Omsorgstotalitarisme

Alle norske kommuner i nå i ferd med å implementere et datasystem kalt Individbasert PLeie- og OmsorgsStatistikk – IPLOS. Det er obligatorisk for kommunene å benytte systemet, og sentralt er det organisert av Sosial- og Helsedirektoratet. IPLOS skal inngå som en modul i det såkalte KOSTRA-systemet (KOmmune STat RApportering).

Systemet skal bidra til bedre beslutningsstøtte i kommunene og bedre rapportering til administrasjon, lokalt politsk nivå og sentrale myndigheter.

Som verktøy er systemet sikkert greit, og det er visstnok godt utprøvd. Det gir en mulighet til å systematisere en rekke såkalte variabler knyttet til den enkelte kommuneborgers (pleie- eller omsorgsmottaker/bruker) situasjon og mestringsevner. Dett er jo data «omsorgsyter/bistandsyter» må ha for å fatte korrekte beslutninger og ytelser tilrettelegge ytelsene til den enkelte. Dette har man jo alltid måttet gjøre og gjort. Det nye systemet vil sikkert gjøre dette bedre, med bedre rapporter og analyser på makronivå (statistikk osv).

Så langt er alt vel og bra, men når man studerer beskrivelsen av «registerkortet» og veiledningene til registreringen så oppdager man noe ganske skremmende. Alle variablene skal registreres. Det er svært mange variabler. Foruten slike uproblematiske ting som navn, fødsel og boforhold så finnes variabler av typen fra «Vurdert av tannhelsepersonell i løpet av de siste 12 mnd (dato)» til «Vaske seg (Om personen vasker, tørker og steller hele kroppen. Bruker vann, passende midler og metoder.)» og «Spise (Om personen spiser servert mat på en kulturelt akseptabel måte. Fører mat til munnen og svelger)». Variablene skal graderes på en skal fra 1 til 5. 1 er «Ingen problemer», 5 er «Klarer ikke».

Men det viktigste er altså at alle variablene (52 i alt) skal registreres. Det er obligatorisk. Uten disse, intet registerkort i systemet, uten dette intet vedtak og trolig ingen omsorgstjeneste. Man kan ikke reservere seg. Det er kommunens og statens system. Det bare registreres. Hvis kommuneborgeren ikke vil eller kan svare på spørsmålene så skal saksbehandler vurdere selv og gi «karakter».

Tjenesten som omfattes av IPLOS er det meste innen helse og omsorg, fra praktisk bistand og matombringing på den lette siden til langtidsopphold i institusjon på den andre enden av skalaen. Bare økonomisk bistand (sosialkontoret), vanlig legevisitt og barnvern utløser ikke registrering i IPLOS.

Så til saken: Dette er hårreisende. Ikke fordi de fleste av slike variabler må registreres før vurdering av om opphold på institusjon skal innvilges, men fordi kommunen med dette skal kartlegge alle som trenger en eller annen, kanskje kortvarig, bistand fra kommunen. Altså, hvis du har brukket beinet og er enslig og uten venner med til å hjelpe, og du ber kommunen om å bringe mat fra butiken, så skal du IPLOSifiseres, totalt. Om du har en funksjonshemming, kan være medfødt eller erhvervet, du er ikke syk i daglig forstand, og kanskje i fullt arbeid, men du trenger hjelp til visse personlige ting eller til vise typer husarbeid, så skal du total-IPLOSifiseres. Det skal da altså, fra en saksbehandler vurderes alt, ned til om du er i stand til å holde deg ren nedentil ved menstruasjon. Ja, det står det!

Det er, vel å merke, ingen gradering av variablene som heter «Irrelevant», «Ikke registrert» eller «NULL» (ukjent), og man får ikek la være å fylle ut disse rubrukkene på skjemaet, da trolig ikke heller på registerkortet/skjermbildet i IPLOS. Alt dette i følge veiledningen som er utarbeidet.

Dette er nesten virkeliggjøringen av drømmen om det totalitære samfunn, i alle fall på omsorgssektoren. Glem overvåkning og registrering av bevegelser, elektroniske kjøp og politisk synspunkt. Det er jo i grunn slikt vi gjør i all offentlighet. Vi vil jo at noen skal vite om det, om ikke alle, om ikke noen sentral myndighert, så i alle fall noen, noen som har behov for det eller som vi vil skal. Vi får ikke kjøpt en vare uten å gå i butikken, vi kommer oss ikke på jobb uten å kjøre bil gjennom en registrator, vi når ike frem med politiske budskap uten å ytre oss om dem til noen bestemt eller offentlig.

Men vi vil da for helsike ikke ha våre eventuelle vannlatingsproblemer registrert noe sted bare fordi vi, den dag vi måtte, har bedt om hjelp til å lage mat! Det er vår rett til å holde slikt hemmelig, om vi vil! Vi vil ikke engang ha spørsmål om det, antydninger om det eller «graving» etter det. Ingen har non med det, inntil vi ber om hjelp til det. Vi vil ha vårt privatliv i fred, så lenge det er mulig. Det er en menneskrett, jfr. menneskeretighetserklæringens artikkel 12:

Ingen må utsettes for vikårlig innblanding i privatliv, familie, hjem og korrespondanse, eller for angrep på ære og anseelse. Enhver har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep.
Offentlig registrering av irrelevante opplysninger om privatlivet hevder jeg er i strid med artikkel 12. Slik registrering kan bare forsvarers dersom de er nødvendige for å oppfylle andre rettigheter. Om jeg kan «Styre egen adferd», som det heter, er min privatsak eller noe de jeg omgås får vurdere, ikke kommunens pleie og omsorgsetat eller Sosial og helsedirektoratet. Heller ikke skal kommunens pleie- og omsorgsetat insistere på å registrere dette selv om jeg på grunn av min eventuelle rygglidelse ber den om hjelp til å få vasket gulvene hver fjortende dag.

Gradering nr 2 er forresten «Noe problemer Utfører/klarer selv, men med endret standard. Trenger ikke personbistand, men kan få behov i nær fremtid». Så hvorfor ikke registrere alle innbyggerne med en gang? Når så mye irrelevant likevel skal registreres, liksom for fullstendighetens skyld, ligger det jo i samme logikken. Best å ha den totale oversikt.

Spesielt vil jeg nevne at alle som har vedtak om brukerstyrt personlig assistanse (BPA), eller «borgerstyrt» som man velger å kalle det for å slippe ordet «bruker», skal totalregistreres i IPLOS. Svært mange av de som har slik ordning med personlige assistenter, og selv er arbeidsleder for disse, ønsker ikke engang å være en del av kommunens omsorgsapparat eller være omsorgsmottaker. De organiserer seg selv i et andelslag, står selv som arbeidsgiver, eller kjøper tjenestene. Alt for midler de har rett på for å kompensere for funksjonshemmingen. Dette er «Uavhengig Liv», noe vi alle ønsker. De aller fleste kan selv, eller noen via næstående støttepersoner, fullt ut ha oversikt over sine egne behov eller eventuelle problemer. De kan selv melde fra dersom det oppstår behov for mer eller mindre assistanse, og får da selvfølgelig dette vurdert konkret der og da, i sin tur. Men de trenger ikke en «full utredning» eller annen grafsing de ikke har bedt om. Få trenger ting de ikke har bedt om, og dermed trenges ingen registrering av «evnen» til ting som ligger utenfor definert behov, bare fordi kommunens skal ha totaloversikt. De (som har BPA) er ikke brukere eller mottakere primært sett. Det er i grunn underordnet. De er faktisk primært arbeidsledere. For eksempel, i stedet for «selv» å legge seg (uten hjelp), er de abeidsleder for en eller flere assistenter de selv har ansatt, til å utføre handlingen i samarbeid. Deres mål er ikke «å få lagt seg» eller «å få komme på do». Deres mål er rett og slett selvstendighet og uavhengighet, som andre tar som en selvfølge, en uavhengighet spesielt fra diverse offentlige etater og deres budsjettøkonomi og velvilje. Å tvangsinnordne disse i total-IPLOS er og blir et overgrep, enda et overgrep og enda en diskriminering og fratakelse av et selvstendig og privat liv overhode.

Vi er mennesker. Når vi er syke, spesielt når vi er veldig syke, trenger vi omsorg, ikke bare behandling av et symptom. Likevel opplever vi at sykehusene utvikler seg i retning av samlebånd dert hver stasjon bare behandler og bryr seg om ett organ, eller ett av symptomene, og ingen tar vare på helheten. Kanskje er det slik at kritikken av dette slått over på hjemmebaserte tjenester, i en ren misforståelse, som om hjemmeboende er en del av «store kommunale institusjon». Man vil tydeligvis «institusjonalisere» og systematisere alle over samme lest, i alle fall alle som våger seg på å sende en søknad til kommunen. Vi er da ikke lenger selvstendige privatpersoner, men en del av en slags desentrailsert og fragmentert gigantisk institusjon, Den Norske Totalinstitusjon for kommunal omsorg og pleie. Kansje bare på grunn av et lårhalsbrudd.

IPLOS, slik det er utformet i dag, må rett og slett boykottes. Folk føler seg grundig tråkket på og diskriminert, spesielt gjelder dette funksjonshemmede. Man vil være vanlig samfunnsborger! Man vil bare ha litt assistanse, akkurat den nødvendige, og få styre dette selv, ikke bli institusjonalisert, pleiet, analysert og statistikkført og målt avføringsmengden på av den grunn – av et kommunalt og statlig omsorgsuhyre.

Faren for misbruk av datene har jeg ikke engang nevnt. Selv uten slik lekkasje eller misbruk er innhentingen i seg selv et overgrep og en umenneseliggjøring. Vi blir OBJEKTER, rene dataobjekter med egenskaper målt i grader. Alle egenskaper målt og gradert!

Motstandsbevegelsen reiser seg. Anti-IPLOS-bevegelsen organiserer seg. Man vi beholde sitt menneskeverd. Man vil ike stigmatiseres og totalinnkorporeres ned til minste dråpe urin eller støvlag man har latt ligge på TV’n fordi man ikke orker ta det så ofte.

Et system basert på en totalitær filosofi er i ferd med å innføres i dette landet – Omsorgstotalismen, mens protestene reiser seg til en et stormløp mot storting, departement og kommune. Det skal kjempes, helt til IPLOS er nedlagt, modifisert og en helt annen holdning gjennomsyrer veiledningen og instruksjonene. Helst vil man bort fra det kommunale uhyret, og få midlene direkte fra Folketrygden, selvorganisert og selvvalgt. Dette kravet vil reise seg nå med fornyet styrke, og folk vil forlange løsninger utenfor «etatene». Man vet faktisk best selv om og hvor man er syk eller «asstansetrengende». Folk tar livet sitt tilbake fra kommunalvesenet. IPLOS = urett. Tål den ikke så inderlig!

Linker:

Sosial og helsedirektoratet

Borgervernet – ArbeidslederAksjonen mot IPLOS

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted