Det plettfrie sinn

Pingback test.

Jim Carrey på filmplakaten for “Eternal Sunshine of the Spotless Mind”
Mann treffer kvinne og forelsker seg. Så blir det litt problemer når hverdagen melder seg, skuffelse, brudd og sorg. Den har vi hørt før. Den gidder vi ikke se en gang til, uansett hvordan det det går videre og om de finner tilbake til hverandre på ett eller annet finurlig vis.


Ok. Men hvis mann treffer kvinne, forelsker seg, hverdagen kommer, men han plutselig på selveste valentinsdagen oppdager at hun ikke engang husker ham lenger. Totalt blank, han er en totalt fremmed og ute av sinn. Urealistisk! Ja, men så, om han så finner ut at hun har gjennomgått en medisinsk behandling som har slettet alle minnene om ham for å slippe plages med dem. Altså forutsatt at en slik behandling finnes, noe som er tilfellet i filmen, den kamel filmen vil du skal sluke for poengets skyld.

Science-fiction, altså. La gå, men filmer med innslag av sci-fi klarer ofte å stille noen eksistensielle spørsmål. Vær med litt til.

Altså han finner ut det, hvordan det er mulig, og tenker at om hun har gjort det ultimat avvisende, så kan han også, og alle sorger blir slukket. Man kan ikke sørge over tapet av noen man ikke engang husker. Det fortoner seg som en glimrende løsning.

Omvendt kronologi

Denne filmen åpner tilsynelatende med at de to møtes for første gang. Men det er akkurat som om de allerede kjenner hverandre, allerede har gått lei hverandre, vet hva den andre skal si. Likevel blir de motvillig betatt og de vil (vel?) treffes igjen.

Men det er da historien begynner for alvor. Man oppdager at filmen ikke forteller ting kronologisk, snarere baklengs. Først er det forvirrende, så blir det hele poenget. Hva har egentlig skjedd?

Vi får servert en historie så bisarr, likevel så enormt fascinerende, at det for denne skribent er lenge siden han har har sett maken. Veldig lenge siden, trolig aldri. Dette er fullstendig originalt. En slags historie man bare må beundre noen for å ha kommet på.

Filmens to hovedroller er spilt av Jim Carrey og Kate Winslet. Ja, du leste riktig. Glem det du har sett fra Jim Carrey i hvert fall, med unntak av The Truman Show. Carrey gjør nemlig her sin beste rolletolkning noensinne, som den sjenerte og introverte Joel Barish. Helt seriøst, dønn troverdig. Kate Winslet er også helt fantastisk her, som den eksentriske, løsslupne, romantiske, forvirrede, utagerende, lett alkoholiserte Clementine Kruczynski. Hun tegner et bilde av en kvinne med en rekke fasetter, innbyrdes uten altfor mye sammenheng, en mosaikk av en person. Clementine er. Clementine må finnes. Noen verdt å falle for, så langt fra noen «Meg Ryan»-type som mulig er.

Joel gjennomfører altså hjernevasken sin, fjerningen av minnene om Clementine, men for at det skal skje må han hente frem alle minnene om Clementine på nytt, både fysisk og mentalt. Han er helt med på det, bortsett fra at han underveis kommer til å ville beholde i alle fall ett lite, uskyldig minne. Men det er for sent, for renselsen er i gang. Så oppstår en kamp mellom de medisinsk-tekniske «minnefjernerne» og ham, et eksistensielt kappløp i hans hode, der han forsøker å få Clementine med på å gjemme bort et aldri så lite fint minne, et halmstrå for en gang likevel å kunne se henne igjen. Skildringen av denne kampen er et filmatisk mesterverk, der det glitrer i sin briljans. Selvfølgelig er det totalt surrealistisk, som noe som foregår i en drøm.

Parallell historie

Samtidig skjer en parallell, totalt absurd historie, mellom den ansvarlige legen og hans tre medhjelpere. Tilsynelatende har denne ikke noe med hovedhistorien å gjøre. Det foregår mest mens Joel ligger i koma hjemme hos seg selv, mens «behandlerne» har en intrige mellom seg, og dessuten – dæven, med Clementine. Hvilken historie har de, og kan en av dem ha gjennomgått samme behandling i sin tid? Den som har, vet det jo ikke selv. Ingen andre kan vite heller, siden journalene er strengt hemmelige.

Dette er en film i lavt tempo, utrolig vakker, glitrende regissert og klippet, med perfekt lyd og musikk til.

Dette er ikke noen ytre sett veldig romantisk, sentimental, hjerteskjærende, tåredryppende historie. Det er lite «feelgood», lite vemod. Og mindre skal det bli, når disse to historiene viser seg å ha sammenheng på en aldeles utrolig måte.

Det er her man aner en historie og et manus hinsides hva man tidligere har sett. For min del det mest geniale manus jeg noen gang har sett laget film av. Jeg ble dypt eksistensielt berørt av tanken på hva som kan skje om man faktisk raderer ut minner, om så vonde minner, spesielt minner om et menneske man har møtt. For hvem er vi? Hva former oss? Hva er vår identitet? Og sist, men ikke minst, hva er vårt grunnleggende jeg, om man fjerner eller endrer alle minner om hva man har opplevd?

Filmen klarer å stille alle disse spørsmålene og få deg til å tenke, ikke bare gjennom dialog, men gjennom hovedpersonenes atferd og reaksjonsmønster, både rammehistorien (filmens nåtid), det retrospektive og historien som skjer under minnefjerningen. Å få deg til å tenke er i grunn et «understatement». Jeg ble blåst. Jeg måtte tenke over ting jeg aldri har tenkt over, og mye av det jeg hadde tenkt måtte fare rett ut. Minner – jeg. Hva og hvem er meg, og hvordan er jeg formet av minnene mine, egentlig?

Det ytre, drivende spørmål, som sakte avtegner seg, er dette: Hva kunne skje om to mennesker, som en gang beundret og/eller elsket hverandre, gikk lei og oppdaget hvor forskjellige de var, men så plutselig fikk alle minner utslettet? Hva kunne de oppleve om de traff hverandre igjen? Ville de ha lært? Altså, ville de ha lært ikke å falle så pladask for hverandre igjen eller ville de vært dømt til å gjenta feilvurderingen? Eller ville de da eventuelt virkelig kunne funnet ut hva tillit og kjærlighet var?

Denne filmen har dessuten en utrolig fin stigning, det vil si etter det innledende, det vi tror er historiens begynnelse, går filmen ned på et forsiktig og meget rolig nivå, med liksom litt lite fremgang og med tilsynelatende banale hendelser. Han oppsøker dette spesielle, alternative legekontoret, blant annet. Men så blir det mer og mer absurd, pussig, forvirrende. Og hva skjer nå, hva har skjedd, hvor er vi? Når er vi? Skjer dette eller har det alt skjedd?

Men det kommer endelig en slutt på den ytre nåtidshistorien også. Jeg vil ikke røpe den, men jeg tror jeg aldri har vært så overrasket i samme stund som jeg opplevde det hele som så komplett logisk. Så pass, ja, som helvete måtte ha blitt løs da, og hele filmens oppklaring inntil et visst punkt. Hva nå, for helsike, nei, nei. Fullstendig usentimentalt, samtidig skrikende hjerteskjærende, skjer det uunngåelige. Aldri har vel et forhold kunnet ende opp så ekstremt umulig å fortsette i fordragelighet som etter hendelsene på slutten. Men hva så? Eller javel!

En utbåsende film

Jeg kan ikke huske en mer «mind blowing» film siden Memento (2000). Glemmer du å bruke hodet underveis, så er du ikke med lenger, trykk pause og spol tilbake. Filmen generelt står til høyeste karakter på alle måter, nydelig og perfekt, men manus overgår enhver skala, så genialt. En film spesielt for enhver som har opplevd kjærlighetssorg og som kanskje har ønsket rett og slett fullstendig å kunne glemme ham eller henne. Den tar oss nemlig på ramme alvor og utforsker et «hva hvis», slik en film skal.

Charlie Kaufmann tør være kjent for manus til filmer som «Being John Malkovich», «Adaption» og «Confessions of a Dangerous Mind». Filmer du husker, filmer som utfordret.

Jeg tenker gjennom enkelte hendelser i mitt liv på nytt etter denne. Det vil trolig ta meg måneder. Det takket være en nesten perfekt regissert film, basert på det mest briljante, intelligente lille manus noen gang filmet. Og på ubetalelige Carrey og Winslet.

Oh my darling, oh my darling
Oh my darling, Clementine!
Thou were lost and gone forever.
Dreadful sorry, Clementine.

(amerikansk folkesang som har en viss, meget motvillig, men herlig fin referanse i filmen)

Tittel: Eternal Sunshine of the Spotless Mind (Evig solskinn i et plettfritt sinn)
Utgivelsesår: 2004
Regi: Michel Gondry
Manus: Charlie Kaufman (med Bismuth og Gondry)
Øvrige medvirkende: Kirsten Dunst, Elijah Wood, Tom Wilkinson, Mark Ruffalo
IMDB-brukernes vurdering: 8,5 av 10 (tidenes beste film har 9.1)
Sjanger: Drama, romantikk
Priser: Vant Oscar for beste originalmanuskript, Winslet nominert, nominert også til BAFTA og Golden Globe
Produksjon/distribusjon: Anonymous Content, Focus Features

Foto: Jim Carrey i utsnitt av filmplakaten til «Eternal Sunshine of the Spotless Mind»

Også publisert på iNorden

Publisert

i

av

Stikkord: