Det er en uhygge i verden. Ikke den at mennesker lider og dør, av sult og sykdommer. Det er tragisk, det er vår dårlige samvittighet, for kanskje kunne vi ha gjort mer for å forhindre det.
Men det er også en annen uhygge. Den går på det menneskelige, altså hva det er og hvem vi anser for å være menneskelige. Det dukker opp monstre, mennesker vi ikke anser for å kunne være egentlige mennesker, altså utstyrt med de egenskaper vi anser for være menneskelige, de som danner basis for blant annet menneskerttighetene. Vi har terrorister, altså de som kan få seg til kaldblodig å drepe hundre- eller tusenvis av uskyldige for en eller annen sak, tro eller som hevn. Hvilken «ånd» er det som styrer og motiverer disse individene? Kan det finnes noen svar innen kunsten?
Sveriges Television har nettopp avsluttet sin serie med filmer regissert av tyskeren Tom Tykwer, med filmkunstverket “Heavenâ€, vist sist lørdag.
Ta et menneske i verden, et menneske som deg og meg. Et menneske som tror på noe, det være seg religiøst eller humanistisk, det har en åndelig side, det dypeste i oss. Alle mennesker har en tro på det det gode og det onde, på rettferdighet som en del av det gode, og videre på frihet og demokrati. Opplever vi urettferdighet så reagerer vi, først med de midler vi mener er de riktige, som for eksempel å påkalle myndighetenes oppmerksomhet, når noen av våres nærmestes liv går tapt på grunn av andre menneskers handlinger. Vi vil først og fremst stanse urettferdighetene og redde liv, dernest la den skje fyllest ved at forbryteren straffes.
#### Terror og tro
Men hva kan skje hvis man mister “troenâ€, altså troen på rettferdighet, at drapene kan stanses og forbryteren en dag straffes? Når den myndighet som skal sørge for rettferdigheten på vegne av oss alle står i ledetog med forbryteren selv, hva står da igjen av mennesket som opplever dette? Finnes det noe enda mer grunnleggende, noe almenmenneskelig bortenfor all tro og all rettferdighet?
Hva driver en terrorist til å drepe hundrevis av uskyldige? Har han sluttet å være menneske? Har han ikke lenger en tro, eller er det kanskje for sterk tro som driver ham til å drepe i “Guds navnâ€?
Felles for mange religioner er troen på rettferdighet på den ytterste dag, eller i alle fall en rettferdighet, at det finnes en “orden†i verden som gjør at på tross av våre opplevelser av samtids og hersteds urettferdighet likevel finnes en overordnet rettferdighet, en større plan.
#### Kaldblodig drap
Tom Tykwers film, etter manus av Krysztof Kieslowski, forsøker å sette noen av disse spørsmålene under lupen gjennom et tydelig drama.
Skolelæreren Philippa forsøker gjennom et bombeattentat å drepe en mann som både er ansvarlig sin ektemanns død, og for å pushe narkotika på sine elever. Attentatet mislykkes og fire totalt uskyldige mennesker blir drept i stedet. Konfrontert med dette kollapser Philippa fullstendig, men straks hun er fri til det planlegger hun, og gjennomfører, drapet på ham med kaldt blod.
Hun rømmer sammen med sin forelskede tolk Filippo, fra Torino til Toscana, nærmere bestemt den vakre, gamle og fra middeladeren uforandrede byen Montepulciano, der hun vokste opp. Der treffer hun en gammel venninne, som først gir henne en på trynet for hva hun har gjort, for så å omfavne henne. Hun tilgis, for hun er en av hennes egne, en venninne, som en søster.
Også hennes medsammensvorne, og etterhvert like skyldige venn, tolken Filippo, tilgis av sin far. På ett plan handler dramaet om “frelseâ€, nærmest i religiøs betydning, men det handler også om åndelig nakenhet og flukt, om kjærligheten og skjønnheten som det gjenstående grunnleggende menneskelige. At evnen til kjærlighet kan skape tilgivelse, at kjærligheten, sansen for det vakre og opprinnelige likevel betyr at det er noe felles, noe vi tross alt er troende på.
#### Mangel på tro
Kan man forstå, altså forklare, en moderne global terrorist innenfor denne kontekst? Altså, ikke unnskylde eller bortforklare, men forstå ved å sette i sammenheng. For selv Mohammad Atta var et menneske. Kan forestilles oss ham, og andre terrorister, slik at de må ha opplevd å miste troen på rettferdighet, at tross anstrengelser hinsides all rimelighet, at den, det eller de, som han og hans like en gang trodde skulle bringe rettferdighet, vendte det døve øret til og fortsatte urettferdigheten?
Satt på spissen, skal vi ikke innse at det som kjennetegner terrorismens utøvere ikke er overdreven tro på noe, være seg islam eller andre religioner, men mangel på tro på noe enda mer grunnleggende enn religionen, nemlig rettferdigheten. Så kan vi undersøke hvordan og hvorfor denne mangel oppstår, og fortsatt anta at troen på skjønnhet og kjærlighet fortsatt er tilstede?
Tom Tykwers film er et kunstverk mer enn bare en film. Se den som et levende maleri. Den er tett, intens, samtidig umåtelig rolig og avbalansert. Cate Blanchett er særdeles vakker, nei oppsiktsvekkende vakker, som hårløs spesielt. Regien er perfekt. Dette er til de grader severdig, og for denne skribent en av de vakreste filmer noensinne laget. Handlingen er altså enkel og naiv, men den stiller grunnleggende spørsmål, slik kunst er (ikke skal, kunst er).
#### Ingen ting har forandret seg
Hvis navnet Tom Tykwer gir assosiasjoner til noe kjent kan jeg nevne “Løp, Lola, løp†og “Keiserinnen og krigerenâ€, to utmerkede filmer. “Løp, Lola, løp†var forresten den første filmen jeg så av Tykwer (manus og regi) og ga meg skikkelige frysninger, så kraftige at jeg ga den applaus – etter å ha sett den på TV, hjemme.
For denne skribent, igjen, som i fjor for første gang besøkte Italia, var det fire eksplisitte, nærmest tvingende grunner til å gjennomføre reisen. Den en av disse grunner var scenen fra “Heaven†hvor Philippa og Filippo akkurat har gått av toget, i sin flukt, og legger i vei på en sti mot Montepulciano, vakkert beliggende på en åskam, og hun utbryter “Ingen ting har forandret seg!â€. Det er, etter min mening, nemlig nøkkelreplikken i dramaet. Mennesket er ikke forandret. Mennesket er. Menneskets uforanderlige basis som sådan, det dypest menneskelige, er kjærligheten, troen på rett og galt og sansen for det vakre.
Himmelen er også noe individuelt, ikke din, ikke min eller vår. Himmelen er rettferdens, skjønnhetens og kjærlighetens formål på den ytterste dag, for hver enkelt. Når vi taper den av syne, også gjeldende for oss ikke-religiøse, og mennesker blir ikke-mennesker, da er ragnrarok løs.
(Innlegget er et utkast til en artikkel på borgerjournalistene.org)
Kommentarer
Ett kommentar til “Når troen slutter og himmelen begynner”