Forlat sofaen!

Hei, blogger. Du blogger nok selv, ellers hadde du neppe lest dette. Ikke? Ok, det finnes unntak, velkommen til bloggosfæren.

Bloggere er veldig opptatt av ytringsfrihet og demokrati. Enkelte «blå» bloggere er ekstra opptatt av at våre friheter og styresett kan være truet av fremmede. For tide er det muslimer som har rollen som truende fremmede. Før vi hadde muslimer var det andre. På sekstitallet var det få som trodde nordlendinger var integrerbare i det urbane Oslo. De luktet vondt, de drakk, de snakket uforståelig og høyt, og de trodde på andre verdier enn folk flest. Så gikk det over når pakkisene kom.

Det fine med affæren omkring karikaturtegningene i fjor er at det har fått oss til beinhardt å forsvare ytringsfriheten. Nå vet vi hvor vi står. Vi vil dø for den, om nødvendig. Gå til krig for den, om det virkelig må komme så langt. Det er en umistelig verdi og en «vestlig verdi».

Men ytringsfrihet er jo ikke det egentlige målet. Målet er vel et opplyst folkestyre der vi kan høste fruktene av en deltakende og kritisk offentlighet. Skal de som styrer styre riktig og rettferdig så trengs et engasjement, ikke bare ved et ordskifte, men ved at vi utpeker folk vi har tillit til som våre representanter direkte inn i maktens korridorer. De skal være «av oss» og sørge for at vanlige menneskers interesser blir hørt. Ikke bare hørt. Folket skal ha makten. Demokrati, heter det. Det er vi, alle, ikke bare et sjikt av samfunnet, ikke bare en samfunnsklasse, ikke bare personer med rikig familiebakgrunn, spesielle egenskaper eller med høy utdannelse som skal ha makt i Norge. Alle skal, inklusive de mer eller mindre enfoldige blant oss.

Men vi vil også at de som skal styre skal kunne stiles til ansvar som handlende personer. Vi innser at vi ikke kan ha folkeavstemninger om alt, men også folkeavstemninger om viktige enkeltsaker kunne ha sine betenkelige sider når de er bindene. For hva om «folket» tok skammelig feil og kjøret landet i dass? Hvem skulel vi da «ta» og holde til ansvar for ikke å ha skjønt bæret?

Så vi har innrettet oss med et representativt demokrati. Vi velger noen vi stoler på til å representere oss og ta ansvar. Det er disse vi kaller politikere. Forbannede politikere? Aldri skal du la deg sause sammen med makta, men heller forbli i sofaen som umoderne og avhengig kritiker, blogg allting? Hva med om alle gjorde samme, ingen orket bli politiker? Hadde vi da et demokrati?

For å systematisere individenes synspunkter til noe som kan bli en politisk kraft har vi etablert partier og dannet lister over kandidater til å inneha vervet som tillitsvalgt, til å ta det ansvar det er å bestemme ting.

Skal du altså ta deg selv og dine idealer på alvor så må du finne likesinnede. Står du alene med sære meninger står du nettop alene. Kan du finne meningsfeller står du sterkt. En samling av likesinnede kalles et politisk parti.

Finner du ikke et stort parti som passer, så kan du se deg om etter et mindre. Små partier det er ingen vits i å engasjere seg i eller stemme på, kan du innvende. Du kan også starte ditt eget, og det er ikke stort som kreves, men det kreves at du har meningsfeller. Andre enn deg, altså. Blant de som utgjør Norges befolkning. De som demokratiet skal være til for. Klare du ikke det så kan du ikke hevde at dine meninger representerer vanlige folk. Du har da helt greit meldt deg ut av demokratiet. Kanskje vil du da ikke under noen «herre», men være din egen. Okay, men så klag ikke på noe samfunnsmessig. At du betale skatt og følge lover er det da «de andre» som har bestemt, de som har like mye bestemmelsesrett som deg.

Som sagt har vi partier og løsere lister av personer. Personene på listene settes opp av de som gidder, som forslag, for å bli vedtatt av et demokratisk møte. Når var du på et slikt møte? Kom ikke og si det bare er «politikere» der og at du ikke ville hatt noe du skulle sagt eller noen du skulle stemt på eller mot. Det er folk, som deg og meg der, med den forskjell, kanskje, at de har meldt seg inn i eller på noe. De har sagt at de vil telle, bli hørt, velge.

Nominasjonene til neste års valg har begynt. Demokratiet i funksjon. Det svake, såre demokratiet, det som stadig trues av apati, selvtifredshet og ren politiker-antipati. Så hvis du ikke reiser deg fra godstolen, fra TV-en, fra tastaturet, så kan du predike ytringsfrihet til krampa tar deg. «Who cares?»

Min medlemskontinget, mitt fremmøte og min stemme avgjorde noe i går kveld, sammen med folk jeg er veldig enig med. De ser ting som jeg ser dem. Nominasjonsmøte, het det. Om 11 måneder er det valg, og du er kanskje av dem som ikke gidder, eller stemmer av vane uten å vite hvem du burde ha tillit til. Det er nå i høst dine tilitsvalgte egentlig velges. Det er nå du kan gjøre deg kjent med dem. Skal du ha tilit til noen er det en fordel ha hilst å dem. Det hjelper i alle fall.

Finn et parti, fra Det Norske Arbeiderparti, Fremskrittspartiet, Høyre til Kystpartiet eller FriDemokratene. Ett vil passe, eller du starter selv noe, eller så er jo demokratiet er uinteressant for deg. Det er i så fall greit, men ikke regn med å bli hørt.

På nominasjonsmøtet i går var det en innvandrer tilstede. Ut fra hans spørsmål var det tydelig at han var ukjent med vanlige demokratiske prosesser, spesielt i norsk form. Men fyren virket dypt imponert. Han var nytt medlem og han lærte mye. Og du?

Neste år er det valg.
Fra et nominasjonsmøte i Fredrikstad