Annethvert år i september reiser en hærskare mennesker fra mange europeiske land til Strasbourg for å kreve sin rett og for sine saker. Den felles saken er rettigheter for funksjonshemmede av i alle former. I år fikk jeg være med på en slik tur, både som assistent og sjåfør, men også som solidarisk deltaker. Det var mye å se, oppleve og utrette, så som:
* Enda en gang sjåfør gjennom Sverige og Tyskland, krevende nattkjøring med høyt krav til fart og effektiv fremdrift. Det har jeg sansen for, så sant det er en god grunn til det og noen som vil eller må reise på den måten.
* Treffe nye mennesker, engasjerte mennesker
* Besøke den vakre byen Strasbourg i øvre, østre hjørne av Frankrike
* Være fotograf for en gangs skyld
* Lære Europaparlamentet og EU-organene å kjenne, både bygning og funksjon
* Vise solidaritet med Europas siste “kasteløse” gruppe, spesielt de Øst-Europeiske, der det er ekstra langt frem til et samfunn som kan kalles seg en sivilisasjon, i alle fall på dette området
* Bidra til å påvirke den politiske utviklingen i Europa, spesielt innenfor EU, selv om jeg dessverre ikke er EU-borger
Jeg var med på å gå tog (marsj) gjennom Strasbourgs gater, fra en park og opp til Europaparlamentet. Så var det møte med MEP-ere, herunder presidenten selv, Hans Gert-Pöttering.
Noen av bildene jeg tok kan du finne her.
De er ikke beskrevet, men taler en del for seg selv. De er fra marsjen, fra parlamentet og fra byen, samt en del bilder av de som deltok. Flotte mennesker, alle sammen.
Jeg har skrevet om turen tidligere, før vi dro, om hensikten og poenget med den.
Turen med bil, 1500 km hver vei, gikk strålende, og oppholdet der ga et minne for livet.
Funksjonshemmedes manglende rettigheter og den diskriminering de utsettes for er ett av våre siste skammeligheter, noe som en dag vil fremstå som tidligere tiders barbari, hårreisende urett og uforstand.
Alle ære til europapolitikerne for forståelse, og at de tok oss på alvor. Vi ble invitert inn til møte i en stor sal, der vi satt i halvsirkel på parlamentarikerplasser. Og vi ble hørt. Norske politikere skjønner ikke bæret av dette, og har aldri tatt funksjonshemmedes krav på alvor. Det er bare prat, og litt “forståelse” uten å begripe at det er eksistensielle og grunnleggende rettigheter som mennesker funksjonshemmede krever, ikke særbehandling eller “spesielle” krav. Bare får være fulle og hele mennesker, som alle andre.
Norge har mange bra ordninger og romslige forhold økonomisk sett, men det gjenstår “hav” før man er der man burde. Spesielt begriper man ikke HVA det det dreier seg om, og man tror f.eks det er viktig med mange handicaptoalett og denslags. Det er mer trolig for mange handicaptoalett, men det er mangel på tilgjengelighet og universell utforming av det aller meste. Norge praktiserer apartheid overfor funksjonshemmede. Kampen mot dette vil stå på europeisk plan, og Norge vil etterhvert tvinges til å følge med ut av apartheid-systemet. Av EU, Europadomstolen for menneskerettigheter og Europarådet.
Mer lesning/bilder:
* Freedom Drive 2007 blogg
* Relatert blogginnlegg fra meg
* Bilder fra turen, opptoget og parlamentet (link til Java fullskjerm slideshow)
Selv er jeg synlig på noen av bildene, en stor skjeggete mann med caps og klare antydninger til “mage”. Akk ja.
Konklusjon: Det er i Europa det skjer, Europa gir håp om vektlegging av grunnleggende rettigheter. Norge er en isbre med et sært og dels morsomt folkeslag som befolker kysten, lever av fangst og noe olje. Det er ingen myte. Det er sånn det er og sånn vi sees, noe man forstår etter å opplevd Europa som politisk arena. Utjevning, likhet, fattig/rik? Det er i Europa ting blir løst, og Norge er en uforstående “vi-vet-egentlig-best”-etterdilter (når vi må) ute i periferien. Vi tror ennå mange at EU står for en sak, en retning. Vi begriper ikke at det er en arena. Norge er et slapt cornerflagg.
Men som Pöttering sa: Vi bør jo bli med, Norge. Han har ikke bare rett. Han fortalte oss en pinlig selvfølge. Den dagen Fredrikstad blir en universelt utformet by, i alle fall hva gjelder offentlige steder, så vil det skje etter tunge, nådeløse pålegg fra EU, neppe Stortinget.