17 år. Sytten år som ingeniør, inntil ’99. Sytten år på et laboratorium, på et kontor, i gangene, pasientavdelingene, i kjelleren, på taket osv. Jeg skal hilse og si at vi var med på litt av hvert som ikke var reglementert, men aldri led noen av det, tvert om. Vi visste hva vi gjorde, hva vi så måtte passe på, og hva vi ikke måtte. Det var det ene gangen i året stort, sett, bortsett fra noen røyk som ble tatt en halv meter innenfor den åpne porten mens regnet høljet ned, i stedet for ute i det. Ellers var det på vorspielet i desember. Årest lille, litt ulovlige høydepunkt, da vi gjorde som vi hadde lyst til, såvidt, og så dønn uskyldig. Tre ganger en skål, litt skitt-preik og så var det avgårde. Men vi gjorde litt ut av det. Duk. Lys. Pynt. Humør!
Så kom det altså i VG i år. I Fredrikstad skjedde det, liksom. Noe liksom uhorvelig, vederstyggelig. En satanistisk horde som danset på likkister og graver, liksom.
Det var et lite vorspiel! På et rom som på dagtid trivielt nok brukes av obdusenten og hans lik. Et rom vi går daglig og hvor vi har slått av mang en spøk over liket som likevel ligger der, men ikke nå. Et sted litt avsonderet, med god plass og et bord, der vi kunne ta en skål, denne rare, tidlige kveld, oss kolleger. Før festen, den ene festen. Før jul.
So what?