Farvel fremmede

Den bygningen hadde jeg aldri sett. Vinduene sto for tett. Fargen på mursteinene visste jeg ikke at fantes å få. Ornamentene der opp var totalt ukjente, litt stilige, men helt totalt fremmede, nesten skremmende. Her hadde jeg aldri vært, og nå lå jeg og så ut av vinduet.

Jeg var ikke noe sted jeg kjente til, og dette var et sted jeg lå uten å være der. Jeg lå, og jeg så ut av et vindu fra et rom jeg aldri hadde vært. Vinduet var ekte og det trakk svakt fra det. Jeg var altså her likevel. Da måtte jeg ha kommet hit, men når og hvordan? Jeg lå, altså har jeg lagt meg her. Det var et soverom, konstaterte jeg, men ulikt alle soverom jeg hadde våknet i, og det så ikke ut som noe hotell. Og hadde jeg sjekket inn på noe hotell, og da, eventuelt, hva er jeg her for? Skal jeg i møte et sted snart? Noe strammet seg, for om jeg nå hadde en forpliktelse, en del av jobben, holde et foredrag, demonstrere produktet, enda så døsig og uopplagt jeg var nå? Nei, dette var noe annet. Kanskje er det søndag, kanskje skal intet skje, kanskje kan jeg snu meg, la hodets synke enda dypere ned i puta og sove en time eller to til?


Jeg trodde ikke jeg kunne sove mer, for jeg var for våken, og tankene hadde begynt å komme. Hukommelsen var begynt å virke også. Det var noe varmt her. Etterhvert som hukommelsen også våknet ble jeg varm, og det var varmere på ryggen enn her jeg hadde hodet, mot kanten av senga, der jeg så utover.

Plutselig var alt for meg. Jeg hadde kommet til henne på besøk. Vi hadde spasert, snakket, spist, snakket dypere, drukket vin, snakket dypere, etter litt sjenanse gått over til klining og… Tre ganger hadde hun sagt og kysset meg voldsomt. Tre ganger, og så sovnet vi, eller i alle fall jeg. Den nakne kvinnekroppen jeg så komme mot meg og trodde jeg hadde drømt opp var henne, på vei fra toalettet, for omkring en time eller tre siden.

Jeg snudde meg forsiktig, så rolig og søvnig som det går an. Jeg ville ikke vekke henne.

Hun lå med ansiktet bort fra meg, slik jeg hadde ligget med ansiktet bort fra henne. Hun sov, og for to minutter siden hadde jeg også sovet. Det lå en naken kvinne ved siden av meg, under samme dyne, og hun sov. Det var Sara.

Det var vel et par uker siden nå, siden vi først ble kjent. Nei, slik var det ikke. Jeg ble fascinert av et par ord, en kort setning etterfulgt av et smil og noe ubeskrivelig. Må høre mer om deg, hadde hun sagt, men det var ikke ordene. Hun smilte, men det var ikke smilet. Hun var ganske fin å se til, men det hadde ikke med det å gjøre. Det var *eksistensen*.

Da jeg kom hjem hadde jeg skrudd på musikkanlegget, med en favorittplate hentet opp fra en støvete bunke. Sara – Sara Ek Johansen var navnet, å himmel. Og i kjøleskapet sto øl, i mengder. Hvis jeg noen gang trengte øl for å klarne tankene så var det da, i natt, hadde jeg sverget. Jeg hadde fisket opp telefonnummeret, det sto på baksiden et visittkort fra en eller annen fjott, det eneste jeg hadde å skrive på, og hadde danset ubestemmelig og vilt på stuegulvet.

Men det var hun som ringte neste ettermiddag, og jeg kunne da ta på meg min kuleste habitt, snakke rolig og spøke, selv om svetten rant. Vi snakket om da vi så hverandre, begge stående i en drosjekø, men i hver vår kø. Tidligere hadde vi hilst, men vi kom med hvert vårt følge. Så hadde vi tatt nevnte farvel, siden kastet blikk og blitt både betatt og kåte, på lang avstand, der vi sto med tredve andre mennesker og ventet. At vi begge hadde følt det samme, den vanvittige tiltrekningen, fra hver vår kant, og uten engang blikkontakt, var det magiske.

Samtalene hadde fortsatt, timelange samtaler om alt, drømmer, livet, meg, henne, og etterhvert om å få hverandre. Men det var 68 mil og ikke lett å komme fra. Inntil …

Stemningen hadde vært elektrisk da vi møttes på en kafe i hennes by. Jeg hadde akkurat bestilt meg en lunsjrett da hun endelig kom, for jeg hadde vært der minst en halv time og ikke ringt min ankomst før etter tjue minutter der. Dette måtte jeg ha kontroll på.

Da hun kom inn døra, og jeg oppdaget at det var henne, nettopp henne, så ble jeg nesten litt skuffet, eller betenkt, eller i villrede. Hun var jo så alminnelig, kledd i brun kåpe og enkle bukser. Hadde jeg ikke kjent henne, ville jeg aldri ha løftet blikket, ut over et lite mys fra øyenkroken.

Men jeg hadde vinket, smilt og bedt henne sette seg, ta av seg kåpa og spurt om hun hadde det bra. Så satt man der da, men en kvinne man både kjente og ikke kjente, en kvinne man ville alt med, i alle fall hadde man **sagt** det på telefonen, dypt inne i en het samtale som allerede hadde vært en time, men til de grader **ment det**. Men så satt hun så der, rett overfor meg og hadde betraktet meg mens jeg hadde avsluttet måltidet. Hadde jeg et *forhold* til henne? Det komplett absurde i ethvert avstandsforhold hadde plutselig stått klart for meg.

Hun hadde tatt av seg kåpa, og under hadde hun en genser, passe stram og hun gjorde liksom et kast i det hun satte seg. Ansiktet røpet en smule nervøsitet, men kanskje bare halvparten så mye som mitt. Så tok hun seg i det og startet prate, spørre, rose, forundre. Så jeg hadde kommet, ja. Så fint å se deg, å like måte. En pils hver å holde i kom, og det ble lettere. Hun var spennende, sexy og vakker som dagen var lang, når jeg da fikk se henne i øynene.

Det hadde blitt på tide å gå. Jo, hun bodde like her borte. At vi gjerne kunne gå dit. Og kvelden hadde forløpt som den skulle, der vi kanskje raskt hadde funnet tonen fra våre utallige samtaler, hadde spilt musikk, laget mat, åpnet et par flasker vin, snakket, satt oss nærmere hverandre, klint og holdt om hverandre, utenpå klær og oppunder klær, inntil det ikke gikk an lenger, i alle fall ikke på en trang sofa. Verden eksisterte ikke mer, eller om den gjorde, så var det bare oss i den, her og nå.

Hun var vidunderlig der hun lå. Jeg følte en sånn inderlig varme, for hun var et nydelig menneske. Jeg var opp over ørene av alt, og jeg var tilfredsstilt, og komplett lykkelig der jeg lå, 2 centimeter fra hennes kropp. Ville si jeg var glad i henne når hun våknet. Ganske snart ville hun nemlig våkne opp, snu seg dovent mot meg, lyse opp med et stort smil, kaste seg om meg og kysse meg. Etter en ekstra, vill, kosestund ville hun spørre om jeg også var sulten på frokost, og om jeg ville ha speilegg til. Sånn var det bare.

Jeg snudde med forsiktig tilbake, og vred meg lydløst ut av senga. Jeg plukket opp noen klær og andre eiendeler og gikk forsiktig ut på badet. Etterpå var hun ennå ikke våken. Jeg var påkledd, og klar til å dra. Jeg sto i døråpningen til soverommet og betraktet henne. Skulle jeg henfalle og la det være? Det jeg var i ferd med å gjøre var ikke så pent, muligens. Men jeg våget ikke annet, for hadde jeg blitt hadde jeg kanskje aldri klart det. Å gå. Å komme meg vekk. Ikke å la meg fange, binde, love eller annet jeg der og da innbilte meg.

Jeg listet meg mot utgangsdøren, åpnet den, gikk ut og smekket den så lydløst jeg kunne. To trinn ned i trappen hørte jeg navnet mitt bak meg, innenfor døren. Døren ble åpnet, jeg snudde meg forsiktig og der sto hun med døren på gløtt og selv uten en tråd. Men blikket hennes ville jeg ikke se. Jeg bare sa ha det, må gå jeg.

Nede ved bilen rakk jeg ikke sette meg inn før hun sto der foran meg å fortauet, i T-skjorte og truse, denne klare, kjølige søndags morgen. Det var allerede sol og pent vær. Sekken min lå alt i bilen, og bildøra var åpen. Og foran meg sto Sara, min stormforelskelse, den kvinnen jeg i mitt, til da relativt korte, liv hadde følt mer ømhet og varme for noen annen. Kvinnen jeg nettopp hadde forlatt i sovende senga der oppe i leiligheten.

Jeg har fortrengt det meste for lenge siden, men husker det ble et leven. Alt jeg visste var at jeg, tross alt, tross uendelige timer sammen både på telefonen og siste døgn, så var hun en slags fremmed, og jeg ikke klar for noen frokost. Og jeg vet vi begge gråt i strie strømmer da jeg endelig kjørte avgårde.

Jeg har aldri snakket med henne igjen, eller sett snurten av henne. Den morgenens beslutning, avskjed og smerte har jeg båret siden og bærer meget godt i dag også. Hver eneste morgen, i et par kalde, stivnende sekunder på sengekanten, til den morgenen jeg i stedet ligger i graven.

Og ellers som et hestebitt når jeg for eksempel hører følgende:

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted

3 kommentarer om “Farvel fremmede”

  1. Dette var sterk lesning, og det kom totalt overraskende på meg å finne en sånn post her inne hos deg.
    Jeg ble engasjert, rørt, glad og trist … du formidler stemningen veldig godt. Jeg opplevde den gjennom deg i noen minutt, og fulgte den helt til den triste og vemodige slutten.

    Den sterkeste teksten i dag.

Det er stengt for kommentarer.