Barn og seksualitet

Dagbladet har i dag et oppslag om at en barnehage «vil la barn leke sexleker». Du verden. Jeg visste ikke at slik «la» i betydningen tillate var noen nyhet. Ei heller er vel barn og seksuelt betonte leker noen nyhet. Eller er barn totalt forandret siden jeg var det?

Det er egentlig ikke så mye seksuelle leker det dreier seg om. Det dreier seg tydeligvis om kroppsleker på den ene siden, og det er snakk om onani på den andre siden. Og en viss «puling» som lek.

Da jeg var barn lekte vi «doktor» en gang i mellom. Helst i skogen, for noen hadde fortalt oss at det ikke var lov, eller kanskje farlig. Spennende var det i alle fall. Dessuten puleleken. Puling var noe de voksne drev med i det skjulte, og derfor var det ekstra spennende. Så da lekte vi den, en stund. Skulle være gutt og jente, og gutten skulle ligge oppå. Ellers skjønte vi ikke helt hva den gikk ut på. Det med at den egentlig skulle skje uten klær brydde vi oss ikke om, men det var stadig snakk om at noen hadde prøvd uten. Aldri hørte jeg at noen hadde fått straff for det hjemme, om det var kommet voksne for øre eller øye. På sekstitallet hadde man da såpass vett, og var såpass fordomsfrie, at barns lek var barns lek.

Men nå har det tydeligvis skjedd en endring. Barn går i barnehage. Der bestemmer voksne og legger rammene. Så er det tydeligvis slik at dagens barnehagebarn i sin alminnelighet ikke får lov til å leke de leken de har lyst til å leke. Det er vel fornuftig, for visse leker kan være skadelige. I noen tilfeller. Og det kan vi ikke tåle, i alle fall ikke i barnehage, der noen skal passe på og ha ansvar. Selv det med fysisk farlige leker er noe omstridt, men det er en annen diskusjon.

Men hvor i himmelens navn kom det inn kroppsleker, leker som ofte er drevet av helt barnslig nysgjerrighet, er farlig for barna som deltar? Finnes det noen undersøkelser på dette? Eller er det de voksne som kan ta skade, eventuelt bli fordervet?

Og så er det dette stygge, et tabu, at barn også har seksualitet. Vi vil ikke det. Vi har laget barn slik at de ikke skal ha det. Og hvis de nå likevel har snev av det så må de tuktes slik at de holder seg fra det. Så kan vi late som det ikke eksisterer. Elelr at det er en forferdelig sykdom enkelte barn av uheldige foreldre som har det. Kanskje betyr det tilmed at at det i grunn er foreldrenes feil. Kanskje hadde de for mye sex da de lagde dette barnet, eller kanskje har de vært uforsiktige med «leken» mens barn var i huset, barn de trodde sov. At de skulle ha fått innblikk i soveromsaktiviteter er sikkert barnemishandling. Så det må for en hver pris skjules. Ikke mitt barn

Da jeg selv var småbarnsfar ble det arrangert en kurskveld på arbeidsplassen. Barn og seksualitet handlet det om. Mange lærte mye, men mange fikk vel først og fremst alminneliggjort det. Aha, så det er ikke så sjelden. De fleste barn, javel. Så, det er sån de gjerne gjør det, gutta ofte slik og jentene slik. Føler de vellyst også? Gurimalla. Tar seg selv helt til orgasme, nei nå går det vel for langt. Men det var slik det var, basert på en mengde undersøkelser i mange land. Normalt, for svært mange, men det er da store forskjeller. Så lenge man ikke griper inn og sier fy, så lenge ingen (barn) tvinger en annen (annet barn) så er det helt og holdent ufarlig og ikke noe å bry seg om. Normal bruk av kroppen. Bli kjent med sin egen kropp, sine lyster og utvikler sine ferdigheter. Det er jo det barn generelt gjør, så sant de ikke sitter foran en skjerm.

Men i år er det definert som problematisk. Det må bety at verden går bakover, at vi blir dummere og dumemre, mer og mer uvitende, mer og mer angstbiterske, og får stadig flere tabuer. Eller hva er det som skjer?

Den omtalte barnehagen er ikke interessant. Den er normal og sunn. Det som bekymrer meg er alle de andre barnehagene. Hvordan tuktes barna der? Sperres de inne hvis de blir «tatt»? Får de skjenn? Eller kommer bare en av personalet og stotrer nervøst, at dette **må** dere da ikke finne på, og **hysj**! Tanken er skremmende.

Det er også snart umoralsk og rene barnemishandlingen og la småbarn, helt ned i spedbarnsalderen, bade nakne på stranda. Da jeg var barn gikk det adskillige år før et slikt plagg ble anskaffet, helt opp mot skolealder. Man kjøpte ikke unødig tøy. I dag, derimot, blir man vel skrekkslagen ved at en «pedfofil» mann skulle måtte kunne observere dem fra buskene og kanskje få «visse lyster». Og når man er opptatt av denne «pedofilien» som så skrekkelig i seg selv så blir jo dette en ren selvfølge. Barn må ha sine små kjønnsdeler tildekket. Det kunne komme noen, en «sånn en» og få feil lyster, eventuelt tenke feil tanker.

Kanskje tilmed er det slik pedofili oppstår, for alt vi vet. Nakne barn, eller barn som bedriver noe der nede. Observeres dette av en voksen, i alle fall om det er en mann, så blir han kanskje smittet og får griller i hodet. Det er jo menn i barnhager. I grunn rart at det er tillatt.

Hva skal vi så gjøre når barna er skapt feil, utstyrt med liknende kroppsdeler som voksne, og med liknende følelser som voksne? Skal vi fortie det, forby det og gjøre anskrik, eller skal vi rett og slett ikke gjøre noe, akseptere det og være lettet over at de ser ut til å være normale?

Jeg er jo ikke i tvil. Men når omtrent var det at verden gikk av skaftet når det gjelder dette med barn, kropp og seksualitet? Det skulle vel aldri være omtrent da man sluttet og bry seg om handlinger, men mer var opptatt av holdninger? At visse ubehagelige fakta kan føre til feil holdninger. At uønskede handlinger som ennå ikke er utført skulle kunne forhindres med riktige holdninger?

At vi har gått fra politi, til tankepoliti, hele veien til tankeforebygging? Og at vi nå vil forandre virkeligheten som et middel i denne forebyggingen?

Nok spørsmål. Jeg er glad jeg ikke er barn i dag.