Kjell Ola Dahls boklansering

Kriminalforfatteren Kjell Ola Dahl har i Dagbladet fått inn en såkalt debattartikkel med tittelen Norge – et kastesamfunn.

Dahl raljerer over det norske samfunn, trolig som sett gjennom media. Vi er kulturløse og neddopa av media til å hylle de rike. Markedsøkonomien får selvfølgelig gjenomgå. Soldariteten har tatt farvel, kun pengene teller.

Det er jo artig å lese slik retorisk kunst. Det er mange fine poenger, spesielt når de blir kokt sammen slik, sånn at det liksom blir sammenheng i galskapen.

Dette med «kastesamfunn» skal tydeligvis være noe verre enn klassesamfunn. Som kjent arver man sosial posisjon i et kastesamfunn. I et klassesamfunn arver man formue i form av eierskap til varige produksjonsmidler eller man arver mangel på sådan og blir eiendomsløs, eventuelt noe midt mellom som de fleste.

Nå er det jo slik at det er forskjell på folks levekår og inntekt her i landet, og ikke så liten, om enn mindre enn i mange andre land. Det er slik vi vil ha det, men ikke for mye, ikke for store forskjeller. Det som likevel er aller viktigst, er vi vel enige om, er at alle får mest mulig like muligheter. Her står ikke alt så bra til, men sett i forhold til mange andre land er den sosiale mobiliteten i Norge stor, ja trolig Europas høyeste. Ref. denne rapporten. I Norge er det altså, relativt til andre land vi kan sammenlikne oss med, ganske lett for en som er født fattig å bli rik, og omvendt. Norge er altså et glatt klatre- og falle-samfunn. Hvordan man beveger seg avhenger av hva man gjør og hvordan man innretter seg, hvor dyktig man er eller trolig også noe av flaks (lottomillionærer?).

Så når så mange i Norge, i følge Dahl, tror de kan bli rike i en fei, så har de kanskje litt rett i det? Ikke så rart da, kanskje, at media tildels stiller opp de rike, særlig de nyrike, enda særligere de virkelige gründerne, som forbilder?

Men hadde vi hatt «kultur» så hadde vi kanskje stilt opp «minstepensjonisten som overlever på kattemat» som ideal, i all fall moralsk?

Nåja, kulturkritikk skal vi ha, og det går vel knapt en uke uten at vi, for vår mangel på kultur, får så øra flagrer. Men Norge er ikke slik man ser det i media. Man må ha et liv i dette landet for å kjenne folk og samfunnet. Norske media er ikke hele Norge, det bare virker slik. Folk verdsetter faktisk kultur uten at den på forhånd er kommersiell suksess. Det opplever man stadig, om man selv verdsetetr den.

Dahl kommer i skade for å drite ut alle som idioter og lettsindige lykkejegere, og for å forbanne vår velstand. Nei, ikke i skade. Det var det man mente. Og det er i grunn okay også.

Dahl avslutter med denne kraftsalven:

En av det moderne kastesamfunnets myter er at samfunnskritikken gjør seg best sett nedenfra. Der tar den seg godt ut. Ulempen er bare at en slik kritikk sjelden rammer andre enn folk som dopes av media til å tro at svarene på livets spørsmål bor i pyramidespillets lokkende milliardgevinster.

Dahl kommer ut med bok, en roman, nå i september. Den handler om norsk næringsliv fra syttitallet og fremover, ja. Akkurat. Så ser vi ham vel på Skavlan neste fredag?

Ærlig talt, gi mannen en blogg. Han skriver jo som en gud og retorisk glitrende bloggere er mangelvare. Å plukke slik retorikk i fillebiter er desto mer artig, og dessuten enklere på blogg. Det er ikke nødvendig å sende «debattinnlegg» til Dagbladet for å lansere bok, Dahl.

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted