Hannah Arendt, totalitarismen og IPLOS

I dag er det hundre år siden Hannah Arendt ble født. Hannah Arendt var en av det forrige århundrets viktigste intellektuelle. Hun var jøde og filosof, skrev bøker og avhandliger og makt, politikk, autoritet og totalitarisme.

Her skal jeg ikke forsøke meg å noe i nærheten av en fyllestgjørende omtale av hennes arbeider, liv og filsofiske bidrag. Jeg skal nøye meg med ett aspekt, nemlig noen av hennes tanker om den totalitære ideologi og det totalitære samfunn i forhold til moderniteten, det opplyste samfunn, vitenskap, eller kunnskapssamfunnet om man vil.

Hvordan kunne velutdannede mennesker gå sammen om å finne opp den meste effektive måten å ta livet av mennesker på, slik det skjedde under nazismen og under stalinismen?

Som en del av fremveksten av det moderne, fra opplysningstiden og fremover, var oppdagelsen av naturlovene og bruk av vitenskapelig metode. Et et tegn på en rikitg teori er at den kan brukes til å forutse observasjoner og hendelser. Einsteins teorier er glimrende eksempler. Vi vet i dag at lys avbøyes av gravitasjon, men det var Einstein som mange år før et empiriske beviset kom hadde teoretisk vist det. Ellers kan man nevne Darwins evolusjonsteori, men det er utallige eksempler.

Men når det gjelder mennesket så er det temmelig uforutsigelig. Et hvert født menneske repsenterer noe unikt, et intellekt som kan komme til å se verden i et helt nytt lys, oppføre seg tilsynelatende irrasjonelt og i det hele tatt la være å følge lover eller lovmessigheter. I alle fall har vi som mennesker, når vi skal forsøke studere oss selv vitenskapelig, i alle fall det menneskelige intellekt, store problemer. Selvobservasjon er vanskelig for enhvert vesen, må man anta.

Totalitarismen er en politisk retning som forsøker se både historie, nåtid og fremtid i et deterministisk perspektiv, som om menneskehetens, sivilisjonens og samfunnets utvikling følger visse lover. Historiens søkes omskrevet for å passe inn i dette. Menneskene får historiske oppgaver og blir redskaper for påståtte historiske nødvendigheter. Basis for fremtidens historieskrivning er med andre ord da allerede gjort, i all hovedsak, og bare detaljene og heltene gjenstår å beskrive.

De store landevinningene vitenskapen gjorde, som brakte oss enorme teknologisk fremskritt, derigjennom både nye og mer rasjonelle måter å produsere goder på, ble utnyttet til å etablere kvasivitenskaper. Det betyr teorier som har et vitenskapelig skinn, men som i virkeligheten er teorier etablert på basis av utvelgelse av observasjoner som passer inn i en på forhånd bestemt ide. Også politikk ble gjenstand for dette, og vi fikk f.eks marxist-leninisme og nazisme.

Det totalitære oppstår da når enkelte mennesker ikke passer inn i skjemaet. De blir fiender av det historiske prosjektet. Da og først da, kan tanken om at de skal bringes til taushet, elimineres, utryddes kunne oppfattes som både rasjonelt og etisk forsvarlig.

I et totalitært regime trengs egentlig ikke onde mennesker. Det eneste som trengs er mennesker som ikke evner å gjøre seg refleksjoner omkring de handlingene de utfører. Man følger en vedtatt politikk, en forskrift, en praksis, og gjør sin plikt blindt, uten å oppnonere, gjøre anskrik, eller varsle, som vi vil si i dag.

Arendt er spesielt kjent, og delvis omstridt, for sin bok om Adolf Eichmann, nazistenes byråkrat og bøddel, dømt til døden i Israel i 1961. I den argumenterer hun for at ondskapen også kan være banal, at Eichmann neppe betraktet seg selv som overmenneske eller var jødehater. Han var et heller stakkarslig menneske som kun så sin egenverdi i det å gjøre sin plikt, på beste mulige måte. Like fullt var Eichmann ansvarlig og skyldig i folkemord fordi han var menneske, ike ber et hjul i maskineri.

De totalitære ideene oppløser den offentligheten der individene kan stå frem med sine særtrekk, og erstatter den med et massesamfunn der det enkelte individ er i grunn overflødig. Det som i siste instans kjennetegner den totalitære ideologien, er at den søker å eliminere mennesket til fordel for fullstendig forutsigbare vesener som riktignok er i stand til å reagere på ting, men ikke til å virke på egen hånd og velge sin egne vei. Totalitarismen er i bunn og grunn menneskehetens forsøk på å frigjøre seg fra seg selv, i følge Arendt.

Vi bør også spørre oss om vårt samfunn er fri for totalitær tenkning. For meg gir nemlig Arendts beskrivelse visse assosiasjoner til det nylig innførte Peie- og Omsorgssystemet IPLOS. Det er et administrativt datasystem for kommunenes omsorgsetater, som også rapporterer sentralt.

Av plikt mot systemet sitter hundrevis av ansatte i omsorgsetatene i norske kommuner og fører et nasjonalt system med terningkast basert på følgende spørsmål:

• Skaper du og opprettholder du et sosialt nettverk?
• Tar du kontakt med familie, venner, kolleger og personer i nærmiljøet?
• Gjenkjenner du kjente personer?
• Husker du avtaler og viktige hendelser den siste uken?
• Mestrer du samhandling med andre mennesker?
• Handler du i overensstemmelse med sosiale regler og sedvaner?
• Velger du klær i overensstemmelse med klimatiske og sosiale forhold?
• Spiser du servert mat på en kulturelt akseptabel måte?
• Har du ukritisk væremåte overfor deg selv og andre?
• Har du kontroll over verbal og fysisk aggresjon?
• Tar du avgjørelser og organiserer du daglige gjøremål?
• Disponerer du tiden og gjøremålene og integrerer du uforutsette hendelser?
• Vasker du, tørker du og steller du hele kroppen?
• Bruker du vann, passende midler og metoder?
• Tar du på og av deg klær og fottøy i rekkefølge?
• Planlegger du og utfører du tømming av tarm, blære og intimhygiene ved menstruasjon?
• Tørker du deg nedentil og vasker du hender?
• Husker du nylig inntrufne hendelser?

Jeg ser klart en filosofi bak, en stygg skygge av totalitarisme. Spesielt fordi dette systemet skal føres uten frivillighet og uten at spørsmålene trenger være relevante for noe som helst. Det skal tydeligvis føres fordi noe av dette kanskje en dag kan bli relevant. Har man for eksempel som enslig brukket et bein og ber om å få mat tilbrakt gjennom kommunens ordning, så skal man registeres. Er man funksjonshemmet og allerede avhengig av visse tjenester, så skal man registeres. I neste omgang skal vel alle registeres, slik at myndighetene får den totale oversikt over alle avvik. Vi blir alle underlagt et omsorgsregime med det mål å utrydde slike atferds- funksjonsavvik, eller i alle fall at omfanget av avvik blir en måte å begrunne ressursbruk og budsjetter. Til siste kan man lett tenke seg hvor skjønnsbasert terningkastene må bli.

Jeg stiller meg det spørsmål hvor en slik filosofi som her avdekkes kommer fra, altså hva slags type tenkning som ligger bak systemet. Når ble det slik at disse tingene ble et offentlig «ansvar» også uten at man har bedt om hjelp eller assistanse?

Er ikke IPLOS et uttrykk for at velferd ikke lenger betraktes som et individuelt tilbud basert på ønske om hjelp, men at vi er til for systemet som objekter i et massesamfunn? En velferdsideologi der vi skal oppfylle et ideal og total funksjonalitet og rasjonalitet, helt inn i privatsfæren? Er det slik at vi inngår i en historisk bestemt prosess der staten etterhvert tar ansvar for vår totale funksjonsdyktighet og vår totale «lykke»? At vi etterhvert inngår i den «endelige løsning» på spørsmålet om velferd og omsorg, der avvik fra normene ikke tolereres eller skal kureres?

Kan vi bruke et begrep som omsorgstotalitarisme og forstå det innenfor den Arendtske filosofi?

Veileder for IPLOS fra Sosial- og Helsedirektoratet (PDF)
Nei til IPLOS (ULOBA) – Kamp mot IPLOS (Norges Handikapforbund)