Åslaug Haga har satt i gang et totalt meningsløst prosjekt med såkalte regioner til erstatning for dagens vingeklippede fylkeskommuner. Disse regiontingene og regionadministrasjonen skal få ansvaret for næringsutvikling, forskning, samferdsel (riksveier, men ikke stamveier), miljøforvaltning, landbruksforvaltning, fiskeriforvaltning, regionalt kulturliv og videregående skoler. Det skal bli direkte valg til regiontingene, slik vi i dag har det til fylkestingene.
Reformen er markedsført med at den skal virke desentraliserende ved å overføre oppgaver fra Staten til regionene (selv). Problemet her er at man i reliteten sentralerer fra oppgaver som i dag for en stor del ligger hos fylkeskommune, og at regionene ike vil få i oppgave å forvalte de store tunge oppgaver, f.eks innenfor velferd. Sykehusene skal fortsatt eies av Staten, altså.
Norge er et lite land. I europeisk målestokk er Norge en eneste region, folketallsmessig. Til nød to eller tre.
Vi har nettopp lest at norske kommuner er styrt av naboer og kompiser. Ike så rart, når vi i vårt lille land holder oss med hele 431 kommuner, og den minste av dem bare har 213 innbyggere! Fortsatt sliter mange bykommuner med for lite plass, mens relativt velstående randkommuner nyter godt av å slippe belastningene som påhviler den sentrale bykommunen.
Det er viktig for fungerende kommuner at de har rimelig balanse mellom arbeidsplasser og boliger. Som alltid fungerer en kommune best når den danner et naturlig arbeids- og handlesområde. Det vil si at kommunens innbyggere stort sett arbeider, handler og utøver fritidsaktiviterer innefor kommunen, altså gjør sine daglige resier innenfor kommunegrensen. Man har da et naturlig del-samfunn, med mulighete for å skape indentitet og samarbeid om felles løsninger og utforminger av trafikk-, bolig-, natur- og kulturmiljø. Primærhelse og lokal velferd likeså,
Når dagens samferdsel er så til de grader mye mer omfattende enn de var for hundre år siden, så sier det seg selv at hundreårige kommunstrukturer ikke lenger er egnet. Selvfølgelig har vi justert kommunene, og den største reformen kom tidlig på 60-tallet. Det var en helt nødvendig modernisering. Likevel er ikke den moderniseringen av kommunstrukturen på langt nær gjennomført ut fra dagens samfunn. Det er svært lenge siden vi var et bondesamfunn der man i regelen arbeidet på egen gård, og også lenge siden vi har et industrisamfunn der arbeideren gikk til fabrikken til fots. Mange arbeidsreiser, reiser til butikksentra, reiser til kultur og naturopplevelser skjer i dag typisk over 5 til 100 kilometer med bil.
Mitt lille fylke Østfold har trolig fire-fem naturlige bo- og arbeidsdistrikter, men hele 18 kommuner. Det burde vært under det halve.
Vi trenger større kommuner av mange årsaker, først og fremst for mer rasjonell forvaltning. Bykommunene klarer seg godt slik, men de små kommunene klarer seg på grunn av overføringssystemene fra Staten. Man kan si at Staten faktisk subsidierer en urasjonell kommunestruktur.
Så min resept på et funskjonelt og levende lokaldemokrati er:Del inn landet på nytt, 100 til 150 kommuner.Oppløs fylkeskommunene og fordel opgavene på kommunene, og overoppsynet til statens tilsynsmyndigheterDel alle kommuner inn i enten bydeler, kommunedeler eller bygder/grender, med egne råd, eventuell forvaltning, men uten direkte valg.
Kåre Willoch har forresten skrevet en glimrende kritikk av regionreformen i Aftenposten.