Crash – en tankevekkende film om fordommer

Los Angeles om kvelden
Da jeg leste omtalen av denne filmen første gangen ble jeg absolutt skeptisk. Slik tror jeg nok ganske mange blir når i de allerede har sett NRKs «trailer» eller i morgen kveld leser en omtale på en eller annen TV-guide, for å finne ut om de skal sette av bortimot et par timer til den.


Selv ble jeg litt provosert av filmens tagline «You think you know who you are? You have no idea.» (Tror du at du vet hvem du er? Du har ikke peiling.)

Enkelthistorier

Filmen består av enkelthistorier som alle, på hver sitt vis, har rasisme, fremmedgjøring og fordommer å gjøre, i storbyen Los Angeles. Det hele kretser rundt to kollisjoner mellom biler, og hvor vi får være med på deler av de involvertes opplevelser i tiden før. Har du sett Magnolia så vet du hva jeg mener.

I begynnelsen kan det virke en smule langtrukken, man får ikke helt alt dette til rime. Etterhvert kommer det likevel både opprørende, sterke, morsomme og rørende scener, samt at man svakt begynner å ane hvor dette skal bære som helhet. Tror man. Men dette er ikke en forutsigelig film. Faktisk svært åpen, såpass at jeg var lettere sjokkert over at det var dette som skulle skje, eller rettere, hadde skjedd.

Enkeltepisodene blir sakte, men sikkert bundet sammen gjennom klippingen. Ting tar svært overraskende vendinger. De forbannende jævlene, idiotene, de innihelsikes forutinntatte arrogante jævlene, viser seg å kunne handle adekvat, rettferdig og rimelig, vise omtanke og redde liv, mens de åpne, skikkelige, fornuftige viser seg å bli meget kaldblodige og kyniske, i gitte situasjoner. Akkurat her synes jeg filmen innholdsmessig er på sitt beste. Dette tror jeg på. Det er tilskueren som får sine fordommer rykket opp, snudd og vendt på.

Riktige holdninger?

Når vi setter oss på vår høye moralske hest og skal gå i korstog mot usunne holdninger blant andre, særlig om de arbeider i det offentlige, så er det umulig å gjøre det med en fordomsfri holdning. Vi vil komme til å dømme og sparke ut mennesker på feil grunnlag, eventuelt sitte tilbake med de ryggløse og feige, de som bare har sin riktige holdning utenpå og vet å ordlegge seg riktig (les gjerne «politisk korrekt»).

Filmen Crash sparer ingen. Det er hensynsløst utleverende for alle grupper, ikke minst de som stadig skriker opp om diskriminering. Sarkasmen er løs.

Filmen har ikke et direkte ytre budskap om hvor forferdelig rasisme og fremmedfrykt er, den forteller om den, undersøkes dens natur, setter ting i sammenheng og får oss til å tenke. Helst noen nye tanker. Det er bra og dårlig, men ikke kun som svart og hvitt. Filmen er sann, fordi den påviser at vi, fordi vi er mennesker, er påvirket av fordommer, rasistisk tenkning og tendenser til å sette andre, de litt ulike oss, de fremmede, i båser og lage stereotypier av dem, mer eller mindre bevisst. Og at noen ganger er fordommene riktige og observerbare, kanskje nyttige, men ikke alltid som vi helst vil tro det. Alle fordommer kan ikke bare fordømmes, bare settes i bås som nettopp kun det. Men gudbedre så nyttig det er å sette lys på dem, granske dem, kanskje bytte dem ut med et par andre, bedre, mer opplyste. Kvitt dem helt blir vi aldri, selv om vi er aldri så mye motstandere av rasisme. Hold kjeft, din forbanna, intolerante rasistiske drittsekk, sier jeg og føler meg så dønn liberal og tolerant.

Banal, ekkel drittfilm?

Men dette er da banale selvfølgeligheter, kan man innvende. Filmen kan også påstås å bestå av både usannsynlige og temmelig parodierte karakterer og idiotiske sammentreff. Lite nytt, svak i sammenføyningene, tilmed en håpløst flau ubetydelighet? Den er lett å like, men også lett å mislike. Personlig tror jeg den er såpass omdiskutert fordi den faktisk tvinger deg til å tenke litt over det du burde ha tenkt over, men ikke vil være ved at man ikke har. Selvfølgeligheter er ikke alltid god tone, de forbannede banale selvfølgeligheter og «tankevekkende» sprøyt man skal prakke på oss, vi som har tenkt om sånt før.

Filmen stiller forresten med et stjernelag av skuespillere, som Sandra Bullock, Matt Dillon og Jennifer Esposito i spissen.

Den fikk tre Oscar, nominert for ytterligere tre, vant blant annet for beste klipp og beste film fra 2005, noe mange ble provosert over når de synes den er dårlig, men for mange er en film tydeligvis aldri god lenger etter at den fikk Oscar, mon tro?

Det bør bety at filmen bør sees, det. Likte du den eller ikke? Passe liberale selvfølgeligheter, ryggesløs der alle til slutt blir sympatiske, eller en virkelig pløyende film om sider ved dagens virkelighet? Du har sjansen til finne det ut i kveld kl 21:05 på NRK1 (søndag). Jeg vet jeg er glad jeg så den for noen måneder siden, fordi jeg husker den godt, at jeg ble sittende og fundere litt etterpå, og fordi den stadig har vendt tilbake. Jeg får den neppe til å oppleves uvesentlig på meget lenge.

Vet du hvem du er?

Joda, jeg vet hvem jeg er etter å sett filmen og fordøyd den. Jeg skjønte ikke spørsmålet, men i alle fall tror jeg at jeg skjønte spørsmålet i løpet av filmen. Og nei, jeg visste virkelig ikke hvem jeg var. Før og etter, ja, men ikke da, der på det punkt hvor filmen var som mest provoserende, for jeg fikk raskt så hatten passet. Jeg vet at jeg tenkte som jeg tenkte, pokker at jeg tenkte sånn, så fort, så inderlig harmdirrende, bedrevitende, fordømmende, avkledd. Jo, også litt bedre etter visste jeg det. Kanskje.

Tittel: Crash (Kollisjon)
Regi: Paul Haggis (debut)
Manus: Paul Haggis
Klipp: Hughes Winborne
Produksjon: Bull’s Eye Entertainment (såkalt uavhengig, «independent» film)
Sjanger: Krim, drama
IMDB-poeng: 8,5 (nr 145 på rankinglista der for alle tiders beste filmer)

Også publisert på iNorden.no

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted

6 kommentarer om “Crash – en tankevekkende film om fordommer”

  1. Dette var en god filmomtale. Kanskje jeg må forsøke å få med meg denne filmen i kveld. Skulle egentlig ha sett den mange ganger, men..

  2. Takk skal du ha! Takket være at jeg leste denne omtalen på forhånd fikk jeg med meg filmen på nrk i går. Dvs jeg tok den opp og så den i dag. Og den traff noe innmari hos meg.

  3. Noen filmer står for meg som veldig vesentlige, viktige, umulig å komme forbi med likegyldighet. Denne er en av dem. Verdt å skrive om den, om så bare en ekstra person fikk den med seg.

    Den gir en del trøkk, f.eks den historien med mora, sønnen og den bortkomne broren, samt redningsscenen ut av den brennende bilen, ut fra forhistorien til de involverte. Siste er usannsynlig, selvfølgelig, men det er jo det historier handler om, den dagen det usannsynlige, men mulige, skjer. Hvordan tenker, hva har vi bestemt oss for å tenke om ting, vi slik at også slike paradokser er noe vi kan forholde oss til?

    Og den gode, rettferdige, liberale, tolerante og «uredde» politimannen, han vi trodde hadde gode prinsipper og våget stå for sin overbevisning, han som var så angstfylt og ynkelig at han drepte i pur panikk, skjulte alt og trolig slapp unna med det, takket være at det «bare» var en svart tølper det gikk ut over. Han er vel enda politimann, mottar utmerkelser. Også de som ikke har drept, bare så inderlig er i stand til det i gitt situasjon.

    Jeg elsker slike spissformulerte paradokser av en eller annen grunn.

  4. Ja, jeg ble skikkelig berørt av denne filmen. Blogget litt om den selv før i dag, men linket hit siden du har skrevet så utførlig om den. 🙂

    Jeg ble spesielt grepet av scenen med kvinnen som satt fast i bilen – og med den lille jenta som trodde hun var usårlig. Emo som jeg er knakk jeg skikkelig sammen her… men begge gangene ble jeg skikkelig overraska over hvordan det gikk.

    Spennende tema det der.. hva man tror om noen kan vise seg å være det helt motsatte «when the going gets tough».

  5. Bilscenen. Legg merke til hvordan han går frem for å vinne den nødvendige tilliten, og hvordan han så høflig og respektfullt forklarer at han på gjøre slikt og slikt grep, om han får lov, noe som fører til at de blir farlig intime midt i kaoset. Altså stikk motsatt av den typen han var da de møttes første gangen, da det lå rasistiske og kvinneforaktende motiver bak.

    Det hamres da inn hvor vesentlig det er å se på hverandre som mennesker først og fremst, der verken rase eller kjønn spiller rolle. Ikke når det står om liv. Fordommene kommer i veien for det menneskelige.

    Og kjæresten hennes, som VAR fornuftig, mens ble utfordret både ut fra sin rase og sitt kjønn, til å gjenopprette sin ære. Og hvor galt det kan gå.

    Ja, den eller de scenene med jenta og usårlighetskappen, den første klassisk vakker og topper seg liksom da pappa ber henne beholde den på helt til hun selv får en datter på fem, og hun nikker. Andre scene er så vanvittig at man skriker nei, nei, NEIIII. Jeg husker den best fra første gang jeg så filmen. Satt som et skudd og ga gåsehud.

  6. Ja… da hun hopper opp i armene til faren sin satt jeg her og ropte NEIIIII mens jeg hulkegråt. Det var så sterkt!

    Jeg grein like herlig i den serien i bilen. Utrolig hvordan han skiftet fra å være den drittsekken til å bli en helt. Det hadde jeg aldri ventet, men det gjorde godt å se.

    Rimelig heftig følelsesmessig den filmen. Men det gjør godt. Jeg vil se mer sånt! 🙂

Det er stengt for kommentarer.