Flysutring

Dette er et ordentlig sutreinnlegg. Jeg har ikke opplevd noe skrekkelig. Jeg er bare lei.

Jeg er lei av å fly.

Jeg flyr ikke så mye, men det har da blitt noen turer. Så mye at det er alminnelig kjedelig og helt rutinemessig å reise med fly, men så lite at jeg ikke er fullstendig tilvendt alt man må gjennom for å få fly.

Denne gang hadde jeg behov for å befinne meg på et hotell ved Nordhavnen i København fra torsdag kl 09:00 til fredag kl 16:00. Dessverre valgte jeg å fly og å klare meg med én overnatting.

Bestillingen var grei nok på nettet. Norwegian eller Sterling. Det skulle vise seg at disse ikke konkurrerer, men bruker samme flyvning, med hvert sitt flight-nummer på denne. Avreise torsdag kl 06:50 (gruff!) og hjemreise fredag 19:35. Utreisen var billig, meget billig, mens hjemreiseprisen ble sånn midt på treet.

Å komme seg til flyplassen så tidlig kan være en utfordring om man ikke starter i Oslo sentrum. Jeg starter i Fredrikstad. Det går riktignok flybuss kl 03:30, framme 05:45, så den kunne passet. Men jeg måtte da stått opp før kl 3 og så ha tatt drosje til bussterminalen. Så jeg sov heller til kl 4 og valgte bilen til Gardermoen. Det tar snaut 1,5 time om natta, med noe vel hard kjøring på motorveien.

Jeg har lært meg til at når man skal fly så lønner det seg å passe på to ting: Bruke elektronisk billett og ta kun med håndbagasje. Tidligere het det seg at da kunne man gå rett til utgangen, men det var bare i reklamen. Første gangen jeg benyttet elektronisk billett og kun håndbagasje til Stockholm fikk jeg ikke handle i duty-free-butikken. De hadde ikke «sånn kortleser». Jeg klagde på det, og butikken lovet og ordne opp. Etter noen måneder var det på plass.

Så jeg har selvfølgelig pakket kun håndbagasje (liten sekk), men fikk streng beskjed av Norwegian om å ta med papirutskrift av reisebekreftelsen, siden det der var en strekkode man måtte vise frem. For hvis ikke måtte man regne med forsinkelser, gå til egen skranke og be pent om slik utskrift.

Det var bare tull. Ingen var interessert i den strekkoden, naturligvis. Når du skal sjekke inn er de bare interessert i legitimasjon, få et navn og sjekke det mot passasjerlisten. Da får du reise.

På Gardermoen var det selvfølgelig kø, lang kø, foran innsjekkingsskranken. Men hvorfor skulle nå jeg dit? Det er da automater for slikt, men det sto det ikke noe om på min utskrift med strekkode. Ingen strekkodeleser der. Heldigvis spurte jeg om råd av en ansatt automat-rettleder. Pass? Pass – eh, jeg skal bare til København (gulp). Jeg fikk da se at det på i betingelsene står at man må ha med pass om man skal reise med Norwegian til utlandet (gulp), ikke nevnt noe om unntak for Norden. Tull igjen, da de våger da ikke forlange pass i Norden, for da blir det bråk med både meg og med myndighetene. Nemlig.

– Ok, kredittkort, da? Det hadde jeg, og stakk den inn i maskinen. Joda, der var reisen, jeg slapp straks en halvtime i kø og kunne trolig benytte den tiden til å handle litt «duty-free». Men om jeg ikke hadde spurt? Og alle de andre med kun håndbagasje som sto der i køen? Ikke rart køen blir hundre meter lang foran den enslige åpne skranken.

Så var det sikkerhetskontroll. Lang kø. Utdeling av brosjyre om de nye bestemmelsene, sikkert ti mennsker i jobb med det. Utdeling av liten lukkbar plastpose, en statsautorsiert plastpose-utdeler for hver kø. Det jeg visste var at jeg bare fikk ha med en desiliter væske pr «beholder». Mine medbragte væsker var 20 ml deodorant i plastflaske og 10 ml tannkrem i noe som en gang så ut som en tube, begge lagt i en lomme på sekken. Det måtte da være ok? Nei, det var det ikke. Godkjent standard flyplastpose med hurtiglukkestripe måtte jeg ha, tannkremen og deodoranten inni, lukke posen og bære den ved siden av frem til kontrollslusa. Okay, da. Jeg hadde enda en ledig hånd.

Så nevnte jeg at jeg hadde to nesten tomme lightere, men ikke flere. To?! Bare én er lov, altså! Og den må i posen! Milde makter, javel. Søplebøtta ble en nærmest tom «engangslighter» rikere. I den lå det forresten mange dyre dråper i fine flasker.

Først var det et bånd man måtte legge frem sakene, sekken og plastposen. – PC med? – Ja? – Opp med den her, er du snill!

Pokker, den ligger i sin PC-veske som jeg har stappet oppi sekken for å kun ha ett kolli. Javel. Ut med det hele, og koble fra strømforsyningen. – Nå da? – Ok, du kan nå ta sakene gå videre til neste stopp. I farten kom jeg på mobiltelefonen og lommeboka, og fikk lagt disse i en egen kurv også.

Neste stopp, fortsatt i sikkerhetskontrollen: – Vær vennlig og send selv alle sakene dine inn tunnelen for scanning. Okay igjen. Sånn, der var alt på vei inn.

Neste var å bli vente på tur til selve «porten», én om gangen takk. Så skrittet jeg gjennom og dermed lyste det trolig opp flere varsellamper. En fjerde sikkerhetskontrollør skulle da skanne meg to ganger opp og ned, på fire sider, med håndskanner, ute at jeg rørte meg. Noe i lommene? Eh, ja, nøklene, jeg glemte det i alt styret der i sta, sorry. Javel, ta dem ut, la meg se dem og hold dem så i hendene ut fra kroppen. Ny scanning, opp og ned to ganger på hver side, foran og bak. – Okay, du kan gå.

Så var det å vente på sakene fra tunnelen. Noe var galt. Først satt én mann og stirret og pekte. Så kom to til. Au. Jeg ante det er min PC-veske de glante på omrisset av. Var det noe annet i den enn strømforsyningen, et par kabler og musa i den veska nå da?

– Hvem eier denne?! – Kan du bli med her?!

– God morgen, kan du ha en skrutrekker oppi der?
– Skru..? Å, søren. Det kan hende, det. Jeg … hatt den med ut på jobb – glemt…
– Kan du finne den og ta den ut? – Akkurat, ja. – Den må til side her. – Men jeg mener jeg så to!
– Kan ikke finne …

Så sendes den gjennom tunnelen en gang til, og sannelig, fortsatt et skrutrekkeromriss. Etter å ha tømt hele, finner vi i samarbeid den andre også, godt gjemt. – Jeg beklager så meget. Skikkelig dumt av meg.

Så var det å fylle ut beslagskjema, sted, dato og undertegne. To stk skrutrekker akseptert beslaglagt, ellers bar det ut igjen for å sjekke dem inn. – Nei, takk. Ta dem. Billig dritt likevel. Og beklager dumheten min, altså. – Ikke noe å beklage, er jobben vår dette.

Endelig kunne jeg så pakke det hele sammen, ta lommeboka og mobilen. Glemt noe nå? Nøklene? Har dem.

Neste stopp var inngangen til utlandshallen, med kun en mindre kø. – Boardingkort og pass, takk. Jeg viste boardingkort og førerkort. Det holdt.

Neste stopp var duty-free-butikken. Feil! Kjøpesenteret! Hater kjøpesentere. Jeg ville ha med meg en pakke tobakk ut, men kunne ikke en gang se så langt, og i alle fall ikke lukte den, midt i stanken fra en million ulike parfymer, og lenger nede reoler med godterier. Jeg spurte en butikkfunksjonær om det var langt herfra til tobakken. – Nei da, der nede! sa han og pekte mot horisonten.

Med en tobakk-5-pakke i hånda bar det så til kassa. Ny kø, flere minutter. Flyet går om 20 minutter og det er fristen for å møte ved utgangen, står det skrevet. Opp med boardnigkort og bankkort. Så ut og trave slalom ned korridor og stå rullebånd.

Ved utgangen er det igjen kø, stående stilling enda flere minutter. Legitimasjon og boardingkort.

Inn på flyet, der alle som vil sitte foran går inn først, selvfølgelig, slik at alle andre må stå i kø mens de forsøker finne plass til i skapet for all håndbagasjen og flaskevarene i pose.

– Boarding completed! – Clear for take-off! Jeg skulle til å gi applaus, men tok meg i det. I stedet kom jeg på å slå av mobiltelefonen.

Ingen mat å få, må kjøpes til stygg pris. Akk, men sånn er det nå. Det er bare sånt plunder med betaling. Man får jo knapt tak i lommeboka sittende nede i et flysete. Avstanden fra mine knær til setet foran er dessuten minus 5 centimeter.

– Til våre passasjerer: Vi selger nå oppgradert sete med bedre benplass for kun kroner hundreogfemti! (Tortur – utpressing! Kjøss meg et visst sted.)

Fremme, ut av flyet. Ny kø, selvfølgelig, men det er langt fra noe nytt. Fly er slik. Det eneste man kan finne på er å komme på at man kanskje bør slå på mobiltelefonen igjen og huske at pin-koden ikke taster seg selv.

Kastrup: Gangavstand som holder. Det tar minst ti minutter med slalomgang i joggefart å slippe ut.

Siden vi var blitt seks norske deltakere i følge nå, så ble i enige om å ta en maxi. – Toget, da? innvender jeg til ingen nytte. Klokka er 08:25, vi skal gjennom hele København. Ny kø. Det ble to taxi, da maxi ikke var noe drosjekoordinatoren der kunne skaffe.

Okey, vi nådde frem bare 5 minutter over tida og slapp inn til første lukkede sesjon med et nødskrik og de akademiske minutter. Det ergerlige er bare at om jeg hadde latt bilen kjøre sydover fra Fredrikstad i stedet for nordover så hadde jeg vært fremme en halvtime tidligere, trolig mer uthvilt og mindre sulten.

Etter seminaret var det utdeling av en spesiell jubileumsgave til alle deltakere. En flaske årgangsvin 2006, med minnelogo på etiketten. Den måtte flere av oss takke nei til, med beklagelse, da den likevel ikke gikk inn på flyet.

Hjemturen hadde nøyaktig de samme køene, men slapp ikke unna den drøyt halvtime lange køen til innsjekkingsskranken. Der er automater, men kun for utvagte selskaper. Verken Sterling eller Norwegian var blant dem. 35 minutter i kø bare for å få et boardingkort. Sikkerhetskontrollen var en død og plage. 45 mintter i kø, kun to porter! Dette er ikke i overkant svakt, det er definitivt elending. Man er ikke kveg, man har betalt for å benytte flyplassen. Så da får de for helsike bemanne slik at man rekker flyet når man møter opp to timer og et kvarter før avgang! Flere måtte tigge seg ut av køen for å rekke flyet sitt.

På hjemturen kom jeg også på at jeg hadde kjøpt med meg en like-ved-kassa-fristelse på Gardermoen, nemlig ei lita lerke med whisky, for å ha «på lomma» i tilfelle litt oppvarming til torsdagskveldens festmiddag med mer. Den ble ikke drukket, men i køen til sikkerhetskontrollen kom jeg på den, sjekket volumet, nemlig 0,1 liter, puttet den i posen og lukket.

Sikkerhetsoffiseren kikket så lenge og vel på den posen, med den «store» flaska inni, og fant ut at dette måtte sjekkes med sjefen. – Jammen, det er bare 1 desiliter altså! Det hjalp ikke, men etter å ha vært ute en tur, mens køen vokste ytterligere, kom han tilbake og sa det var ok.

Hjemover ville vi også handle litt varer, som gode nordmenn. Nytt nå er at drikkevarer må skilles fra andre varer foran og gjennom kassa, da – herregud – drikkevarene må slås inn for seg og pakkes i forseglet pastpose med kassekvitteringen for akkurat disse stiftet på innsiden av plastposens øverste høyre hjørne! Andre varer må utenom, på egen kassalapp og eventuelt i egen vanlig bærepose. – Ikke åpne forseglet pose før «final destination»! Jeg var litt tørst på en kald brus, men lot det være. Orket ikke peset det ville bli og skulle forklare at jeg ville drikke den der og da.

På Gardermoen hadde jeg funnet meg en utendørs parkeringsplass langt fra terminalen og gått en kilometer, i håp om at det var noe billigere enn P-huset like ved terminalen. Likevel: 440 kroner trukket, takk.

Jeg kom hjem akkurat da Skavlan hadde introdusert første gjest. Intet Nytt på Nytt. Med bil hjem hadde jeg akkurat rukket Almaas, Nærum, Hærland og gjester. Og helga hadde vært reddet. Enhver god helg starter nemlig med Nytt på Nytt. Det blir liksom ikke helt helg uten dem.

Jeg flyr herved ikke mer under 700 km! Det er ikke forferdelig plagsomt, det er bare kjedelig, slitsomt og bortkastet meningsløshet, og jeg hater rett og slett å stå svettende stille oppreist i en kø med bagasje ved føttene. Jeg gidder det ikke mer. Det går tog, buss, båt og det er ofte motorvei til bilen, noe den liker godt. Ikke blir det dyrere heller, også om man må kjøre bil alene.

Jeg må dessuten venne meg av med flyreiser. Når jeg om vel 20 år er en eldre mann med hemorroider, blodtrykk, sirkulasjonsproblemer, astma, revmatisme og svakt hjerte så vil jeg neppe overleve en flyreise. Flyturen i seg selv, joda, men ikke en hel reise hvori inngår passasje av flyplass i begge ender.

God tur!

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted

4 kommentarer om “Flysutring”

  1. Dette er tema i radioprogrammet «Norgesglasset» i dag (mandag), og de oppfordra mennesker som hadde erfaring med «flaske- og taxfreetrøbbel» til å ta kontakt.

    Ut i fra det programlederen sa i lydplakaten, kunne det høres ut som om de allerede har snakka med deg, da – men jeg tenkte jeg skulle si i fra i alle tilfelle.

  2. Milde måne, for en tur *pjuh*. Jeg ble helt utkjørt av å lese, og bestemte meg vel egentlig her og nå at jeg skal KJØRE til København i jula, ikke fly- jeg orker ikke slike irritasjonsmomenter ala det du skriver om her. Så takk for advarselen.

  3. Jeg har ikke snakket med Norgesglasset, men programmet er kanskje tilgjengelig på NRK.

    Sissel: Tog med bytte i Göteborg er behagelig. Billetten kjøper du på sj.se og henter i Strömstad. Avgang fra Fredrikstad eller Strömstad.

    Bil er fint om du kan unngå de verste trafikkoppene og været blir ok. 600 km regn eller snø er også slitsomt.

    Båt om kvelden/natten er meget behagelig.

Det er stengt for kommentarer.