En liten kvinne

Mari Storstein er min helt. Det kan ikke være at hun er stor og sterk, for det er hun så langt i fra. Ikke kan det være fordi hun løper fort eller går skiturer i marka, for det gjør hun heller ikke. Men det kan være fordi hun er intelligent, intellektuelt sterk, modig og kreativ.


Mari Storstein har en eller annen diagnose som gjør at hun trenger assistanse for å gjøre helt vanlige ting. Denne assistansen er det i følge dagens norske system kommunen som da skal yte. Så langt så vel. Hun får sin assistanse, og den er velordnet.

Dette handler ikke om noen det er synd på, noen svak eller «ressursvak». Dette handler om enhver og dine selvsagte rettigheter, lovfestede rettigheter. Dette handler om den som «naivt» tok opp sin soleklare rett til et svar, og som ikke ga seg ved første hinder.

Men som mottaker av en kommunal tjeneste, som så mange, blir hun registrert inn i et system som heter IPLOS. Jeg har skrevet spaltemetre om IPLOS, og skal ikke gjøre det igjen nå. Men det som skal registreres er temmelig private og intime ting, slikt som du aldri ville svart på om du ble spurt. Og trass lover, Datatilsynet og frykten for «storebror» så SKAL man registreres. Tilmed uten at man får vite det, kan be om innsyn og eventuelle korrigeringer, slik loven krever.

Mari ble registrert, fant hun ut, og ville høre hva som var innhentet og registrert om henne av intime detaljer. Det skulle vel være greit? Tro det ikke.

Mari har en bror som bryr seg, og som fattet interesse for saken. Sammen laget de en film «Jakten på Sylvia B.». Den avslører det hele, byråkratiet, arrogansen, alle de patetiske menneskene som bare «lyder ordre» fremfor å tenke selv og ta ansvar.

Filmen har blitt et sterkt vitnesbyrd om en side av det norske velferdssamfunn av i dag. Bildet som tegnes er ikke pent.

Beretningen har blitt et av de siste års beste og sterkeste dokumentarfilmer. Både politikere og byråkrater henges ut, nei de henger seg selv ut, til spott og spe, i kraft av sin dårskap og patetiske oppførsel. Alt bare på grunn av at Mari hadde et spørsmål å stille. Egentlig ufattelig, men her er det dokumentert!

En liten, modig kvinne, mot «Norge», den autoritative underdanigheten og feigheten du finner når du forsøker ripe systemet i lakken.

Få ditt durabelige hakaslepp, gråt dine tårer, mist et par illusjoner og bli inderlig forbannet. Er det virkelig SÅNN det skal være i det norske samfunn?

Se filmen i kveld på TV2 kl 22:35.

Les også min sak på Borgerjournalistene.

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted

10 kommentarer om “En liten kvinne”

  1. Viktig sak! Det er på tide at byråkratiet avsløres i disse sakene. «Velferdsamfunnet» er i dagens utgave mer for SYSTEMET enn enkeltindividet, og det er Norges aller største skam!

  2. Jeg blir så provosert, lei meg og så uendelig opprørt av å høre denne historien, og ikke minst å se den arrogansen hun ble utsatt for i bydelen når hun stiller helt legalt spørsmål. Sjokkerende. Jeg har hørt om IPLOS før og disse krenkende spørsmålene man blir stilt, men jeg var ikke klar over hvor tilfeldig dette var og at det ble gjort registreringer uten at vedkommende det gjelder var klar over det.

    For et pågangsmot Mari Storstein har og for en utholdenhet. Den dama kan man bare beundre. Og nå som vi kjenner fakta – at IPLOS ikke fungerer som det skal, så får vi håpe at det blir mange, mange fler vil kjempe ved hennes side med det mål at Sylvia Brustad stopper registreringen i den formen som er nå.

    Heldigvis ser det ut som om det blir tatt tak i nå – takket være Mari og broren Aksel.

  3. I syttende mai er dette for noe?? IPLOS?
    Etter å ha lest artikkelen du linket til på ULOBA så sitter jeg igjen med en ekkel følelse av at dette har slektskap med arkiver vi ikke liker. Hva i all verden har alle disse opplysningene i et register for «assistanse til samfunnsdeltakelse» å gjøre?

    Det verste er kanskje at man tydeligvis er såpass selektiv med hva som skal registreres. At man for eksempel skal registrere hvilken dato en bruker fikk assistanse, men ikke når han faktisk søkte om det. Dette kan jo ramme staten ved at man avslører for mye om seg selv.

    Eller nei – det verste er vel kanskje at man ikke får innsyn i arkivet. Det minner meg om noe jeg i utgangspunktet ikke tenkte jeg skulle bringe på banen, men som ikke er til å unngå. Stasi-arkivene.

    Jeg er ikke sikker på hva som er verst med dette. Det eneste jeg er sikker på er at arkivet slik det er nå må bort!

    Sosialistisk maktarroganse og behov for kontroll over samfunnsborgerne. Det er det det er snakk om.

    Nå ble jeg forbannet. Takk Knut for at du tok opp dette.

  4. Hei! Jeg så dokumentaren og reagerer også på hva som skjer. Men å si at dette er sosialismens verk er å gå lang ut over fakta. Prosessen med IPLOS ble startet av en borgelig regjering, sikkert med påtrykk av EU og andre internasjonale organer. Men den er dessverre videreført, som så mangt annet av de tingene vi trodde var en borgelig politikk.

  5. Jeg kan bare bøye meg i støvet for den «lille kvinnen»s kamp mot norges såkaldte sosialdemokrati.
    Jeg ble nok desverre ikke overrasket, da jeg selv har følt på kroppen hvor lite verdt kanskje de fleste av oss er.
    Jeg takker dere for en meget god dokumentar. det mest typiske er vel alle de som ikke tør og vise seg etter at de har gjort jobben sin, eller ikke gjort den.

  6. Jeg sier bare «Go Mari»! Måtte bare se filmen på TV2 Sumo i kveld og jeg er vel dessverre ikke overrasket over hvordan «systemet» fungerer. Mamma er kronisk syk, og kjempet mange runder med trygdeetaten før hun omsider fikk et verdig behandlingstilbud som kanskje kan hjelpe henne tilbake til arbeidslivet.

    Vi kan bedre i et av verdens rikeste land….

Det er stengt for kommentarer.