Fra barndommen av har jeg hatt en drøm om å besøke øya Capri. Det hviler noe magisk over den, og den har forekommet meg som manifestasjonen av Skjønnheten og Paradiset. Andre har en slik forestilling om en øde øy i Stillhavet. For meg har det vært Capri.
I voksen alder har jeg videre fått det for meg at jeg må se en vulkan før jeg forlater denne verden. En vulkan på nært hold, måtte det bli. Dessuten må den være aktiv, slik at jeg kunne føle lavaen strømme. Siden de to ting vanskelig lar seg kombinere så har jeg funnet ut at jeg må se to vulkaner, en slumrende en en høyaktiv.
I de siste årene har jeg også innsett at jeg aldri har besøkt Italia. Det er mange land jeg ikke har besøkt, ja de fleste, men ikke å ha vært i Italia ble etterhvert uutholdelig. Dertil kommer at jeg har blitt betatt av et fotografi i plakatform som jeg har hjemme. Det forstiller et utsnitt av takmaleriene i Det Sixtinske Kapell i Vatikanet, nærmere bestemt Michelangelogs Erythrean Sibyl. Det har grodd frem i meg en vilje til å se dette maleriet i original, og se helheten det er en del av. Det er nemlig genialt og uendelig betagende, omtrent som Mona Lisa.
Men «kicket» til å foreta min reise kom ikke før jeg fikk se et bilde av Napolibukta sett fra en terrasse i Sorrento, herunder utsikten mot både Napoli, Vesuv og Capri, fra ett og samme punkt! Der ville jeg sitte, nyte min sigar og en kald Chablis, om så bare for en time. Det skulle bli ett av mitt livs opphøyde stunder. Antakelig burdre jeg gjøre det alene, nettopp for å få maksimalt ut av stunden. Jeg bør legge til at for meg er ikke «alene» forbundet med noe trist, men med konsentrert, uforstyrret og sterk opplevelse, akkurat slik jeg vil ha den.
Så da jeg for et års tid siden fant ut at jeg ikke hadde noen å reise med det året, hadde en uke helt til overs, sterk utferdstrang, en pålitelig bil og rede feriepenger, så bestemte jeg for rett og slett å sette meg i bilen og kjøre dit. Tidligere bloggartikler her, fra juni 2005, har også beskrivelser av turen.
Det tok noen uker med planlegging og hotellbestilling, og jeg ville helst gjennomføre turen på årets lyseste dag. Jeg satte meg fore å ankomme Sorrento tidlig på kvelden. Overnatting underveis var jeg ikke interessert i, men heller sove i bilen om nødvendig. Ca 20. juni ca kl 16 la jeg avgårde fra Fredrikstad, men kun bilen, litt bagasje og meg. Kart hadde jeg liggende, men tok det ikke med. Veikart er noe jeg har i hodet, sammen med innebygget kjørecomputer. Det er en egenskap jeg har.
Turen innebar å passere det trafikkerte Tyskland om natta, med maksimal fart, i alle fall så langt min 100 HK motor kunne klare. På tidlige morgenkvisten passerte jeg grensen til Østerrike etter en forrykende natt, med hard kjøring. Videre gjennom Brennerpasset, forbi de norditalienske byene, gjennom Toscana og mot Roma. Før Roma begynte det å røyne kraftig på, fornuften ville sove litt, men etter en spasertur var det ikke aktuelt likevel. Så jeg nådde Napoli på tidlig kveld, og fortsatte på «vilja» de siste milene til Sorrento.
Hotellet var av de rimelige, men med terrasse med utsikt over bukta. Etter en rask dusj, et herlig måltid mat i restauranten, la jeg kursen mot hotellterrassen i det samme det begynte å skumre såvidt. Bestilte en flaske iskald hvitvin, pris likegyldig, gjerne lokal, tok frem sigaren og nøt synet av solnedgangen mot nord over Napolibukta mens lysene fra Napoli begynte å titte frem som små stjerner, med forgjette de Capri der ute i havgapet og svulmende Vesuv ruvende mot øst.
Hodet var selvfølgelig fortsatt susete etter kjøreturen på hele 2645 kontinuerlige kilometer. Dette er forøvrig noe jeg ikke anbefaler noen å gjøre. Dette er ekstrem-langkjøring. Dette er en slags galskap, i alle fall en engangsgreie for en mann i en slags midtlivskrise som ville bevise noe, ville gjøre noe «ekstremt» for en gangs skyld. Når man har konsentrert seg så intenst i over 24 timer så blir man dessuten merket av det for en stund. Det skal noe til å «lande», psykisk.
Men der satt jeg og hvilte ut, og hadde en av mitt livs stunder. Jeg hadde gjennomført det «umulige», men også vunnet en seier, vist at jeg kunne oppnå en drøm. Og utsikten skuffet ikke, den var perfekt og uforglemmelig. Napolibukta i er vanvittig flott, spesielt fra Sorrento. Og den gamle feriebyen Sorrento har en ubeskrivelig flott beliggenhet oppe på klippen.
De neste dagene gikk derfor med til detaljene som beskrevet over, nemlig tur til Capri, mest for å ha vært der og tatt den i øyesyn. Øya skuffer ikke. Den er så vakker og så bortihampen idyllisk som alle beskrivelser vil ha det til. Den er som en miniatyrverden. Den oser av frodighet og liv, og selvfølgelig, av andre turister. Man skal ta kabelbanen opp til Capri by og gå seg en tur i høyden og bare nyte, avbrutt av et kafebesøk for forfriskninger i varmen. For varmt er det gjerne.
Det ble biltur på forrevne Amalfikysten, med innlagt besøk oppe i Ravello. Bådde denne kysten og Ravello er viden kjent for sin idyll og skjønnhet, og trenger neppe nærmere beskrivelse. Det er bare å slå opp, se bildene og la seg rive med. Dit må du, en gang, selv vi som har så flotte kyster her nord.
Det ble selvfølgelig også tid til tur opp til Vesuv. Jeg fant veien opp til parkeringsplassen fra Ercolano, like syd for Napoli. Derfra gikk jeg en tursti langs fjellsiden helt opp til kraterkanten. Utsikten der oppe fra, ut mot bukta, Sorrento og Capri kan man bare tenke seg, men for meg var opplevelsen å se ned i vulkankrateret. Det er en kjegle på flere hundre meters bredde og som ender i en spiss bunn flere hundre meter nede. Så kan man stå der og forestille seg et utbrudd der nede fra, et utbrudd som fyller hele kjeglen med lave, som så renner over og kanskje sprenger hele toppen i fillebiter. Vulkaner er jo helt unike naturformasjoner. En vulkan må man ha fått med seg. Det er uforglemmelig.
Siste del av egotrippen min var besøk i Vatikanmuseet og Sixtinske Kapell. Kjør aldri inn i Roma med bil, heter det. Jeg var advart, gjorde det, det gikk bra, men jeg istemmer likevel: Kjør aldri inn i Roma. Har du bil, så finn et hotell utenfor og ta toget inn. Det gjorde jeg nemlig, etter å vært der inne. Man lærer.
Etter en lang og ekstremt varm «tvungen» rundgang i Vatikanmuseet kom jeg endelig frem til kapellet. Etter å ha sett så mye vakker kunst, så mange vakre fresker rund overalt, var det å komme inn i det aller helligste en ruvende opplevelse. Synet av den nyrestaurerte takhvelvingen med verden mest berømte freske var så vanvittig sterk at tårene presset på. Det går nesten ikke an at slikt finnes, at det er blitt laget noe så sterkt. For et vanvittig arbeid det må ha vært. Klart det var «en stor jobb» å bygge pyramidene, men på et vis føles det som om dette verket må ha kostet like mye slit og vært preget av like stort pågangsmot, viljestyrke og gjennomføringsevne. Resultatet er, igjen må jeg bruke ordet, nesten ubeskrivelig.
Og «mitt» Erythrean Sibyl-motiv var der oppe, selvfølgelig. Altså, innimellom DER, en bitte liten detalj, var min digre plakat hentet fra. Det er god anledning til å få måpet kjeveleddet av seg der inne. Du kommer ikke ut upåvirket, slik du kanskje gjør fra et vanlig museum. Kapellet gjør noe med deg, og noe slikt har jeg ikke opplevd siden Stonehenge. Noe slikt er nok i klasse med, Kinesiske Mur, Machu Pichu eller Giza.
Turen var over, bare med kortete mellomstopp i Genova og Milano, før direkte retur til Fredrikstad over Sveits, Liechtenstein og Østerrike. En aktiv vulkan vil da bare gjenstå, mente jeg før jeg dro. Nå mener jeg vel at både Kina, Egypt og Peru må besøkes før jeg kan tillate meg å innbille meg at jeg fått meg et fnugg av verdens vidunderligheter. Rart.