Man ante, men våget ikke spørre. Man fikk stadig flere signaler, men overså dem standhaftig. Noe måtte plutselig utsettes og man ble gretten. Avtale er avtale, som om den var så viktig, egentlig. Man var ufølsom og selvhøytidelig. Man bar sten til byrden. Man var medvirkende årsak til en del av konsekvensene etter tragedien. Man gjorde, gjennom egen dumhet, sneversyn og selvopptatthet, seg ute av stand til å forstå, støtte, oppmuntre, lindre, være der når det virkelig var behov. Man sviktet en venn når det gjaldt som mest.
Ble jo ikke anklaget for det, for man visste jo ikke. Man foreslo å glemme det, heller snakke om det som var den tragiske, horrible årsaken til det hele, det man riktignok ikke hadde visst, av hensyn til det virkelig viktige. Så la man lokk over hele den dårlige samvittigheten uten å ha snakket ut og tenkt grundig gjennom den. Et lokk med trykk.
Det er da man virkelig får det, hele pakka med mareritt og det hele. Og så håndterer man det ikke, og blir desperat og lettere patetisk. Så har man lært noe igjen, om seg selv.