Jeg gjør i dag et unntak fra en slags regel her og anbefaler et blogginnlegg. Kanskje er det en dum regel, i grunn.
Jeg leser ikke så mange blogger fast, men kikker innom litt av hvert på en liten runde. Noen ganger kommer jeg over små perler. Det er ikke engang alltid jeg legger merke til det straks, etter å ha lest, men oppdager at jeg husker innholdet, gjør meg assosiasjoner til det over flere dager. Da må det har gjort inntrykk, gitt meg noe.
Enten jeg selv tenker over livet, eller hører andres tanker om det, så har jeg nå startet med straks å assosiere det til en togreise. Perfekt. Det kan jeg takke Miriam for.
Miriam skriver nemlig så treffende og vakkert om livet på sin blogg Virveltanke blant annet:
Jeg har et litt ambivalent forhold til dette med at toget aldri stopper opp. At jeg hele tiden skal bli dratt gjennom svinger, gjennom tuneller, oppover bratte skråninger og over lange sletteområder. De fineste turene jeg har hatt, er de over slettelandskapet. Her går det meste av seg selv, jeg kan lene meg tilbake i setet og nyte utsikten fra begge sidene av toget. Over slettene skinner som regel solen og etterlater seg et velbehag av harmoni som fyller opp kroppen. De gangene føler jeg at jeg skinner som solen selv.
Problemet er som sagt at toget aldri stanser opp. Ingen har sett konduktøren. Han går bare under navnet Tiden. Andre kaller ham for Skjebnen, mens enkelte av de troende passasjerene kaller ham for Gud.
Nå er innlegget også oppdaget av et magasin (LILLIT) som skal trykke det.