Å gå linen ut

Jeg skal gjøre noe jeg ikke gjør så ofte, blogge litt om en film jeg så for uker siden. Den er verdt noen ord fordi det er en oppsiktsvekkende og overraskende god film, knallgod. Den er også verdt noen ord fordi noen kan komme til å tro dette er en film mest for fans av Johnny Cash og hans musikk. For den er ikke det. Filmen er av de helt **sjeldent gode** fra den kanten den kommer, tør jeg påstå, i alle fall for den som setter pris på virkelig god og «pløyende» historiefortelling (manus), drivende godt filmarbeid (regi) og overbevisende skuespillerprestasjoner.

Hvis man attpåtil liker realistiske, usentimentale kjærlighetshistorier, altså de som **ikke** forteller om dans på roser, men heller om sterk, varig følelsesmessig tiltrekning, tvers gjennom krangel og elendighet, så er dette virkelig den store filmen. Filmen er altså kvalitetsmessig av ypperste klasse. Starter du se den, så vil og må du se videre, uansett humøret du er i den kvelden, rett og slett fordi filmen griper fra første minutt og fullstendig tar deg med og inn i den verden den beskriver.

Den handler om en noe komplisert ung mann, fra det man kaller enkle kår, som etter svært mye motgang og turbulens, frem og tilbake, opp og ned, som slår seg opp som musikalsk artist helt på egne vilkår og med sin egen stil. Parallelt med dette er det en kjærlighetshistorie av en spesiell natur, ganske uromantisk i utgangspunktet, men etterhvert sterk, og til sist tårevått rørende (og da, på sitt vis romantisk, naturligvis).

Dertil er det flust med musikalske innslag, men dette er ikke en musikkfilm, ei heller en artistfilm. Dette er et fortettet drama om en del av en persons liv. At det er ganske autentisk, basert på den faktiske historien om «legenden» Johnny Cash, gjør den ikke mindre interessant.

Joaquin Phoenix spiller hovedrollen, og gjør det med glans og bravur. Nei, han gjør egentlig rollen perfekt, så perfekt at det nesten er skremmende, og rollen er neppe akkurat enkel. Birollen innehas av Reese Witherspoon, like perfekt som Phoenix gjør, og i et utrolig fint samspill dem imellom, og bokstavelig talt.

Så, om du har null forhold til Johnny Cash, hvis liv denne filmen altså er basert på, så har du garantert ikke et *så* likegyldig forhold til ham etter å ha sett den. Du vil trolig ikke bli påvirket i din musikksmak, så ta det med ro, men du vil kanskje lytte til Cash på en litt annen måte heretter. At låtene hans er basert på eget *levd liv*.

Cash var den fordømte, fordømt av sin far, sin samtid og til tider av sin elskede, for sin person, sin stil, sitt pillemisbruk, sin musikk for sin identifisering med fengselsfanger. Dette er fremstilt greit, uten overdramatisering eller forsøk på skape en helt. Cash var sta, gikk på trynet mange ganger, men var fortsatt sta. Ikke snakk om noen «onde» som ville «knekke» ham, nei kun at omverden ikke hadde tro på det. Cash trodde på det og gikk altså linen ut, både i musikken og kjærligheten. En inspirasjon til å søke å leve et **helt** liv, «in the end», selv om det liv du lever i nåtiden er aldri å haltende, med andre ord.

Her er det terningkast seks fra meg og varm anbefaling, for enhver. Med trykk på **enhver**.

**Walk the Line**, heter den. Tilgjengelig på DVD.

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted

One thought on “Å gå linen ut”

  1. Ja det er en veldig god film – helt enig.
    Filmen kan også anbefales til unge ungdommer. Mine jenter er 11 og 13 og refererer stadig til den filmen – og musikken hans. De likte filmen veldig godt.

Det er stengt for kommentarer.