Brudd og dets årsak

Nå har jeg funnet det ut. Altså hvorfor det blir samlivsbrudd og skilsmisser. Hvorfor kjærligheten ikke varer. Jeg innstiller meg herved til neste års nobelpris.

Brudd skjer nå den ene av partene slutter å se på den andre som et individ, men som representant for sitt kjønn. Hun har blitt et typisk kvinnfolk eller han har blitt en typisk mann. Da er det slutt, over, finito. Det er rimelig åpenbart at ingen kvinne kan være gift eller samboende med det samlede mannekjønn, og ingen mann med det samlede kvinnekjønn. Det får være grenser.

Så er naturligvis spørsmålet hvorfor det blir slik, at man en lei dag ser på partneren som sitt kjønns representant. Det har naturligvis med at kjønnsdriften er rimelig stor og uhåndterlig. Den er så stor at hjernen forvirres. Man tenker og gjør ting man ikke mener er klokt, i alle fall for det man har lært man skal holde hellig, og det er mye. Kjønnsdriften er til for at vi skal formere oss, og det er selvsagt det viktigste av alt, når alt kommer til alt. Men i mellom der, altså når manglende formering ikke er trusselen, så har vi en rekke andre prioriteringer. Egentlig. Men så kommer da denne kjønnsdriften, og annet beslektet, følelsesmessige greier og tar makten over våre ellers så veloverveide handlinger og forventninger. Eksempler:

* Man tar elsker eller elskerinne, helt uten at man ville det
* Man forventer at partneren skal være like seksuelt attraktiv som da de møttes, enda seksualdriften fordrer litt utskiftning av partner for å være mest mulig effektiv
* Man mister evnen, det blir slapt eller tørt, ettersom, og dette er den største av alle trusler. Særlig i kombinasjon med de ovennevnte eksempler

Intet av dette er ens egen skyld, naturligvis. Det er noe som skjer med en. Det kunne vært akseptert som naturgitt, men det blir det ikke. Kjønnsdriften har jo alltid et objekt, den andre, den man begjærer eller partneren man har. Siden det alltid er mest besnærende å finne en skyldig person enn å akseptere naturen, så velger vi den skyldige person. Noen har **gjort det mot oss**. Og da blir vi forbanna. Og trakasserer eller går i sinne og kommer aldri tilbake. Ikke til den samme.

Det måtte være om de to ektefellene i sin ensomhet og bitterhet søker til nettet for å finne en bedre partner. Og finner hverandre. Det har skjedd. Det gikk riktignok ikke godt, men det er illustrerende. Enhver, bare ikke den som har skylda for elendigheten, vil være mulig nytt objekt.

Men det en fase mellom som er interessant. Det er at når det eller den skyldige er utpekt, her partneren, så er det jo selvsagt urimelig å legge dette stakkars enkle, lille individ alene til last. Man var jo en gang glad i den personen, elsket den, ville dele livet med den.

Så skjer det som alltid skjer når man ikke fatter hvorfor man avskyr og er redd noen, nemlig at man setter individet i sin rette bås, i sin gruppe, sin kategori, sin avstamning. Da åpenbarer hele forklaringen seg. Nå blir partneren altså ikke satt i bås etter hårfarge, alder, ganglaget eller slikt, for det hele dreier seg jo, som vi har drøftet her, om *kjønnsdriftens* tyranni. Og da er det jo kjønnet som er viktig. Hun er kvinne, han er mann. Så enkelt at det er opplagt.

Hun blir typisk kvinnfolk, og alle de negative egenskaper man måtte mene å vite om kvinner generelt blir hun en representant for, ja tilmed et *typisk* eksempel på.

Han blir typisk mann, og alle de negative egenskaper man måtte mene å vite om menn generelt blir han en representant for, ja tilmed et *typisk* eksempel på.

Så jakter man gjerne en ny partner, finner en ny kvinne eller en ny mann. Men som alltid, et nytt bekjentskap er kjennetegnet av at den nye personen representerer *unntaket* far det typiske ved sitt kjønn. Graden av unntak er tilmed et av de beste komplimenter man kan gi, ikke sant?

– Åh, *du* er en uvanlig mann, du, så snill og omtenksom, en ordentlig gentlemann
– Åh, *du* er en uvanlig kvinne, så selvstendig og sterk, en kvinne som vet hva du vil

Eller liknende, i uendelige variasjoner.

Og så har vi det gående igjen, inntil kjønnsdriften igjen forvirrer oss og styrer oss til vanvittige selvbedrag.

Så vi skulle kunne nå et stykke med å begynne med å bli kjent med oss selvtidlig i livet, erkjenne oss selv, vite våre følelser og hvor sterke de kan være. Så lenge vi lærer fra barndommen av at sånn kjønnsdrift er noe vi helst ikke skal ha før vi befinner oss i en seng med en kjæreste og denne kjæresten har samtykket til å la deg vise frem din store eller våte kjønnsdrift, så er det neppe håp.

Med andre ord, romantisk kjærlighet og kjønnsdrift er bare koherent i fire-fem måneder. Deretter gjelder det å late som. Til det eventuelt sprekker. Eller til vi en dag, som litt klokere, har funnet både aksepten og kontrollen. Da er det imidlertid i alminnelighet for sent.

Jeg skal ha den nobelprisen.