Down on the Farm kaller seg en musikalsk picnic. Hovedtyngden ligger på såkalt roots-musikk, men her er, som de fleste festivaler, litt av hvert, fra gamle legender til nye talenter.
Enningdalen heter et lite kjent sted helt syd i Østfold, ja det sydligste punktet Østafjells. Her har du Sverige til vest, syd og øst. En liten norsk «blindtarm» som vel egentlig skulle vært svensk. Det er ei lita jord- og skogbruksbygd med særdeles spredt bebyggelse. Skikkelig på landet, ikke noe nesten. Ja, det overraskende langt fra Halden, sydover.
Her i «gokk», på Gribsrud bondegård, har Tom Skjeklesæter dratt i gang en heidundrendes konsert-weekend, eller picnic, som nå er i ferd med å etablere seg som Norges kuleste(?), eller beste, festival. Jeg kan lite, men en del av det jeg hørte i går kveld ga virkelig mersmak. Dessuten en del artister med enten «himself» bak eller «legenden» foran, eventuelt begge deler.
Jeg ankom mens Tommy Tokyo var på scenen. Han og bandet blir vel ennå betraktet som en «lokal» artist. Jeg gikk glipp av Tommy *både* på Følinga og Månefestivalen her i Fredrikstad og hadde som mål å oppleve ham der nede, han som fikk sekser på terningen i lokalavisa etter opptredenen der. Og etter Sissels omtale. Nå fikk jeg ikke med meg alt, grunnet en tabbe, men det jeg hørte likte jeg definitivt. Tommy har både sjel og stemme, og kombinerer de to i en inderlighet som går inn til margen. Gikk ut av mitt gode skinn av den grunn, riktignok, men likevel … noe der. Veldig bra altså, men ikke veldig originalt. Jeg skal fortsette å lytte etter ham.
Neste var en amerikansk akustisk duo som kaller seg The Posies, helt ukjent for meg. Ken Stringfellow har spilt i REM i årevis. Jeg kan ikke kalle meg REM-fan, selv om jeg har stor respekt for dem. Bare ikke helt min stil. Ikke noe galt sagt om Posies’ opptreden og musikk, og dette er karer som kan sitt musikalske håndtverk. Buljongpar, som man sa. Selv førsøkte jeg da skaffe meg bonger for mat og drikke, men ga opp køen ganske fort.
Neste var Chip Taylor, selveste Chip Taylor. Hvem Taylor? Vel, det er det navnet han er kjent for som artist, sanger og låtskriver, men heter egentlig James Wesley Voight. Bor til John Voight, skuespilleren, uten tvil. Det var Taylor som skrev «Wild Thing», selveste, råeste, vanvittige «Wild Thing»! Og en rekke andre klassikere, se selv. Tony Platina var der også, direkte fra Van Morrison, kan man vel si. Overraskelsen var det sjarmerende jenta Kendel Carson som jeg falt pladask for. Gamlekara på scenen med den unge, talentfulle, søte, pene. Carson var *diamanten* i trioen, ennå litt uslepen. Her fikk vi skikkelig country, delvis i Johnny Cash-stil, men ikke til forveksling. Sånn country jeg har sansen for, den litt såre og ektefølte, bluesaktige, i alle fall når det ikke er Dolly Parton, med sin diametralt motsatte type country.
Neste var vår egen, eller bergensernes egen, William Hut. Han med «Take it easy». Han tok meg denne kvelden, ikke «easy», men *tok*, for å unngå ordet «betok», meg rått og direkte. Dette er en type stemme jeg setter pris på og en stemme som fastslår at verden i grunn er vidunderlig, tross alt, når slikt finnes og særlig lar seg høre «live» mens man sitter i solen og nyter varmen. Vel 30 minutter total ørensfryd! Mer, mer! (Be)ta meg mer og igjen.
Neste var Grant-Lee Phillips. Vet ikke. Tok meg ikke. Ordinært, men stakkaren hoppet etter Wirkola, da. Jeg gjorde en nytt forsøk på å skaffe «bong», og etter en time og fem minutter i kø, helvetes kø, hadde jeg «bong» for 200 kroner, nok til to burgere og en pils. Jeg var dødssulten. Prima burgere, forresten. Slik burgere skal være. Grant-Lee spilte seg ferdig, greit, men ikke noe for meg.
Neste var Sivert Høyem, himself, and The Volunteers. Trenger ikke si mer om Høyem. Bare at han selvfølgelig nevnte og hedret sin avdøde musikervenn Robert Burås. Ikke mer å si fordi det var perfekt, Høyem er kongen, scenevant, profesjonell, til fingerspissene dyktig og god så det holder til langt inn i rockesjela. Høre. Nyte. I Norge, som sanger, ingen over, ingen ved siden. Eller er William Hut ham oppe på siden? Kanskje. Og The Volunteers rocker som bare Madrugada, de.
Og til slutt, tam-tara-tam, legenden Bryan Ferry. Hvem han er forbyr jeg meg å nevne, utenom at han nå er 62. Du så ham i sommeråpent torsdag også. Stilig type. Nå ble ikke Bryan Ferrys opptreden helt et klimaks for meg, men jeg ville vært konserten foruten for alt i verden. Jeg har nå vært på konsert med selveste Bryan Ferry, endelig. Hånei, skuffer gjør han ikke. Men har er og blir ikke like nyskapende og spenstig som den han var. Urettferdig å måle ham mot ham selv i sine glansdager. Men han kan sin rock, og har sin karisma på scenen intakt. «Slave To Love» og «Don’t Stop The Dance» er jo bare **så 80-tall** da. Jeg fikk krypninger både her og der da han tok disse, med kor og det hele. Åååj. Orgasmisk! Og Ferry kan sin Dylan, hedrer sin Dylan og fremfører sin Dylan som kanskje den beste av alle, men munnspill og det hele. Rått, rett inn. Fikk da forsøkt gi min hyllest til Bryan Ferry, for alt han har gitt, for alt han har skapt. Roxy Music var tross alt et begrep.
Til slutt skal jeg gi arrangørene av Down on the Farm en midt i planeten for elendig opplegg rundt betaling av mat og drikke. Det går, for helvete, ikke an å ha et bong-system som overhode ikke, ikke hundre ganger i nærheten, er i stand til å takle antallet av publikum. Jeg ble forbannet, og tusen andre ble forbannet. Inkompetente tullinger har hatt ansvaret for det systemet. Man har ikke engang *tenkt på* om det kunne fungere. Her skal vi, som har betalt dyre dommer for en konsertkveld (klager ikke på prisen, dog) kaste bort **timer** i meningsløse køer, langt fra scenen og i motsatt retning, først for bongene, så for maten og så for drikken. Det var én, sier og skriver -1-, kortterminal på hele området. Det var i alt *tre* bongapparater, slike som skriver ut bonger som kvittering for betalt beløp, på området. Hver bong tar minst 5 sekunder å skrive ut, etter to tastetrykk, og hvert bonghefte til 200 kroner inneholdt i alt 8 bonger. Hver ekspedisjon tok fire-fem minutter! Det hadde passet til 500 besøkende, ikke 5000, og det burde ledelse skjønt. Riktignok la Skjeklesæter seg «flat» fra scenen angående denne skandalen, men kom også med unnskyldninger om nattlig styrtregn og tungt arbeid gjennom natten. Greit, de har gjort en fenomenal innsats på nesten alle alle områder, men betalingssystemet sviktet totalt. Intet mindre en totalt. Jeg sto, på det tidspunkt køen var som *kortest*, en time og fem minutter i kø. Da var jeg ikke blid, men lot det ikke gå ut over de hardt arbeidende bak kassa. Men ledelsen må lære, og det kraftig. Det skadet festivalen alvorlig.
Forøvrig synes jeg tilrettelegging og tekniske ting var upåklagelig. Imponerende hva de har fått til der nede på gården.
Kjørte hjem da Ferry tok avslutningsnummeret. Det var nesten uvirkelig plutselig å befinne seg på en smal grusvei ute i en øde skog, ett minutt etter å ha forlatt konsertområdet. Bak meg, i skogen, sang ennå Bryan Ferry, og ørten tusen sto og svingte armene på jordet foran scenen. Surrealistisk følelse.
Hadde jeg kunnet, så hadde jeg dratt tilbake i dag (lørdag). Sjekk programmet. Bare tog til Halden, skyttelbuss videre. Eller bil to timer fra Oslo. Det er ikke for sent. Nevner: The Flaming Lips, Danny & Dusty og Big Star. Årets beste festival?