Blå film

Sett at man brått mister alt man har kjært, ektefelle og barn, også viljen til å leve, går fullstendig i null, blir full av hat mot livet og av kynisme, men ikke klarer ta livet av seg heller, hva må man gjennom for å vinne tilbake det menneskelige i seg, til finne et liv i mening igjen? Kan man tenke seg et liv uten å være avhengig av andre, som et vern mot nye tragedier, der andre bare blir et middel for sine egne mål?


Filmen Blå, av Krzysztof Kieslowski, er det første i en trilogi som ble etterfulgt av Hvit og Rød. Den starter med en ulykke der mannen, en kjent og høyt skattet komponist, omkommer sammen med barnet, mens hans kone Julie overlever. Den fortsetter med hennes enorme sorg, mentalsykehusopphold, selvmordsforsøk, nullstilling av seg selv, og senere forsøk på isolasjon, avstand til sitt tidligere liv og videreverdigheter om den avdøde mannens ufullendte musikkverk. Og den handler også om hennes lange vei tilbake til ikke bare det å kunne føle kjærlighet for noen, men til å føle samhørighet, gjensidighet, ha respekt for og innse avhengighet av andre.

Tidligere har jeg sett Rød og Hvit, men fikk endelig sett Blå i går kveld. Der Hvit var enormt flott og poetisk, der Rød var vanvittig bra, en sensasjon av vakker filmatisk poesi, prisbelønt, så har jeg ikke lenger ord for å karakterisere Blå på en sånn skala. Denne filmen er først og fremst et rent kunstverk, men fungerer til de grader også som troverdig fortelling. Den forteller sin historie gjennom farger, lys, symbolikk, lange sekvenser, svarte brudd som overganger, noen ganger midt i en samtale, og til tider ekstreme, ubeskivelig vakre, nærbilder av rent symbolske detaljer, og sist, men ikke minst gjennom Juliette Binoche. Binoche husker vi fra Sjokolade (2000). Og som det fungerer her!

Historien er nydelig, sterk og betagende. Den blir altså sterkt troverdig og severdig gjennom en helt vanvittig stor skuespillerprestasjon av Binoche. Jeg visste hun var god, men dette tar kaka. Overgår det meste jeg har sett.

Men det som gjør denne filmen helt vanvittig stor synes jeg er Kieslowskis eminente fortellerteknikk. Jeg kan ikke få sagt det på annen måte enn at dette er visuell poesi i mesterklassen. Jeg har aldri sett maken. Har du sett en Kieslowski før så vet du hva han er i stand til, men aldri har jeg sett det så vellykket som i Blå.

Dett er ikke en film for den som bare vil bli foret med en god og engasjerende historie, føle litt seintimentalt eller spenning, nyte gode replikker og dramatiske situasjoner. Dette er en film som lokker deg til å komme inn i situasjonen og ta valg, erkjenne noe.

Prosjektet til Julie, isolasjonen og selvstendigheten og uavhengigheten, bygge opp sin styrke gjennom den, går ikke helt som hun trolig hadde tenkt. Hun lar seg gradvis påvirke, både av personer fra tidligere liv, sin kjærlighet til musikk, sine evner, sine små fobier, sin barndom og av nye mennesker hun treffer.

Påvirkningen skjer både ut fra at både negative og positive følelser blir både et hinder for utfoldelse, årsak til nye kontakter og inspirasjon til ny erkjennelse om seg selv. For eksempel har hun fobi for mus, og når hun oppdager en mus vil hun straks slå den ihjel for oppretteholde kontrollen. Men musa har unger og det blir verre. Da må hun ty til en ufordragelig nabo som har katt og la den arbeide i fred mens hun er ute, samt la en venninne rydde opp. Isolasjonen fungerte ikke, og hun forsøker gå til sin barndom for å finne årsaken til sin redsel. Symbolikken er enkel, men svært velfungerende slik den er skildret.

Hun forsøker videre bruke og kontrollere sin manns tidligere samarbeidspartner og andre, et stykke, en stund, inntil hun forstår at hun er avhengig av andre mennesker og at andre mennesker er avhengige av henne. Frihet fra relasjoner er nytteløst. Totalt frihet og selvstendighet er ikke mulig uten å forsake nettopp prosjektet selvbestemmelse. Det er denne gjenfinnelsen av hva det vil si å være et helt, mangekantet menneske gjennom skildringen av indre revurderinger via subtile detaljer som for meg både blir fortellingens hovedtema og sterkeste side, selv om det sikkert er mange fasetter og mange måter å forstå den på. Det er ingen fasit i så måte, og jeg tror enhver vil finne sin forståelse.

Hun finner også tilfeldigvis ut at den avdøde mannen hadde en elskerinne. Så vil hun oppsøke henne og gjør det. Det kan gå bra, det kan hende ikke, og det er faretruende. Og hvorfor utsette seg for den påkjenningen? Det som så skjer er ikke sentimentalt i det hele tatt. Det er bare så bra skildret, helt enkelt. Følelsene hennes ligger fullstendig utenpå, de skriker mot en, helt uten at noe blir sagt eller gjort effekter omkring dette. Man bare ser det, og man svelger hardt. Man er inni Julie, føler smerten og spenningen, ser og forstår erkjennelsen hun gjør. Det er vi som erkjenner *sammen* med Julie der. Uforglemmelig scene. Det der gjør ingen etter Binoche og Kieslowski, tør jeg påstå. Kone og elskerinne har møttes før på film, og det enten saftig eller sentimentalt, men aldri slik. Bravo.

For meg ble også slutten noe av det aller beste. Slik, helt uten noen evig funnet lykke, så vakkert og ekte, kan virkelig en fortelling av denne typen slutte. Den slutter med et håp, et håp om tro, en håp om en tro på, der var den igjen, kjærligheten, får man vel si. Det skildres gjennom en telefonsamtale som ender litt brått da hun blir skuffet, men så håper vi så sterkt at hun da *må* forstå, må ikke la skuffelsen råde, må erkjenne, og håper intenst at det *ikke* blir slutten der. Og så løfter hun igjen opp telefonrøret og ringer tilbake. Det som da sies ville slett ikke vært så tåredryppende vakkert om man ikke hadde fulgt og tatt inn historien, men blir der og da bare så direkte, utilslørt, så sterkt, akkurat de tanker vi håpet hun måtte gjøre seg og som vi var med på. Og gjorde, etter for aller siste gang i filmen, å ha tenkt seg om og foretatt en revurdering.

Revurderinger er nemlig sentralt, et stort poeng for filmskaperen her, tror jeg, eventuelt bare opplevde jeg. De blir aldri uttalt. Julie handler, foretar seg ting og sier det som må sies, men legger aldri ut om sin tvil, sjelden sine tanker, har meninger. Men vi ser det likevel så det griner. Uuttalte omvurderinger av situasjoner underveis blir klare og tydelige som jeg aldri har sett det gjort i noen film. De stod skrevet med store fete typer for mitt indre, gjennom det visuelle og valg av detaljer.

Filmen og trilogien er mye omtalt, og jeg føler meg slett ikke i stand til å yte den rettferdighet. For de som ikke måtte ha sett den får heller gi en link til en rosende omtale jeg fant, nemlig «Trois Couleurs: Bleu» på Diskuterfilm.com, for slik at de som ikke har latt seg overbevise av meg her kanskje kan revurdere sin eventuelle skepsis.

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted